Sparkepiken

Hun ble presset ut av jobben. Men Randi Flesland (50) insisterer på at fjoråret var strålende. Hun gleder seg til en ny lederstilling.

-  2005 VAR på mange måter et fantastisk år, sier Randi Flesland og smiler som om hun mener det.

Sett utenfra var fjoråret om mulig et enda større drittår for den tidligere Avinorsjefen enn 2004. Personkritikken haglet som vanlig. Medietrykket holdt seg imponerende høyt, og flygelederne fortsatte trofast med både sjikane og surmuling. Forskjellen var at Flesland fikk sparken på tampen av året. Etter regjeringsskiftet tok støtten til hennes omdiskuterte lederstil slutt. I desember måtte hun motvillig stille seg opp foran 40 sultne pressefolk og fortelle det selv. Med et smil.

-  Føler du deg mørbanket?

-  Nei, jeg gjør ikke det. 2005 var et år der svært mange i Avinor gjorde en fantastisk jobb. Det var et år med mye energi og engasjement. Et år der vi gjorde mye og lærte mye.

-  Hva lærte du?

-  At når det stormer, må konflikter løses internt og ikke i media. Og at det er viktig at lederen står oppreist hele veien.

Akkurat det er det nok noen som har stusset over. Gjennom en av Norges mest omtalte arbeidskonflikter har Randi Flesland aldri bøyd kne. Jo visst, hun har noen ganger hatt et trett drag over øynene. Men vaklet? Nei. Ingen skjelvende underleppe. Ingen anger. Ingen synlige følelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  En leder må stå støtt. Alltid. Jeg klarer det fordi jeg har en enorm tro på det jeg gjør. Jeg vet helt inn i sjelen min at endringene i Avinor er nødvendige.

DET ER lenge siden hun fikk merkelappen jernkvinne. Snehvits onde stemor. Flygelederne har mer enn en gang antydet at det må være metall under ansiktshuden hennes. Alt dette kunne kanskje få deg til å tro at Randi Flesland er hard og brautende i sin framtoning. Tvert imot. Hun snakker mykt. Mykt og vennlig. Hun har hår som bølger nedover skuldrene og spiser rekesmørbrød med musebit. Det er først etter noen minutter man forstår betegnelsene. Bak de myke ordene ligger en blanksmidd vilje. Urokkelig bak smilet.

Randi Flesland sier det hun har tenkt å si. Uavhengig av spørsmålet. Hun banker det igjennom. Og hennes budskap i dette intervjuet er følgende:

1. 2005 var et knall år.

2. Alle i Avinor, bortsett fra noen av flygeledernes tillitsvalgte, er fantastiske medarbeidere.

Da Flesland gikk, så feiret flere av dem med kake.

FLYGELEDERBOSS Rolf Skrede sier hun er «en glatt faen». En annen har sagt at de vil se blod. «Vi vil ikke leve med henne lenger».

Flesland tørker diskret munnvikene med tøyservietten og sier katteaktig:

-  Jeg oppfatter ikke at kritikken går på meg som person.

-  Flygelederne har i aller høyeste grad kritisert din person.

-  Vi må huske at det er en ganske liten gruppe som kommer med den slags kritikk. Ellers i organisasjonen har jeg møtt enorm støtte. Uten den støtten hadde det ikke vært mulig å gjennomføre omstillingen. Det er mange mennesker i Avinor som gjør en fantastisk jobb.

-  Går uttalelsene virkelig ikke inn på deg? Du er jo ingen maskin?

-  Jeg kan ikke legge alt dette på meg. Det som virkelig berører, meg er skjebner i forhold til enkeltpersoner.

-  Kjæresten din sier det er blitt knust noen tallerkener hjemme?

-  Det var et uhell i forbindelse med flytting. De kom bare svevende over hodet på meg. Kanskje jeg var litt stressa.

FILOSOFIEN HENNES er at lederskap er omtrent som å komme over bommen i gymtimene. Skal du over, må du ikke se ned, men fokusere på målet der framme. Om ikke Flesland var en kløpper i gym, så falt hun i alle fall ikke ned fra bommen. Derfor sto hun fjellstøtt gjennom nedbemanningsprosessen «Take Off 05» som gjorde at 400 mennesker mistet jobben. Flygelederne var i harnisk, og passasjerene var lettet hvis flyene tok av. Flesland fokuserte på målet. Om bråket noen gang gikk inn på henne personlig, vet vi ikke. Flesland og medietreneren hennes er blitt enige om at det ikke er budskapet de vil ha fram i media. Derfor sier hun enda en gang:

-  Jeg mottok en enorm støtte i Avinor. De som fremmer kritikken, er en liten gruppe med særinteresser. De aller fleste gjør en fantastisk jobb.

Har denne medietreneren også terpet på viktigheten av øyekontakt? Flesland møter blikket ditt ofte og gjerne. Dessverre har hun også en lei tendens til å holde det. Lenge. Hun slipper ikke, selv når hun spiser. Førstemann som viker er en pyse.

Det er vanskelig å skrive når man ikke kan se på blokken.

-  Angret du noen gang?

-  Jeg har valgt å være leder. Noen ganger er det røffere enn man hadde ventet seg, men jeg holder blikket festet på målet.

-  Når det stormer som verst, hva får deg til å gå på jobben?

-  Det er en tro på å skape en fremtid. En tro på menneskenes evne til å utvikle seg. En lyst til å skape resultater sammen med andre.

-  Selv om det er ragnarok på jobben, så tror du på en bedre framtid?

-  Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag. Avinor er en fantastisk organisasjon, med kompetente og engasjerte medarbeidere.

Det må være flere sider ved Flesland enn dette. Familien forteller hvordan hun jevnlig steller for sin 95 år gamle mor. Hun er et samlingspunkt i familien, disker opp med middag og stiller alltid opp for sine to barn. Vi aner at en varmere versjon av Flesland danser i bakgrunnen, men den som snakker, det er Avinor-Randi.

DET VAR IKKE tilfeldig at flytrafikken gikk smertefritt før jul. Flygelederne krevde et offer. Det fikk de. Før siste rest av hele omstillingen var fullført, krevde samferdselsministeren hennes avgang. Det hviskes om at Flesland ble ofret politisk. Flygelederne har fått mer makt, og det var akkurat nok til å få dem opp av sykesengene sine. De spratt sjampisen og regnet første del av slaget som vunnet. De protesterer mot avviklingen av kontrollsentralen på Røyken. I Norge har vi tre slike sentraler. Ikke en gang Tyskland har flere.

-  I denne prosessen er det bare tapere. Jeg registrerer at mange mener flygelederne har vunnet. Men de har skadet sitt omdømme underveis.

-  De har skadet ditt omdømme også.

-  Jeg ser at jeg blir fremstilt på en måte jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er alltid en utfordring. Men det viktigste for meg er å være profesjonell. Stå oppreist.

-  Var det en politisk byttehandel?

-  Det er din påstand.

-  Ble du sviktet?

-  Jeg dyrker ikke egne følelser rundt det. Maktkampen var skadelig for Avinor og noen måtte ta ansvar. Jeg håper at maktkampen tar slutt nå. De fleste medarbeiderne i Avinor gjør en fantastisk jobb.

LILLE RANDI VAR et tilkneppet barn som syntes det var kjempemorsomt å spille klarinett. Det var ikke like morsomt å spille Grieg på piano. Hun gjorde det likevel. I familien Svenkeruds hjem var ikke livet til for tøys og ballade. En slektning beskriver barndomshjemmet på Frogner i Oslo som rolig, strukturert. «Ikke et nytelseshjem», for å bruke det nøyaktige uttrykket.

-  Det var veldig dannet, selv om det også var mye selskapelighet. Man skulle oppføre seg ordentlig. Far og mor forventet at jeg leverte mitt beste og at jeg presterte. Men det var uansett en veldig aksept. Det ga meg trygghet.

Om Flesland ble født med Flink-Pike-syndromet, eller om hun tilegnet seg det i tidlige leveår, er uvisst. Moren var 45 år da hun fødte sitt fjerde barn. Faren var heller ingen ungfole. Han hadde rukket å bli rektor ved Veterinærhøyskolen. Hver dag kom han hjem til middag. Han så Dagsrevyen, før han begynte å jobbe igjen. Heldigvis viste barnet tidlig en arbeidsmoral som passet godt inn i familien. I tillegg ryktes det at hun aldri gjorde noe galt.

-  Det gjorde jeg sikkert.

-  Kan du huske noe?

-  Nei. Men jeg har sikkert bare fortrengt det.

FØRST DA HUN var 20 år inntraff det nærmeste man kan betegne som opposisjon eller ungdomsopprør. Flesland giftet seg med sin barndomskjæreste. Selv om både far og mor støttet tradisjonelle verdier, syntes de det var for drøyt og for tidlig. Var det den store, unge kjærligheten? Rømte de? Blåste de av foreldrenes formaninger?

-  Tidspunktet var først og fremst et praktisk spørsmål. Vi skulle flytte til utlandet, og måtte få studielån.

Egentlig skulle hun bli psykolog, men skjebnen ville det annerledes. Praktiske årsaker gjorde at hun ble siviløkonom i Dublin. Da hun var 30 år hadde hun sin første lederstilling. Som 40-åring var hun økonomidirektør i NSB. Tre år seinere hadde hun klatret opp til stillingen som visekonsernsjef. I år 2000 var det tid for hoderulling i selskapet. Direktør Osmund Ueland måtte gå, og styret i NSB ville at Flesland skulle være hans etterfølger. Tronstolen sto ledig. Hun kunne bare rekke ut og gripe toppjobben. I stedet snudde hun på hælen og stilte seg lojalt bak sin sjef. I dag er Flesland og Ueland kjærester etter å ha skilt seg hver på sin kant.

-  Det er viktig med balanse i livet. Særlig i en krevende arbeidssituasjon er det viktig å ha noen som er glad i deg.

-  Ueland ble også kastet. Gjør det ham til en god støtte for deg?

-  Det viktigste er å få være glad i noen, og at noen er glad i deg, og støtter og aksepterer deg.

-  Hva tenker du når du ser andre ledere få hard medfart i media?

-  Jeg har erfart at når det blåser på toppen, da står du på mange måter alene. Du er omgitt av familie, eiere og styret. Men kanskje ingen helt klarer å se hvordan verden egentlig er når du står der i stormen.

-  Det er ingen som helt forstår?

-  Det hjelper å ha vært igjennom en storm selv. Men alle situasjoner er ulike.

-  Er han din store kjærlighet?

-  Kjærligheten mellom mennesker synes jeg er en privatsak, så det ønsker jeg ikke å kommentere her.

FØRST OG FREMST alene. Da Flesland gikk inn på pressekonferansen i desember og skulle kunngjøre sin avgang, hadde hun visst om avgjørelsen i to uker allerede. Selv ikke familien fikk vite noe om oppsigelsen før etter en stund. Flesland er profesjonell, og i en sårbar maktkamp er det viktig at bedriftshemmeligheter ikke slipper ut.

-  Profesjonalitet holder meg oppe. Jeg tror på det jeg gjør. Den troen er helt vesentlig. Jeg må brenne for det jeg gjør, og i Avinor er det mange engasjerte mennesker. Vi har gått skritt for skritt. Sammen.

Hun fikk sendt dem en siste hilsen før hun pakket sakene sine. På julekortet skrev hun:

«2005 har vært et år med stor fremgang på alle områder.»

La oss ikke dvele ved fjoråret. Det er et nytt år nå. Ny almanakk. Den er tom. Fallskjermen på 1,2 millioner varer ikke evig. Flesland må søke jobb.

-  Jeg har faktisk ikke søkt en jobb på 22 år, så det blir en uvant følelse. Men jeg vil jobbe som leder. Det tror jeg at jeg er best til.

-  De har en ledig stilling i Redningsselskapet. Det må være barnemat for deg nå?

-  Ja, men jeg har ikke tenkt over det. Først tok jeg juleferie. Nå er refleksjonens tid begynt.

-  Hender det du drømmer også, eller reflekterer du mest?

-  I jobbsammenheng har jeg ingen drømmer. Jeg vil arbeide med noe som er viktig. Et selskap som har en samfunnsrolle. Jeg er nok litt idealistisk.

-  Jeg holder en knapp på Redningsselskapet.

Flesland fortrekker ikke en mine, men vinner enda en duell med blikket.

EN AV DISSE dagene skal hun slenge seg ned på sofaen, se på TV og spise chips hele dagen. Hun har tenkt på det. Hun er bare ikke kommet så langt.

Det er arven fra mor og far: Flesland blir fort rastløs hvis hun ikke arbeider. Hun elsker å arbeide. I Avinor var det greit. Der var det papirbunker nok til å ta med seg hjem også. Men nå?

-  Jeg skal gå på ski i Nordmarka.

-  Jeg trodde du ikke likte å gå på ski?

-  Det stemmer. Men jeg skal gå litt likevel.

Etter skituren skal hun pusse opp. Flesland er handy. Når hun slapper av, pusser hun opp. Nå er det hytta utenfor Fredrikstad som står for tur.

-  Jeg syr gardiner, maler og tapetserer. Snekring og elektronikk og sånt står jeg over. Jeg trenger å ha det koselig rundt meg. Varme, sterke farger og et middagsbord med familien samlet rundt. Da har jeg det godt.

Nok en kvinnelig leder ut av dansen går. Enda en med ettermæle som metallkvinne. Jern-Erna kalte de Solberg. Monica Solås Kristensen som nylig gikk fra Redningsselskapet, blir ikke betegnet som en liljekvist hun heller. Kristin Krohn Devold slikker sårene.

-  Som kvinnelig leder blir man fortere stigmatisert. Der en mann blir oppfattet som profesjonell, standhaftig og målbevisst, blir en kvinne oppfattet som følelseskald og kanskje litt hekseaktig. Har du noen gang hørt noen bli kalt jernmann? Det viktigste for meg er at de som kjenner meg, vet at jeg ikke er en jernkvinne.

-  Er beslutningsdyktige kvinner mer uspiselige enn menn?

-  Jeg synes ikke det, men jeg registrerer at mange andre synes det. Det hadde vært fint hvis media var mer forsiktig med å sette merkelapper, og heller vurderte ledere ut fra prestasjon og ikke kjønn. Like fullt - ingenting av dette bør hindre kvinner i å innta lederposisjoner.

-  Etter å ha sett behandlingen du fikk, frister det ikke til gjentakelse.

Flesland sukker og setter fra seg tekoppen. Så løfter hun hodet og smiler igjen. Hun har trent på dette. Hun vet akkurat hva hun skal si.

-  Du må ikke henge deg opp i det. Verden er så mye mer. Og jeg har jo hatt en fantastisk organisasjon rundt meg. Jeg har fått utrettet utrolig mye sammen med menneskene som arbeider i Avinor.