Staffbart

Han har provosert oss i femti år. Nå mener Tor Erling Staff (72) hensynet til barna ødelegger samfunnet.

HAN SER SLITEN UT.

-  Sliten? Nei, jeg er ikke sliten. Jeg er forbanna. Og det holder meg oppe, insisterer høyesterettsadvokaten og rufser til de gråblonde hårtufsene.

Det er tidlig kveld og Magasinet møter Tor Erling Staff på en restaurant ytterst på Aker Brygge. De siste ukene har vært uvanlig tøffe for paragrafrytteren. Hvilke aviser har intervjuet ham i dag? Hvilke tv-stasjoner har rettet det grelle fotolyset mot ham og bedt om kommentarer? For første gang er det ikke bare klientene til høyesterettsadvokat Tor Erling Staffs det stilles spørsmål ved. Har han sjøl gjort noe uklokt eller kritikkverdig?

Staff forteller detaljert om den såkalte «attestsaken». Mest forbanna er han på vegne av sin klient, psykolog John Sandstrøm, som han mener har fått urettferdig røff behandling, både i pressen og av fylkeslegen.

Og han minner igjen om hvor viktig det er å ikke forhåndsdømme folk.

-  Justisdepartementet har nå gjennomgått omtrent 250 benådningssaker fra de siste fem åra. Og så viser det seg at min klient John Sandstrøm bare er ansvarlig for to av dem. To! sier Staff med slik trykk at stemmen sprekker enda mer enn vanlig.

-  Så kan man spørre seg, hva med de 248 andre sakene?

Staff er også forbanna på de av hans advokatkolleger som nå slåss om å ha det Staff kaller «blankest glorie». Til slutt er han forbanna på Dagens Næringsliv som omtalte ham som en «spydspiss» for dem som angivelig skal ha solgt falske legeerklæringer.

-  Da Dagbladet ringte meg og lurte på om jeg sjøl hadde skaffet meg en forsvarer, begynte jeg å tenke.

-  Hvilke konsekvenser kan «attestsaken» få for deg?

-  For meg?

Staff tenker seg om.

-  Dette går direkte på min troverdighet og derfor blir jo insinuasjonene og angrepene viktig. Jeg har alltid ment at man må gi pokker i hva andre mener. Som Hamsun sier: «Hvorfor bry seg om andres respekt, har man ikke sin egen?» Men jeg er tross alt forsvarer og er med og driver et firma. Tanken på å stå i retten og prosedere for min egen ære og troverdighet, byr meg imot. Det byr meg jævlig imot.

SIDEN RIKMANNSSØNNEN sto på Studentersamfunnets talerstol for femti år siden, har det bølget rundt Staff. Mener han virkelig det han sier? Lever han som han lærer? Staff påstår, som han alltid har gjort, at alt er oppriktig ment. Riktignok noe spisset - i beste rabulisttradisjon er debatten ofte mål nok i seg sjøl. Men mens han har vært svært sjenerøs med å la allmennheten ta del i hans tanker og ideer, har han vernet om sitt privatliv. I sommer inngikk han partnerskap med sin samboer gjennom flere år.

-  Jeg har jo stadig bodd sammen med folk. Og jeg var jo gift med Hilde i ...

Staff hever blikket og teller etter. Så trekker han lett på skuldrene.

-  ... i mange år. Hun var enestående. Vi jobber sammen og har fremdeles et meget godt forhold. Jeg hadde for øvrig gode forhold både før og etter ekteskapet. De har vært forskjellige, og alle har betydd mye for meg. Jeg har hatt kjempeflaks. Det er kanskje ikke ment at ekteskapet skal vare livet ut? Jeg har foreslått ekteskap på åremål. Men for helvete, da oppfører du deg skikkelig og tar deg inn når femårsperioden går mot slutten, ja, så framt du ønsker en åremålsperiode til. Er det så gæren måte å tenke på? Fem år er jo et langt ekteskap i våre dager.

-  Hvorfor formalisere samboerskapet nå? Er du i ferd med å bli borgerlig på dine gamle dager?

-  Nei, men det ble plutselig naturlig for meg. Det du kunne spørre om er hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere.

-  Hvorfor har du ikke gjort det tidligere?

-  Det var fordi han ikke ville. Han var redd det kunne skade meg. Det er sånn han er.

-  Så nå var det du som presset på?

Staff smiler.

-  Ja. Jeg tok en løkke rundt halsen hans, satte en karjol foran og havnet hos byfogden i Pilestredet 19. Tjue minutter seinere celebrerte vi med et glass vin på en restaurant noen hundre meter unna.

-  Opplevde du det som romantisk å formalisere forholdet?

-  Jeg har jo oppdaget etterpå hvor riktig det var for ham. Jeg har fått inntrykk av at han fikk større trygghet, og på en måte også større frihet og selvstendighet. Det er slett ikke enkelt å leve med meg heller. For det første er jeg gammel. Så har jeg en viss posisjon, og har på en måte vært med og kjeftet i debattene i lang tid. Jo, det er nok en viss ulikhet i ytre ting. Hvem som tilfører det mest verdifulle i et forhold, følger ikke posisjon eller alder.

-  Er han mye yngre enn deg?

-  Jeg husker ikke. 20-30 år kanskje? sier han og humrer igjen. -  Det er i hvert fall anslått i verdenspressen at han er 20-30 år yngre. Men det er ikke alt pressen skriver som er helt sant.

-  Du vil ikke si hva han heter, hvor gammel han er eller hva han driver med. Hvorfor ikke?

-   Han vil ikke at jeg skal gjøre det.

Folk som kjenner Staff godt, påstår at det harde og tøffe ytre skjuler en håpløs romantiker. Noen har sammenliknet ham med et sånt løsvektgodteri, et sånt som er ekstremt surt eller salt på utsiden, men søtt, bløtt og geléaktig inni.

-  Jeg er kanskje først og fremst realist. Jeg ser alltid framover, aldri tilbake.

-  Hvordan er det i hverdagen, er du flink med små oppmerksomheter?

-  Nei, sier han tørt og kontant. -  Men min registrerte partner  ...

Staff tenker seg om. Tygger litt på ordene.

-  Registrerte partner ... Det høres jo litt sånn ... Jeg vet ikke. Men jeg kan aldri si at jeg er gift, det er unaturlig for meg.

-  Kanskje du rett og slett kan kalle ham for mannen din?

-  Mannen min? Nei. Det får bli min registrerte partner . Han er romantisk, han. Han er oppmerksom med alle mulige ting, sier Staff og smiler. -  Hvis man kan bli drept av oppmerksomhet og kjærlighet, da er han ...

Staff avbryter seg sjøl.

-  Nei, ikke skriv kjærlighet, for da tenker bare folk sitt. Men jo, han er virkelig et nydelig menneske. På alle måter.

FOR VEL FIRE UKER SIDEN kom Håvard Rems biografi «Staff» i butikken. Samme dag kom høyesterettsadvokaten igjen på avisenes førstesider. «Åpenhjertig Staff om sin barndom: Derfor sjekket jeg eldre menn», sa VG. «Tor Erling Staff i ny bok: -  Likte å ha sex som 12-åring», sa Dagbladet. «Jævla fint,» sa Staff.

-  Si meg, hva er egentlig så galt med at en 12-åring er sammen med en eldre mann? Vi er så forbanna puritanske, som om seksuallivet er noe du får i gave på 16-årsdagen. Seksuallivet er naturlig for den det angår, altså ungen eller ungdommen. Det er ikke samfunnet eller foreldre som skal sette datosperre på det.

-  Et forsvar for pedofile?

-  Det er én måte å se det på. Men ikke noe i min tenkning inkluderer at man har anledning til å beskadige unger. Hvis en eller annen sprenger en treåring, er det klart at vedkommende skal straffedømmes som bare helvete.

-  Det har blitt hevdet at du er pedofil?

-  Ja, jeg hørte fra en i Akersgata at alle i vedkommende avis sa jeg var aktiv pedofil. Det var opplest og vedtatt. Nå vil jeg aldri si at jeg ikke er det, det ville virke som et forræderi mot pedofile. Ingen kan bebreide deg for å være pedofil, men du kan bebreides for dine handlinger. Jeg vil ikke si: «Nei, er du gæren, jeg har ikke vært i nærheten av å tenke på små unger!». Da sier jeg at det er det verste av alt, og det mener jeg ikke. Jeg mener på alvor at vi burde ha en gjennomgående seriøs debatt hvorvidt vi i det hele tatt skal ha egne straffebestemmelser for seksuallivet, og hvorvidt man skal ha en seksuell lavalder.

-  Du mener det ikke er nødvendig?

-  Ja. Vi har bestemmelser som verner barna mot at de blir påført skade. Er det i tillegg nødvendig å ha egne lover for det seksuelle?

-  Hvordan ville du reagert hvis barna dine hadde forhold til voksne menn?

-  Jeg tror ikke jeg ville reagert i det hele tatt.

-  Ikke det?

-  Nei. Jeg ville ikke vært bekymret på noen annen måte enn hvis de hadde vært på aketur i Korketrekkeren. For at det kunne skjedd dem noe skadelig, noe som kunne ødelegge dem. Jeg ble oppringt av en far forleden som var helt forferdet. Sønnen var blitt plukket opp av en fremmed mann. Hva skulle han gjøre?

-  Ja, hva skulle han gjøre?

-  Ingenting. Hvis sønnen hadde blitt skadet er det selvfølgelig noe helt annet, men da har vi jo som sagt egne straffebestemmelser.

-  Men de fleste 12-åringer har ikke ballast nok til å se konsekvensene et seksuelt møte med en voksen kan få?

-  12-åring? Hvorfor ikke si en åtteåring? Det er klart at en åtteåring ikke har en sånn evne. Det er en forutsetning at den voksne har ansvar for barnet. Det blir som alt annet, et barn skal for eksempel ikke få lov til å fly ut i trafikken.

Staff tar av seg brillene, tar dem på igjen. Og av. Så dunker han forsiktig i bordet med dem.

-  At barn under 16 år må få ha egenrett til sitt seksualliv og til utforskning og utprøving, virker det ikke som noen skjønner. Det vil si, jeg møter stadig folk som sier «Takk», «Det er fint at du sier dette» og sånt. Men offisielt er det ingen som vedgår at de skjønner dette. Om det er dommere, gårdsbestyrere eller sporveisansatte, offisielt husker de ikke at de har vært unge i det hele tatt. Det er en totalfornektelse.

Staff tar på seg brillene igjen.

-  Det virker jo som om de alle sammen har sittet med foldede hender inni et eller annet sakristi hele livet.

-  Dette mener du oppriktig?

-  Ja. Og jeg vet at mange er uenige med meg. Hadde jeg vært enig i alt mellom himmel og jord, hadde jeg ikke sittet her og blitt intervjuet.

-  Er det noen saker du har sagt nei til?

-  Nei. Dess mer motbydelig handlingen oppfattes, dess viktigere å forsvare den. En ting er handlingen, en annen ting er den moralske fordømmelsen. Aller verst er det hvis vedkommende i tillegg til en dom og en moralske fordømmelse, begynner å fordømme seg sjøl. Jeg er svært opptatt av å fortelle mine klienter at de ikke må la noen fortelle dem at de er dårligere enn andre. Uansett hva de har gjort.

ET INTERVJU med Tor Erling Staff er ikke komplett uten litt provokasjon av splitter ny dato. I femti år er han blitt intervjuet. Han er blitt beundret, hyllet, hatet og foraktet. Ja, til og med representanter på Stortinget har funnet noen av utspillene hans så sterke at de har villet frata ham advokatbevillingen. Noen tabloide høydepunkter fra Staffs karriere: Fri dop til folket! Porno for alle! Stolt av å være horekunde. Og nå sist: Fjern den seksuelle lavalderen!

-  Horribelt. Direkte horribelt.

Han tar en kunstpause.

-  Jeg mener holdningen vi har til unger er helt horribel. Hensynet til barna kommer foran alt. Ja, det er nesten i stand til å ødelegge hele samfunnet! I så å si hver eneste meningsutveksling eller diskusjon kommer man til et punkt hvor hensynet til barn gjøres gjeldende. Og da stopper alt opp.

-  Hele samfunnet. Oj! Hva mener du?

-  Jeg må tenke meg om for å finne et godt eksempel, sier han.

Noen sekunder etter er han klar.

-  Ta likestillingsdebatten. Hvis den ene part kan påberope seg hensyn til barnet, har man ikke lov til å ha motsatt mening. Det blir viktigere enn alt. Man legger kanskje ikke merke til det lenger, fordi man smyger det inn med alminnelig luft og tenkning i dag. Men begynn å legge merke til det. Se etter hvor gjennomgående det er over alt. Om du peker på at det kan skade barnet, stopper alt opp.

-  Barnet er blitt en hellig ku?

-  Nei. Et helt fjøs! Det illustreres også av at foreldre er blitt rene transportbyråer. Man skal ikke lenger ha tid til noen ting for seg selv. Å frakte denne jævla ungen hit og dit er helt ...

Staff trekker pusten.

-  Og se på yrkeslivet. Der er hensynet til barnet en gyldig grunn til alt. Det mener jeg er et klart sykdomstegn i samfunnet, sier han.

-  Var du mye til stede da barna dine var små?

-  Herregud, det var jo i perioden før Kristus! Jeg var ikke mye omtenksom da, nei. Jeg ble spurt av ei avis hvordan min sønn Trygve var i oppveksten. «Hvordan skal jeg vite det? Jeg var jo ikke der,» svarte jeg. Det er fordi jeg har hatt et yrke som sluker meg. Men skal man analysere det, er det jo rått individuelt eller lite solidarisk. I dag har det vippet over andre veien. Jeg har jo et firma, og når advokatene er blitt fedre, skal de ha fødselspermisjon. Helvete! De har jo gjort det de skal, og vel så det.

-  Der er du ganske gammeldags?

-  Ja, hvis det er gammeldags. Jeg har heller aldri ansett meg sjøl som å være særlig moderne.

OM IKKE LENGE skal klokka i Rådhustårnet slå 11 slag. Vi krysser Bryggetorget og spaserer langs Munkedamsveien. Regnet har tatt en pause og gatelysene glitrer i en lystig rennesteinsbekk. Tor Erling Staff rusler hjemover mot Oslo Vest. Han forteller at han ofte går kvelds- og natteturer. Det er en måte å holde seg i form, samt å klare hodet.

-  Hva er du redd?

-  Det som kan skremme er fysiske utfordringer. Jeg er ikke særlig sterk, rent fysisk. Psykisk er jeg sterkere.

-  Er du redd for døden?

-  Vi er jo alle her i en begrenset periode. Jeg var mye mer redd for døden da jeg var ung. Jeg hadde vanskelig for å akseptere at verden bare skulle fortsette uten meg. Det er kanskje litt flabbete, men jeg har sans for kulturer der man feirer døden, sier han.

Utallige personangrep, «Fakkeltog mot Staff», sjikane, drapstrusler og hjertetrøbbel. Likevel mener han altså hardnakket at han har hatt et fantastisk liv. At han har vært usannsynlig heldig og ikke angrer på en eneste, liten ting.

-  Ja, jeg vet det. Noen synes det er noe forenklende og idylliserende med min væremåte, og det kan det jo være noe i. Så stopper han opp og legger panna i bekymrede rynker.

-  Jeg er blitt så gammel at jeg begynner å forstå andre. Ja, for i helvete, om det så er en firkantet dommer eller politiet, forstår jeg dem. Forstår dem godt.

Han rister på hodet.

-  Det er en stygg sak. Herregud, jeg begynner nok å bli for snill.