Nyttårsaften er den kvelden det blir gjort flest overgrep mot champagne. Det første POP!-et fra korken er egentlig et signal om å skjerpe sansene. Du skal ha tid og ro nok til å merke hvordan det lukter gjær og nybakt brød eller eple når du heller opp det første glasset, og stillhet nok til å høre melodien av boblene som spiller i glasset. Du skal kjenne at det kiler i ganen. Alt dette er ikke noe du har anledning til å ta innover deg klokka tolv, når du allerede er godt smurt og himmelen eksploderer i farger og lyd, og det lukter svovel og husbrann i gater og parker.

Likevel hører det hjemme med champagne. Hemmeligheten ligger i boblene. Mens fyrverkeriet bare klarer å skape en ytre etterlikning av stjernene, er champagne – som abbeden og champagnereformatoren Dom Perignon påpekte da han smakte det for første gang – smaken av stjerner, selv når du drikker den rett fra flaska mens du prøver å holde deg på beina på altfor glatte sko i folkevrimmelen.

Å spise champagne, det er et annet overtramp, et det er vanskelig å forsvare, og som jeg også har sans for. Det er en helligbrøde å bruke champagne i maten, naturligvis, og derfor er det viktig at man sørger for at måten champagnen brukes også fanger noe av det spesielle med champagne. Jeg har en sett en oppskrift på champagnedruer som ber deg om å marinere druer i champagne i seks timer, for så å helle ut champagnen, og en annen oppskrift som sier at du skal koke inn en halv flaske champagne. I begge tilfeller får det meg til å tenke på rallysjåfører, som kaster bort dyrebare dråper. Og de gjør det i det minste av begeistring.