Staff den andre

Advokat Trygve Staff (42) blir kjørt til jobben av mamma, der han jobber sammen med pappa.

Bergen tinghus. I en liten rettssal i fjerde etasje sitter tre gråhårete dommere og ser ut som om de hvert øyeblikk skal falle besvimt om av kjedsomhet. Det klikker i ringpermer og aktor spør monotont om millioner, likviditet og fakser, han spør om selgerkreditt, fordringer og håndpenger. Tiltalte Carl Fredrik Seim svarer tålmodig i mikrofonen. På tilhørerbenken sitter tre journalister tungt over notatblokkene. Enda en gang tar forsvarsadvokat Trygve Staff brillene av og drar håndflatene over ansiktet. Lufta er tett. Den juridiske kverna maler langsomt. Det skraper i stolbein, gnisser i sko, det klaprer i laptoper og det er tolv uker igjen. Minst.

-  Alt er gærent med denne saken, sier Trygve Staff. Det er lunsj, han spiser pastasalat.

-  Saken er for lang, den er utenbys og det er en økosak. Men Seim er en jævla hyggelig fyr. Det er røkla mot ham. Det liker jeg. Hvæh!

DAGEN ETTER. En time og tjue minutter for seint velter han inn på det knøttlille venterommet til Advokatfirmaet Staff AS i Oslo sentrum. To ganger har han ringt og utsatt avtalen, men nå står han her. Og for å si det rett ut: Han ser forferdelig ut. Bleik og blass, og med et tåreblankt blikk bak brillene. Han er sjuk, sier han, han har akkurat fått lungene fotografert. Han langer innover gangen for å plukke med seg noen rosinboller fra det lille tekjøkkenet. Han balanserer et enormt kaffekrus på bollene, og tar trappa i lange klyv.

-  Det er virus på bronkiene, sier han og bøyer seg ned bak skrivebordet, trekker inn pusten og hoster så det river i hele ham.

-  Om jeg blir sjukemeldt? Erru gæren. Advokater æ\'kke sjuke, sier han og dytter en bolle i munnen. På hånda står det skrevet 0945 med penn.

-  Det er legetimen min. Jeg ble så forbanna. Fremtilklåkkaellevesirkabedriftslederenpå-

alerisidetrødekårssykehuseifredrikstangsgate, jævla hyggelig sted.

-  Unnskyld. Nå skjønte jeg ikke hva du sa?

-  Er det dialekten min?

-  Nei. Du snakker altfor fort.

-  Jeitrordeærfårdijeiærsulten.

-  Hæ?

Han gjentar langsomt.

-  Jeg tror det er fordi jeg er sulten. Vet du hva? Nå skal jeg hente meg en stor kopp kaffe til, jeg skal hente snus og så skal jeg roe meg ned to hakk.

HØSTEN TILBRAKTE Trygve Staff i Stavanger som forsvarer for Ridvan Halimi i Nokas-saken. Våren skal han tilbringe i Bergen som forsvarer for Carl Fredrik Seim. Et komplekst rettsmaraton med utallige vitner og ringpermer.

-  Det var kjedelig i går, men bare vent. Det kommer til å skje litt av hvert, sier Staff og tømmer i seg kaffe. Han snakker roligere nå, og lener seg bakover i kontorstolen, åpner en knapp i den svarte skjorta. Fingeren roterer rundt på brystet, mens han forteller hvordan han vanligvis forflytter seg de 15 kilometerne fra villaen på Høvik til jobben i Oslo sentrum. Noen ganger sykler han, sier han, men i dag ble han hentet av Hilde.

-  Hilde?

-  Hilde Haugen. Hun kjører forbi på E18. Hun jobber her. Du er vel informert? Ikke gjør deg dum.

-  Snakker du om din mor?

Han gidder ikke svare, men reiser seg brått og trykker opp vinduet med et smell. Til sammen seksten advokater jobber i den fire etasjer høye, gule bygården. Hit kommer nynazistene, giftmorderne, voldtektsforbryterne, finansakrobatene og de pedofile. Advokatfirmaet Staff tar saken. Trygve Staff er partner og daglig leder.

-  Er det kamp dere imellom om de verste klientene?

-  Siden vi antar at det er de kuleste sakene, mener du? Nei. Nei, jeg oppfatter ikke det som noe problem. Vi har så mye å gjøre og det er så mye interessant som tyter inn at vi har nok til alle.

-  Hvorfor bør klienter velge deg?

-  Er det et alvorlig spørsmål? Skal jeg drive egenreklame, er ikke det ganske ... Nei, det byr meg jævla imot å framheve meg selv framfor andre flinke kolleger i byen. Jeg synes ikke noe om det, sier han, det siste nesten uhørlig, på klassisk staffsk vis.

-  Hva er dine beste egenskaper som advokat?

-  Det er jævla vanskelig å vurdere egen innsats. Jeg vet i hvert fall hva jeg ikke er god på, men det skal jeg holde kjeft om, hvæh-hvæh!

Han ler. Det er mange som har forsøkt å beskrive latteren til Trygve Staff, men den er ubeskrivelig. Det eneste som er å si, er at den er unik, kraftig og kommer støtvis. Han snakker lenge om det allsidige advokatyrket, før han konkluderer med at det er umulig å si hva han er best til.

-  Men de morsomste sakene er når det er tydelig overmakt mot undermakt, som i Seim-saken. Ellers er saker med ukjente gjerningsmenn alltid spennende. Kriminalmysterium, ikke sant.

-  Men kan jeg ringe deg om jeg for eksempel har drept noen?

-  Drap og narkotika er to saksfelt jeg liker godt. Egentlig er jeg glad i all jus, det å kjempe for viktige verdier. Trenger du advokathjelp, er det bare å ringe. Du treffer meg enklest om morgenen.

TRYGVE STAFF HAR HATT mange saker opp gjennom åra. Strafferett, men også sivile saker. Skarp, snedig og velformulert prosederer han hva som helst og forsvarer hvem som helst. Utgangspunktet hans er at mennesket er godt.

-  Det er riktig, sier han.

-  Og så er du ikke opptatt av å vite om vedkommende er skyldig eller ikke?

-  Det er også riktig. Det eneste kravet jeg stiller til en klient, er at jeg skal vite hva han kommer til å forklare i retten. Om det er sannheten, er meg knekkende likegyldig. Kjernen er at ingen vet. Hva med bevisene som politiet framfører? Er det den virkelige verden? Har de vendt alle steiner? Har de innkalt alle vitner? Vi møter en massiv vegg av påtalekrefter som skal feie tiltalte av banen. Min jobb er å se om beviskjedene holder eller ikke.

-  Liker du alle klientene dine?

-  Jeg er kommet godt overens med nesten alle, kanskje bortsett fra en eller to der kjemien ikke har vært den beste. Men jeg har ikke noe bevisst forhold til om jeg aktivt liker eller ikke liker klienter. Jeg ser på om jeg er happy med sakskomplekset, og om klienten er å forholde seg til, det vil si om han lytter til råd og at han lar seg regissere om det er nødvendig.

-  Regissere?

-  Ja, det har noe med oppførsel i retten å gjøre. At vedkommende kan ta noen enkle råd.

-  Som for eksempel å ta på seg lusekofte?

-  Hvæh! Det kommer jeg aldri til å råde noen til.

Det er i rettssalen Staff trives best.

-  Det kule med rettssalen som forum, er at vi er lukket inne i et rom hvor vi skal bli til saken er ferdig. Og da må man bruke de midler man har. Når vi er pålagt taushet, er det mange måter å formidle noe nonverbalt på, uten å drive med barnehagefakter som å riste oppgitt på hodet. I tilfelle man skal riste på hodet, må man nikke meget, meget svakt, litt sånn, sier han og rister svakt på hodet.

-  Man må ikke være bajas, det tror jeg ikke er effektivt. Nei, dette er antydningens kunst.

-  Hva med å ta av seg brillene?

-  For å tilkjennegi at noe ikke er interessant, kan man ta brillene av og gni seg i øynene. Jeg tror alt betyr noe. Alt man gjør blir sett og vurdert, og kan ha betydning for utfallet av saken. Tonen og holdningen. Dommerne og juryen ser alt, de snakker sammen og vurderer. Og vi aner aldri hva som får betydning. Vi er ikke skuespillere, men ... Men det store slaget står jo ikke der! Det store slaget ligger i forberedelser, juridiske undersøkelser, konferanse med vitner og så videre og så videre.

TRYGVE STAFF SNAKKER et tørt riksmål, men sper på med kraftuttrykk. «Jævla» er favoritten.

-  Mitt sprog er nok antagelig påvirket av, i første hånd Tor Erling, men også Bjerke og Øverland, to mestere som i sproglig henseende nok har vært påvirkere. Og mannen til Hilde var filolog og forlagsmann, så det var nok noe som skjedde i barndomsheimen.

Han vokste opp på Tanum i Bærum med mor og sin to år eldre bror. Før han endte opp med strafferett, tok han noen omveier. Først var han på Sjøkrigsskolen, deretter på ubåt, og da han ble uteksaminert fra Det juridiske fakultetet, begynte han med forretningsjuss.

-  Forretningsjussen går ut på å prøve å få Skrue til å bli rikere enn Rikerud. Det er et røft og tøft spill, der man flytter penger ved å bruke sleipe forretningstriks. Det er krangel på telefon og i møter. Men det er spillet i rettssalen, og særlig strafferett, som gjelder. Det oppdaget jeg da jeg var dommerfullmektig i Kongsvinger.

-  Din far ble vel glad da du kom fram til det?

-  Tonen oss imellom er ikke sånn at han flasher sånne følelser veldig sterkt.

Aldri et intervju med sønnen uten noe om faren.

-  Må vi det? Nå er jeg 42 år og jeg er på en måte ferdig med å bli sammenliknet med ham. Den smule duell og rivalisering oss imellom nå er bare godmodig. Vi har et jævla godt forhold og ser hverandre nesten aldri. Hvæh!

Med en far i konstant motvind, kan det ikke alltid ha vært lett å være sønn.

-  For meg har han alltid vært en helt vanlig far. Omstridt? Det har aldri gått inn på meg. At en gjeng hysteriske feminister tagger ned veggen og sier at han er gææern og må kastreres, skal du la det gå inn på deg? Nei. Ikke faen.

-  Nå har det ikke bare vært feminister?

-  Nei, men jeg har aldri oppfattet det som problematisk. Ellers er jeg nok like tykkhudet som ham, og har latt en del ting som andre ville grepet fatt i, suse og gå. Og vurderingene i det store spillet, er at noen ganger koster det mer å ikke si ifra når noe strider mot din oppfatning av rett og galt.

Trygve Staff har litt den samme hese måten å snakke på, og blaff av den samme tilbakelente og bedrevitende holdningen.

-  Om det er forskjeller på gammern og meg? Det er klart det er forskjeller, for all del.

Han tenker seg om. Lenge. Så gliser han.

-  Dette vil han hate at jeg sier, men: Jeg tror at Tor Erling oftere enn meg tar feil av andre mennesker. Hvæh-hvæh! Han følger magefølelsen og er veldig selvsikker i vurderingen av andre. Og så er han er en modig fyr, og det kan godt hende at han er modigere enn meg. Når det gjelder likheter, er vi nokså brå begge to, men jeg tror han er skrittet bråere.

Litt seinere kommer han på en annen ting. Han forteller om da faren skulle kjøpe nye briller og lånte med seg 30 par og satte seg i en fotoboks.

-  Tor Erling er jævla forfengelig. Vi er alle forfengelige, men han er ekstrem.

-  Det at barn ikke behøver å se sin far i oppveksten, er det noe du har lært av ham?

-  Nå forutsetter du at jeg ikke så ham i barndommen. Hilde og han var skilt, og sånn sett så jeg ham ikke hver dag, men jeg fikk se rikelig til ham i oppveksten. På en måte nok. Når det gjelder meg selv som far, så er det et litt ømt punkt. Jeg prøver å begrense jobbingen fordi jeg er så heldig å ha en fin familie som jeg gjerne vil være sammen med.

HAN TAR EN AV de mange, store saksmappestrikkene på bordet og snurrer den rundt håndleddet.

-  Det kan synes som du liker jobben bedre enn å være sammen med familien?

-  Nei, nei! Jeg skjønner at det kan se sånn ut, men det er ikke sant. Men ... jeg vet jo at Eli er den aller, aller beste omsorgsperson og at barna har det supert hjemme hos henne. Og hvis jeg nå tenker høyt: Når disse gutta ringer fra glattcella og alt har gått til helvete, så trenger de meg.

-  Hva er motivasjonen for å jobbe så mye?

-  Jeg synes det er dritgøy. Når man liker det man driver med, er det fort å gjøre mye av det. Hadde jeg ikke hatt familie, ville jeg jobbet døgnet rundt. Ut over jobb og familie, har jeg ikke noe sosialt liv. Øl med gutta og middager med venner og all den dritten der, er jeg helt uinteressert i.

Kona Eli er sykepleier, men for tida hjemme. De gikk sammen på videregående, men den gangen var han ifølge henne, sitat: «En overfladisk tullebukk.»

-  Tullebukk? Ja, det er sikkert riktig, det.

Etter mange år uten kontakt møttes de tilfeldig i Oscars gate i Oslo. Da var han blitt, sitat: «En romslig, raus og klok mann.»

-  Det var flatterende. Nei, det er ikke mulig for meg å kommentere det. Jeg eier ikke selvinnsikt.

-  Hva gjør du for at hun skal holde ut med deg?

-  Nå tar du for gitt at det er en byrde å holde ut med meg, men jeg oppfatter ikke det egentlig som en problemstilling.

-  I vårt likestilte samfunn er det vanlig at foreldre deler på legging av barn, handling ...

-  Å, du tenker på sånne praktiske ting, ja. Eli drifter huset og har sine hemmelige prosjekter, mens jeg jobber. Jeg bidrar litt, men det er nesten en fornærmelse mot henne å nevne det. Vi har det godt sammen og er romslige ... det er noe der. Hun er ei grepa dame, og det er ikke noen enveisgreie selv om jeg skjønner at det kan høres slik ut.

SKAL VI UNDER huden på Trygve Staff, er Eli veien å gå. Det er hun som forteller om det ubrukte trimrommet i kjelleren med romaskin, og bordtennisbordet som ennå ikke er pakket ut.

-  Ikke pakket ut? Nå er du blitt feilinformert. Det er pakket ut, prøvet og pakket sammen igjen.

Det er hun som forteller om hvordan hun hver morgen ringer for å vekke ham på diverse hoteller.

-  Sa hun det? Hver morgen? Ja, det hender at hun vekker meg.

-  Du tar av brillene. Kjeder jeg deg?

-  Ikke i det hele tatt.

Det er hun som forteller at han ringer hjem hver kveld klokka kvart på åtte.

-  Da sitter de i pysjen og spiser aftensmat, og vi snakker om løst og fast, skole, fritidsgreier og sånn, og så sier jeg god natt, god natt, elsker dere. Smækk! Og så fortsetter jeg å jobbe.

Hun forteller om hans lidenskap for elgjakt og alt som flyter, om den gamle Volvoen Sølvpilen som han nekter å bytte ut.

-  Sølvpilen er som en gammel hund. Jeg kan ikke skyte den. Og når man bor i et sånt jævla snobbestrøk som vi gjør, kan det være ålreit med et sånt gammelt skrap.

-  JEG ER på stigende kurs, sier Staff. Han er blitt spurt om hvordan det var å runde førti år.

-  Det er min holdning. Og jeg har en god følelse av at jeg gjør det riktige nå. Mer og mer. Den symbiosen av statsmakt og presse som kjører over og krisemaksimerer og lager fiendebilde av dem som enten har vært uheldige, eller driver med alternative ting på siden av samfunnet.

-  «Alternative ting»: Mener du drap og narko?

-  De som har ressursene, er politiet og - de bruker pressen. Det er en enorm maktkonsentrasjon.

-  Har du selv brutt noen lover?

-  Ja, uten tvil. Som mange bryter også jeg ganske regelmessig vegtrafikkloven. Men jeg kjører aldri med promille. Aldri! Jeg er helt fiksert på det og kjører aldri bil dagen etter at jeg har drukket. Da tar jeg taxi.

-  Har du lyst å rase litt sånn på slutten?

-  Jeg har ikke oppfattet dine spørsmål som en invitasjon til å rase. Det er mulig jeg er tungnem.

-  Men nå kan du få lov til å rase?

-  Ja, da vil jeg gjenta denne symbiosen mellom politi og presse, det er noen krefter der ute det er veldig deilig å være med og stagge ...

Han stanser opp.

-  Jeg har ikke forberedt noen programerklæring, men hvis det er noe, kan jeg sikkert prosedere det. Jeg føler meg litt eh ... tom.

-  Du ser elendig ut.

-  Takk. Jeg føler meg helt jævlig.

FAR OG SØNN:</B> Om jeg blir sjukemeldt? Erru gæren. Advokater æ\'kke sjuke. Tor Erling er jævla forfengelig. Vi er alle forfengelige, men han er ekstrem.