Stadig en skrue løs

Milliardæren Trygve Hegnar (61) er blitt beskyldt for å være like gnien som Onkel Skrue. Sjøl kaller han seg kostnadsbevisst.

-  DU PLUKKER FORTSATT opp flasker fra gata, Trygve Hegnar?

-  Nei. Men jeg panter flasker. Du legger ikke igjen ei flaske fordi om det bare er én femti altså, sier Trygve Hegnar, redaktør i Kapital og Finansavisen, produsent av Windy lystbåter, hotelleier og lidenskapelig samler av gallionsfigurer. Milliardær.

-  Ditt forhold til penger likner Onkel Skrues? kommer det fra Finn Graff.

-  Nei. Jeg bader ikke i dem.

Han vet det ikke selv, men han er kanskje i dag den eneste i landet som oppfyller Arne Skouens strenge krav til en spaltist: å være på trykk hver bidige avisdag. Hegnar må ikke. Han gjør det fordi han vil.

-  Det er ingen med vettet i behold som jobber hver dag gjennom hele året. Men jeg synes det er så utrolig gøy å være samfunnsengasjert og skrive om ting og sånn. Jeg klarer ikke å la være. Når jeg er på ferie, så må jeg noen timer vekk fra unger og familie for å jobbe. Jeg skjønner at det ikke er verdens smarteste ting. Jeg skjønner jo det.

Folk som lider av Tourettes syndrom, som for eksempel maleren Odd Nerdrum, må si stygge ting og føle seg som en ulende brannbil gjennom byen. Eller male sin egen ereksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan lure på om Hegnar har sitt eget syndrom som tvinger ham til å skrive alt han mener i avisa. Hans mange uvenner heller i den retning. I hvilken retning vennene heller, er ikke lett å si. Med åra har han så få venner igjen at selv en yrkesskadd sagbruksarbeider kan telle dem på én hånd.

-  Det er litt trist. I åras løp er jeg innom og kommenterer de fleste og det meste. Det liker ikke folk, og jeg kan forstå det.

Vennskapet med Jens P. Heyerdahl er ikke hva det var. Heller ikke det han hadde med William Nygård.

-  Nå er jeg ikke særlig sosial. Jeg er ikke morsom og jeg fester aldri særlig langt utpå kvelden, men skriver kommentarer. Da får du ikke stor vennekrets. Det skjønner jeg også.

Det rekker ikke selv med en uskadd hånd for å telle samlivsbruddene. Hegner håper intenst at det ikke skal bli flere, og jobber i disse dager med reparasjonsarbeid i ekteskapet.

-  Har det vært mye ulykke i ditt liv?

-  Nei, ulykke har det ikke vært. I ungdommen hadde jeg ei tid som jeg ikke syntes var noe hyggelig. Ingen oppfatter meg som samlivsekspert. Og hvis jeg har hatt noe motgang, så er det der. Det er ikke noe forsvar. Jeg er ikke noen god partner. Jeg liker å jobbe alene, men liker ikke å være alene. Og to dager borte fra barna gjør meg helt halvgal.

-  Du har aldri gått til psykolog?

-  Nei. Har aldri tenkt i de baner. Hvis jeg har problemer, så jobber jeg bare desto mer.

Mens samlivet er i krise, kan han på jobben nok en gang si «Hva var det jeg sa?». Det er også tittelen på den vanvittige samlingen av 600 lederartikler over tolv hundre sider han har gitt ut.

Denne gangen er det sammenbruddet i pyramiden The 5 percent community Hegnar kan hovere for. En forside i Kapital (han lager dem fortsatt selv, alle sammen) i oktober i fjor kalte alle de 55 000 som til da hadde skutt penger inn T5PC, for «idioter».

-  Den var altfor hard, men det var ingen som lyttet. Siden kom det femten tusen idioter til som heller ikke ville høre. Jeg tror de fleste var så grådige at de trodde akkurat de skulle rekke å tjene penger. Vi forklarte gang på gang at det var luft. Folk kjøpte luft likevel.

Hegnar koketterer gjerne med at han skjeller ut, idioterklærer, foreslår, uffer og advarer helt forgjeves. De han fillerister, gjør likevel ikke som han sier.

Nei, ikke neste dag, men kanskje neste år.

I det lekre kontoret ved Smestaddammen i øverste etasje av Niels Torps kontorbygg som han betalte kontant på labben med 160 millioner, mumler han ukledelig beskjedent når jeg sier at samfunnet de siste 25 åra har utviklet seg i den retning han har villet. Trygve Hegnar er blant landets mest innflytelsesrike samfunnspåvirkere.

-  Det er interessant at du sier det. Jeg tør ikke si i hvilken grad eller hvor mye. Men jeg ser jo det i ettertid. Kanskje jeg har deltatt i den prosessen. Det har ikke vært forankret i noe parti, forening eller firma eller noe. Det har vært forankret i det jeg har sett og som jeg a: har en utdannelse til å forstå, og b: holdninger jeg er flasket opp med hjemmefra. 

«Hjemme» var et sørgelig kapittel for gutten Trygve. Mor Margrethe ble gradvis alkoholiker, og far Per var en fjern, kald, men på mange måter flink direktør hos Fred. Olsen.

-  Hvor mishandlet ble du som barn?

-  Nei, jeg ble ikke mishandlet. Men jeg mistet mange sjanser sosialt. Jeg kunne aldri ta med venner hjem. Du verner deg, du beskytter deg. Jeg føler det som et savn av normale relasjoner. En av grunnene til at jeg ble ganske god i idrett, var at det ga meg en annen arena å være på.

Trygve Hegnar ble landslagsspiller i håndball og spilte på det legendariske klubblaget Arild. De vant alt inntil nøkkelspillere som ballgeniet Arild Gulden, ble utenlandsproffer, eller dro til utlandet for å studere, som Hegnar. Han valgte Mannheim, der han spilte så godt i tysk klubbhåndball at Bild-Zeitung sørget da han dro hjem etter fire år.

Forleden møttes 65 av landslagsspillerne. Hegnar hadde en fin kveld, og tenker etterpå at Arild Gulden, som i dag kjører drosje, lever minst like lykkelig som ham selv.

Hegnar spiller tennis to ganger i uka for å holde formen. Matchvekta er på 83- 84 kilo etter at han har gått ned 5- 6 «av forskjellige årsaker», som han diskré formulerer den siste tidas private vanskeligheter.

De eneste damene Hegnar ikke synes å ha problemer med, er hans 26 gallionsfigurer, eller «gamle damer», som han sier. De står rolig der han plasserer dem. En som med struttende pupper vokter inngangen til redaktørens kontor, har prydet baugen på en britisk «Man o\' war» over alle hav, men sprekker nå på tvers over skuldra i den tørre innelufta. Hegnar har på patetisk vis forsøkt å stanse ødeleggelsen med å sette limbånd over.

Praktisk anlagt har han aldri vært. Kvinnelige medarbeidere er blitt bedt om å hjelpe til med å legge opp buksebein med stiftemaskin. Sekretær hadde han bare i åra som cruisedirektør.

Kostnadsbevisst bryr han seg ikke om at den lakserøde skjorta er fillete på ermene. Men han kjører Jaguar til jobben. Den første han kjøpte leverte han tilbake, for så å hente den igjen. Nå er han hekta og samler på Jaguarer. Hvert år er det jaguartreff på Holmen hotell i Asker. Dit drar han også i tunge stunder for å ta på de gamle båtene som han også samler på.

Vi snakker lenge om «Grace», yachten han kjøpte sammen med en annen for seks millioner og har kostet på nesten like mye der hun nå holder seg selv i gang med charter i Oslofjorden. Kona Ingrid Hegnar har bestemt farger til restaureringen. Som hun har gjort på Holmen hotell og i de andre husene Hegnar eier.

På Larshus har han 44 tømmerhus som han kjøpte da en reder trengte penger. I alle intervjuer, også dette, sier han at det tar 16 timer å klippe plenen der.

-  Noen har kalt deg gnien?

-  Det mener jeg selv er feil. Vi kunne hatt kontorer et annet sted til halv pris. En gnier er noe annet. Da har du problemer med å bruke penger på noe. Å være kostnadsbevisst betyr at du ikke vil betale mer enn du må. Det driver jeg og lærer barna mine. Det skjønner de veldig godt faktisk.

Da det skulle bestilles underholdning til julebordet i Hegnar Media, forlangte underholderne tretti tusen.

-  Det syntes jeg var veldig mye for tjue minutter. Vi tilbød tjue tusen. Det godtok de. Da hadde jeg spart ti tusen. Men så kom de tilbake og skulle være smarte. De ville ha ti tusen til leie av utstyr til showet. Da sa satte jeg strek.

-  Hvem underholdt da?

-  Nei, da ble det de ansatte selv i stedet. Jeg sparte nesten alle tretti.

Han ser ut som katten gjør, rett etter å ha spist småfugl. Og med blod på tann:

-  Her i landet koster det 20- 25 kroner å trykke ei bok. Vet du hva det koster i Finland?

-  Nei

-  6,88. 6,88! I min verden er det fremdeles morsomt.

-  Tenker du sånn i forhold til gallionsdamene? spør Finn Graff.

-  Nei, det går ikke an å prute på damene. Da betaler man prisen.

Den 22. juli 1989 kom Dagbladet ut med Trygve Hegnar på forsiden som hovedoppslag under tittelen «Styrtrik, men ENSOM». Teksten inni avisa gikk enda mer rett på sak under tittelen «Jeg savner kjærligheten». I intervjuet blir han spurt hva mer i livet man kan ønske seg enn det han allerede har, han som er rik, smart og smilende. Hegnar svarer at «man kan blant annet ønske seg ut av ensomheten. Ønske seg kjærlighet».

-  Får vi snart se deg i en ny kontaktannonse på førstesida av Dagbladet?

-  Jeg håper ikke det. Det er få ting jeg er blitt mobbet så mye for gjennom åra som den. Ikke minn meg på det.

-  Hvordan hadde du det på den tida?

-  Jeg følte at jeg var utkjørt sånn arbeidsmessige og hadde ikke mer å gi. Så kom det da fram at jeg satt ensom og alene. Jeg tenkte ikke på at det skulle bli oppfattet som det Dagbladet gjorde det om til, da.

-  Du er blitt mye omskrevet i forbindelse med damer opp gjennom åra.

-  Det liker jeg ikke. Jeg samler på gamle damer, jeg.

Det er en underdrivelse å si at den unge Hegnar skapte en ny tone i den norske debatten der han i mange år var nasjonens største debattlinselus. Og i den økonomiske journalistikken, som før han kom var dominert av stabelavløpninger i Aftenposten og skipslister i Sjøfarten. En av hans tidlige suksesser var å sette opp lister over rederier på gravens rand. Da ble han kalt «jesuittkapitalist» i Aftenposten. Det har Hegnar glemt, og i dag skjønner han ikke hva avisa mente.

Men da Hegnar påsto at det foregikk korrupsjon i OBOS, og at SVs Otto Hauglin urettmessig hadde skaffet seg bostøtte fra Stortinget, ble det rettssaker.

-  Hvor mange injuriesaker er det blitt?

-  Færre enn folk tror. Men jeg har hatt noen store. Vi får flere og flere trusler mot oss i pressen, men færre og færre blir dømt fordi jussen har endret seg i pressens favør slik at det nå er mulig å ha meninger uten å bli trukket for domstolene.

-  Du mener at du ville gått fri i OBOS-saken i dag?

-  Verken OBOS-saken eller Hauglin ville vi blitt dømt for i dag. Vi fikk både fengsel og bøter. Jeg er den eneste redaktør som er blitt dømt til fengselsstraff for injurier.

-  Betinget fengsel?

-  Betinget fengsel, ja, men det var 19 dager. Og det la et visst bånd på meg i et par år.

Milliardæren ved Smestaddammen er merkelig skrudd sammen. Særlig oventil. Han er for en stor velferdsstat, blant annet finansiert av en flat skatt på 33- 34 prosent som er lik for både arbeid og kapital. Han synes George W. Bush virker både enkel og uintelligent. Han var for EF i 1972 og mot EU i 1994. Han var rabiat antikommunist og skrev flammende imot Vietcong som mishandlet og drepte barn for å terrorisere til lydighet. Samtidig støttet han teppebombing av Hanoi.

-  Gjorde jeg det? Sier han nå.

Han husker heller ikke at han lanserte Fridtjof Frank Gundersen som sin statsministerkandidat.

Men han husker godt at han løp fra åtte tusen anti-EF demonstranter etter at han hengte ut sitt eget Ja-banner fra balkongen rundt Rådhuset den 26. april 1962.

Det var ikke han som knuste glasset i monteren med Kjartan Slettemarks kunstprotest mot USAs krigføring i Vietnam. Han laget bare sitt eget bilde og sto foran Grand med det. Og ble arrestert.

Så laget han demonstrasjon utenfor Sovjet-ambassaden under invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Han skrek «Våkn opp» til studentene på lesesalen i Universitetsbiblioteket, og fikk noen med seg.

Finansavisen er Hegnars andre avisprosjekt. Det første het Blikk og varte i 49 utgivelser høsten 1977.

-  Jeg lærte masse av det. Galskapen var at vi skulle lage avis med fem ansatte. Men jeg var disiplinert. Jeg hadde satt av en million. Da den var tapt, sluttet jeg. Det er jeg stolt av. Det var min første million.

Han forsøkte å kjøpe den sovende Handels og Sjøfartstidende et par år før Kåre Valebrokk ble ansatt som sjefredaktør og gjorde den søvnige avisa som overlevde på pressestøtte, om til en lyserød pengemaskin.

-  Makteliten holdt meg nede, sier Hegnar og mener skipsreder Fred. Olsen og aksjekongen Erik Must.

Erik Must er Hegnars nemesis. Hegnar skrev en lett anonymisert romanføljetong i Kapital som alle insidere forsto handlet om Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen.

-  Romanen var ikke snill mot Must og Ulrichsen. Men det er tjuefem år siden nå.

Nå har Must og Ulrichsen nektet Hegnar styreplassen han så gjerne vil ha etter å ha kjøpt en tredjedel av aksjene i Gyldendal forlag for 170 millioner kroner.

-  Er du forbannet?

-  Nei, men jeg har resignert litt. Jeg undervurderte klart motviljen fra Must. Hvis jeg er en vanskelig person, så er Erik Must ti ganger verre.

Hegnar holdt på å selge Kapital da svenske Bonniers tilbød tre millioner kroner i 1973, lenge før han tjente penger. Han hadde dagjobb som antibilistisk trafikkforsker og laget økonomisk tidsskrift sammen med sin første kone Gro Nyquist på kjøkkenbordet hjemme om kvelden og natta.

-  Jeg var fattig og ble utrolig fristet. Men så tenke jeg at de så et eller annet i dette gale prosjektet. Jeg er glad jeg ikke solgte.

Hegnars store klipp var i cruise.

-  Jeg gikk inn med 5 millioner i 1981, og siden litt til, men kom ut med 672 millioner atten år seinere. Det er noe som aldri kommer til å gjenta seg. 100-gangeren. Det begynte med at Knut Kloster ville skrive i Kapital fordi han hadde behov for å uttrykke noe. Og så ble jeg godt kjent med ham og familien. Nei, i sum synes jeg det har gått rimelig bra.

-  På slutten av cruisesaken gjaldt det 672 millioner. Fikk du angst da?

-  Nei, jeg fikk ikke angst, men jeg husker at da det sto på sitt verste, våknet jeg og krøllet tærne. Jeg er ganske gammeldags. Jeg synes det er deilig at jeg ikke må spørre banken om noe. Jeg har ingen ambisjoner om å bli kjempesvær.

-  Har du fått deg bankkort nå?

-  Ja, jeg har bankkort, men jeg bruker det aldri. Jeg går i banken og hever penger. Jeg betaler kontant. Jeg fyller ut giroer. Jeg liker å se papirene.