Spetakkel, takk

I dag døpes prinsesse Ingrid Alexandra. Nina Karin Monsen (60) er ikke bedt.

DET VAR EN GANG ei ung jente som klippet ut slutten på ukebladromanene og limte dem inn i ei kladdebok. Hun hadde funnet poenget. Nemlig at hovedpersonene kysset og fikk hverandre. Alt forut var ikke så interessant.Jenta var Nina Karin Monsen. Det er lenge siden de lykkelige slutter.

«MONARKIET BØR FJERNES
fordi det er en gammeldags misforståelse.» «Skaut er undertrykkende, et tilbakeskritt for norsk kvinnebevegelse og vestlig tenkning.» «Velferdsstaten Norge er et skuespill.»Alt signert filosof og forfatter Nina Karin Monsen. Kvinnen som har skapt rabalder siden 70-tallet og tar seg sammen for ikke å skrive i avisspaltene hver dag.

- Har du en trang til å provosere?

- Nei, provosere har jeg aldri gjort. Hvorfor skulle jeg det?

De grønnbrune øynene krever oppmerksomhet, og meningene kommer klart og direkte. På skarrende bergensk.- Jeg tar en øl. Har du halve pils, 0,5?- 0,4, svarer servitøren.

- Det er komisk. I 1972 hadde vi en aksjon i Oslo for at kvinner skulle få lov til å drikke halve pils. Nå har de tatt det fra oss, både fra kvinner og menn. Før ble kvinner bare servert et snitt som var 0,3, tror jeg. Kvinnesaken har ikke gått langt framover.Hun ler en kort, lav latter, retter litt på skjerfet rundt halsen og legger sølvgrå hår bak det ene øret. Hun bestiller en 0,4.

- En del mennesker mener nok jeg burde holde munn.

Men Nina Karin Monsens ser det som sin oppgave å si fra. Har alltid gjort det. Det er derfor hun er filosof. I 1969 ble hun den første kvinnen i Norge med magistergrad i filosofi.

- Eller andre. Jeg ville tenke. Jeg ville vite det som var nødvendig å vite. Det som er sant om menneskelivet. Det var filosofene som begynte med kjenn deg selv, bare da kan du forstå verden. I dag foregår det mye unødvendig forskning som filosofene allerede har funnet svaret på.Det startet med en kronikk om dette skrekkelige husarbeidet som menn også kunne ta del i. Den fikk henne inn i kvinnebevegelsen. Virkelig bråk ble det først i 1974 da hun kastet seg ut i debatten om seksuell frigjøring. Nina Karin Monsen tok seg den frihet å skrive at det ikke bare var mannens feil at kvinner hadde et dårlig seksualliv.

- Brøt du med kvinnebevegelsen?- Det var nok de som meldte meg ut. Jeg var ikke populær lenger. De begynte å mene at mannen var det onde vesenet og kvinner er så mye bedre enn menn. Det likte jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om de hatet menn, eller om det bare var noe de sa. I hvert fall ble jeg lei av alle flosklene.

OVER TIL DAGENS KAMPSAK.

- 17. april og dåpsdag, jeg skjønner du vil ha meg til å si noe om monarkiet. Ingen reflekterer nok over hva det står for. Hvem vil Ingrid Alexandra gifte seg med? Tar hun han skjønne, pakistanske gutten i pølseboden? Faren og tanten har jo funnet noen med så liten kompetanse.

- Hva burde de ha gjort?

Igjen denne korte latteren. Så ruller ordene ut i takt med hodene.

- Si de ikke ville være kongelige. Alt Haakon gjør, tilsier at han ikke vil være det. Dessuten burde politikerne hatt en gjennomgang av monarkiet, spesielt SV som har det på programmet. Det er en pinlig sak for Kristin Halvorsen.

- Hvordan hadde det vært om kronprins Håkon hadde funnet en prinsesse?

- Mette-Marit har levd et utagerende liv uten å ta utdannelse. Hun har villet feste, og det er hun i sin fulle rett til. Problemet er jo at Håkon også bare ville feste. Da spiller det ingen rolle hvem han gifter seg med. Hvorfor velger både Håkon og Märtha partnere på laveste hylle? De fleste mennesker liker å være sammen med noen som kan noe. Er jevnbyrdige både sosialt og utdanningsmessig. Hele kongehuset er blitt en privat affære der den erotiske forelskelsen driver hele styresettet. Jeg syns det er for lite, jeg.

BELÆRENDE. ARROGANT.
Til og med ondskapsfull er hun blitt kalt. De som forventer å finne et aggressivt, surmulende kvinnfolk bak navnetrekket Nina Karin Monsen, blir skuffet. Kjerringa mot strømmen? Ja. Uredd? Ja. Provoserende? Absolutt. Men mest tenkende. En hissig rynke har satt seg fast mellom øyenbrynene. At folk ikke er enig med henne, får bli deres sak.

- Jeg har fått kjeft hele livet, jeg.

Som liten pike bodde hun forskjellige steder i Bergen. Hun var flink på skolen. Ganske ensom. Et løvetannbarn med en vanskelig barndom.

- Jeg har skrevet om det i en roman og fikk masse kjeft fordi man ikke skulle kritisere mødre. Det var en som ringte hjem til meg og sa jeg skulle hatt juling. Og det fikk jeg jo.Pause.

- Man lærer mye av en vanskelig barndom. Det er kanskje det man lærer mest av. Enten blir du sterk, eller du går under. Du må velge hva som er viktig for deg.

- Hvordan gjør man det som lite barn?- Kanskje velger du noen eller noe å være glad i. Jeg leste bøker fra jeg var fem år. Døgnet rundt. Jeg fikk et liv i bøkene.

- En flukt?

- Heller en fantastisk rikdom og en utrolig god utdannelse. Jeg leste alt fra cowboybøker og kjærlighetsromaner til Dostojevskij.

Ny pause. De var fire barn i familien, to brødre, Nina Karin Monsen og tvillingsøsteren. Moren var hjemmeværende, faren var revisor og spilte sjakk på det norske landslaget.

- Foreldrene mine var preget av ei tid der barn skulle tie stille og adlyde. Det var nok ganske vanlig i Bergen før. Begge bestefedrene mine var førstemaskinister og bodde på Nordnes der det var mange sjøfolk og store barneflokker. Mennene var borte i årevis på sjøen. Det var alkoholisme og kjønnssykdommer, og barna måtte tåle mye. Juling var ikke uvanlig, og om våren gikk folk fra landet rundt og solgte friske bjørkeris. Det som har vært skrevet om barnehjemsbarn, tror jeg ikke var så utypisk. I hvert fall ikke der folk strevde for å overleve.

ALLEREDE FOR FEMTEN ÅR
siden satt Nina Karin Monsen hos Dan Børge Akerø en lørdag kveld og hevdet på tv at altfor mange kvinner, menn også, fikk barn uten å være skikket til å være foreldre. Hun har ikke skiftet mening. Fortsatt er hun klar for å gi foreldre en dose dårlig samvittighet.

- Jeg skjønner ikke hvordan moderne barn klarer å bli glad i foreldrene sine.

- ?

- De ser dem jo nesten aldri. Voksne er så innbilske at de tror barns kjærlighet er en selvfølge. Det er den ikke.

Nina Karin Monsen har ikke barn selv.

- Jeg tok et valg. Tenkningen, filosofien er det viktigste for meg. Dessuten er jeg realist og vet at jeg ikke kan ønske meg alt. Det tror jeg jeg har gjort rett i.

- Du har sagt at å få barn er et moralsk spørsmål?

- Aldri har du så mye makt over et annet menneske som når du har barn. Hvis ikke du blir tyrann eller diktator eller jobber i konsentrasjonsleir. Ingen er så hjelpeløst avhengig som det lille barnet, og det er et moralsk spørsmål om man vil ha så mye makt over et annet menneske. Det har ikke jeg ønsket. Hun tar en slurk øl og retter på håret. Dressjakka er svart. Skjørtet er svart. På fingrene glitrer ringer i gull. Hun har leddgikt og bruker gullringer på de leddene som gjør mest vondt.

- For de fleste går det jo greit, men det er skummelt å lese om alle barna som får psykiske problemer, om pillene og rusen. Får håpe de fleste kommer seg gjennom det. Gi barna dine noen å være glad i, som de kan støtte seg til. Det er det viktigste. Jeg fant bøkene. Mennesker har evne til kjærlighet. Da er det kanskje ikke så forferdelig at man er dårlige foreldre, så lenge barna har stor kjærlighetsevne. Men vil du ha full jobb, bør du ikke få barn.

- Vi lever i 2004 hvor de fleste kvinner jobber - og vil jobbe.

- Tidsklemmedebatten er ikke annet enn sutring fra mennesker som ikke har villet ta et valg. Kan det være så komplisert å lage litt romslighet i en tiårsperiode? Være hjemme med barna?

- Er det kvinnen som skal være hjemme?

Pause.

- La oss si at de har valgt å få barn. Da er det deres oppgave. Akkurat som det er mennenes. Det finnes menn som er flinkere med barn enn kvinner, og da ville jeg satt pris på at de var hjemme.

- I et intervju sa du at du ikke tror enslige foreldre eller foreldre av samme kjønn kan gi barn like gode oppvekstvilkår som heterofile.

- Har jeg sagt det? Jeg må ha ment at det må være mer lærerikt for et barn å leve i spenningen mellom en kvinne og en mann.

- Hva syns du om at lesbiske og homofile får barn?

- Det er like stor forskjell på dem som alle på andre. Er de modne og fornuftige og har kjærlighet å gi, spiller det ingen rolle hva slags seksualliv man har. Jeg vil heller ta barn fra en del heterofile foreldre. For eksempel er det forferdelig galt at en del narkomane får beholde barna sine.

HUN SLITER TUNGT
om dagen, Nina Karin Monsen. Filosofen skriver boka om skam og skyld og synd. Skal vi slutte å skamme oss?- Nei, men vi må lære å takle skammen.

- Og du gir oss løsningen?

- Ja... Vi må være mindre tøffe. Mindre kyniske og overflatiske og mer beskjedne. Og la oss være alvorlige av og til. Jeg har venninner som er veldig flinke til å snakke om problemene sine og så ler de hele tida. Hvordan forholder man seg til det? Skal man le selv? Hvorfor? Sånn er det med skam. Enten ler folk av deg hvis du forteller om den, eller de sier du ikke skal skamme deg. Ingen prater ordentlig om skam. Det er umoderne.

- Hva skammer du deg over?

- Det vil jeg ikke si. Men skam er virkelig farlig. Jeg tror det var derfor Tore Tønne tok livet sitt. Han oppdaget hvor sterke krefter skam er. Skam forsvinner ikke ved at vi lager moroprogrammer på tv om snørr og bæsj. Vi må lære å la det få en god og naturlig plass i livene våre.Inntrykket er litt gammelmodig. Alvoret har satt sine spor i ansiktet og smilerynkene er langt fra framtredende. En gledesløs oppvekst setter sitt preg, men alvor er viktig når man tenker. Dessuten skyldes manglende smilerynker gener. Denne kvinnen har lite rynker.

ETTER NÆRMERE 40 ÅR
i utlendighet, flytter bergenseren tilbake til Bergen denne sommeren. Hun kan ikke tenke seg å bli gammel i Oslo, bare ta alle issvullene i gatene. Men hovedårsaken er hennes eldre bror. Verdens skjønneste menneske.

- Han er psykisk handikappet og har jobbet på et verksted for psykisk utviklingshemmede i 27 år. Når han går av med pensjon, har han ingenting. Det er utrolig hvor ensom man kan bli i Norge. Ingen tar seg av folk som ham, selv om han bestandig er glad og elsker mennesker. Vi snakker sammen på telefon hver dag og oppsummerer dagens hendelser. De er like dag etter dag.

Smilet når øynene. Med på flyttelasset har hun jussprofessor Helge Johan Thue, mannen i hennes liv de siste 30 åra. Da de møttes, var begge gift på hver sin kant.

- Det sa faktisk pang da vi møttes. Kjærligheten er ikke så mystisk som folk vil ha det til, men det er så mange som kaster bort tida si på folk de ikke burde brukt tid på. Kanskje er de ute etter å bekrefte noe, status. Eller de er redde for å være alene og blir sammen med den første og beste. Mennesker er mye mer verdifulle for hverandre enn det virker som i dem overflatiske kulturen vi lever i. Vi er blitt et Fredrik Skavlan-program for hverandre. Det er bare å bytte ut folk til fordel for noen som er morsommere og penere.

Hun ser nesten forurettet ut. Som om noen skulle komme inn og skifte kanal sånn at tankene hennes ikke blir hørt. Skulle det skjedd, ville hun satt seg ned og skrevet dem av seg i stedet.Tretten bøker er det blitt. Utallige kronikker har funnet fram til landets avisspalter. Årlig holder hun 30- 40 foredrag rundt om i landet. Hun står for verdier og moral og mener det politisk korrekte er utydelig, snilt og unnvikende. Og det er ikke det tema som ikke er verdt å ta et blikk på.

- FORELDRE TAR MED BARNA
sine på popkonserter og lever ut ungdommen sin via dem. Jeg tror barna er opptatt av helt andre ting. Skam for eksempel. I hvert fall til de blir utagerende. Jeg tror de er redde for ikke å ha betydning.

- De kan vel ha det moro på popkonserter likevel?

- Ja. Kanskje de har det. Men musikken er bare føleri. Det er veldig lett å vekke følelser.

- Er det noe galt i det?

- Nei, men det er det letteste som fins. Følelser kan bli så sterke at de former hele livet ditt.Det skal sies at filosofen mener det er altfor mye føleri i samfunnet. At følelsene overtar for tanken. At følelser har herjet og ødelagt Europa.

- Det var ikke mye tenkning blant kommunister og anarkister. Det var følelser.Og til dere som trodde Norge var et godt sted å bo, det er en myte forfatteren slaktet for noen år siden i boka «Velferd uten ansikt». For selv å bli slaktet av noen anmeldere.

- Privat og usaklig. Jeg skiller meg ut, og mange syns det er flott. Jeg får nesten alltid positiv respons på det jeg gjør. Flere av bøkene hennes er pensum på ulike høgskoler rundt om i landet, og i år fikk filosofen statsstipend. Det betyr ikke at hun syns Norge er noe å rope halleluja over.

- Jeg mener velferdslandet Norge er et eneste stort skuespill, men jeg har lurt på om ikke nordmenn liker å være skuespillere. Liker å være nasjonalromantikere. Vi er hjelpeløse skapninger i et stort byråkrati, spesielt når vi bli syke. Da må vi være sammen med fremmede og de som står oss nær kan bare komme innom på besøk. Du vet ikke hvem som tar seg av deg. Heller ikke om noen bryr seg. Relasjoner til fremmede er morsomt når du er på reise eller fest. Når du blir gammel og syk, er det de nærmeste som betyr noe.

SÅ KORT TILBAKE TIL
dagens kampsak før filosofen har tenkt ferdig for kvelden. - Monarkiet er en slags eldgammel kult. En form for overtro vi ikke skal fortsette med i det uendelige. En president ville vært fint.

- Hvem skulle det være?

- Flere kvinner kunne passet. Eva Joly er fantastisk. Astrid Nøklebye Heiberg. Og Gro Harlem Brundtland er blitt en veldig samlende person. Anne Sophie Greve. Det er sikker noen menn også, men de kommer jeg ikke på. Dette er mennesker som ikke er redde for å si hva de mener. Eller redde for å få kjeft.Omtrent som Nina Karin Monsen.

rannveig.korneliussen@dagbladet.no