Stangeland

Det går på stumpene løs for både Saftis og sommeren.

DU VET AT sommerferien snart er over når den bråkete strandvolleyballen på torget i Farsund blir erstattet med duellerende politikere.

Den ene dagen er det fullt av unge, lettkledde, frustrerende veltrente og mistenkelig solbrune mennesker som trosser været og spiller høy oots-oots-musikk mens de hopper opp og ned i sanden. Den neste dagen er alle slike lettsindigheter ryddet bort, og en gruppe godt voksne menn med allværsjakke har inntatt podiet, der de spøker og småsnakker nervøst.

De fire ordførerkandidatene kjenner hverandre godt, men i dag møtes de til kamp, så det ligger spenning i lufta. Det uler idet mikrofonene blir testet rett foran høyttalerne. Folk stimler til, som om feedbacken var en slags sirenesang. Når reglene er forklart og startsignalet har gått, setter ordførerkandidatene i gang. Men i motsetning til politikere flest, sier de ikke stort. Med langsomme bevegelser går de fram til bordet foran på scenen, plukker til seg noen ting og vender tilbake til sine plasser.

JEG HAR TATT turen til den nærmeste byen, den med både pol, fiskebutikk og landets mest sjarmerende baker. Denne lørdagen er det noe mer enn bare behovet for å handle som har fått meg til å forlate gårdens ro og isolasjon.

Jeg har blitt rekruttert til å være dommer i en fiskesuppekonkurranse mellom byens ordførerkandidater. Hvorfor det ble fiskesuppe, vet jeg ikke, men å styre en kommune er vel litt som å lage suppe. Det handler om å sette sammen ulike ingredienser, billige og dyre, og få dem til å passe sammen, bli bedre enn de hadde vært hver for seg. Jeg har i hvert fall tolket det slikt, og ber deltakerne om å være tydelige i sine uttrykk. Bordet med ingredienser bugner av fisk, av urter, krydder og boksemat.

DET SIES AT politikere oppfører seg som fulle sjømenn når de kaster rundt seg med valgløfter. Selvfølgelig bør man være litt forsiktig med hvor mye man tolker ut av en suppe, men jeg blir likevel slått av hvor godt suppene stemmer overens med

det politiske terrenget. Senterpartiet er traust og godt, kanskje litt kjedelig. Arbeiderpartiet er rutinert, og jobber beinhardt med å framstå som moderne. Med blandet hell, må jeg si – det finnes en grunn til at pasjonsfrukt ikke brukes mye i tomatiserte fiskesupper.

Høyrepartiene er mer opptatt av fløte og konjakk enn av fiskeaspektet ved suppa. Mest oppsiktsvekkende er – ikke uventet – suppa til Fremskrittspartiet. Det siste året har Farsund Fremskrittsparti ryddet på loftet. Den markerte lokalpolitikeren Odd Djøseland – han som i fjor skapte munterhet og harme ved sitt forslag om homofrie strender – er ekskludert. I år skinner partiledelsens lys på ordførerkandidat Boa Salvesen, eiendomsmekler og altmuligadvokat som har skapt oppmerksomhet og undring med sitt forslag om å sprenge en diger båttunnel gjennom Listalandet.

– Dette er den beste fiskesuppa noensinne, skryter Salvesen.

Det er i hvert fall noe for enhver smak i suppa. Her er sjøkreps, kapers og kokosmelk, hvitløk, hvitvin og paprika. Det er dessuten første gang jeg har smakt karri og konjakk i samme suppe. Alkoholen er ikke kokt ut, så det river i nesa, karrien er så sterk at den fører til snufsing. Fremskrittspartiet er ikke vanligvis hva man forbinder med et karriparti,

men en slags forklaring på denne inspirasjonen fra «fremmede kulturer» dukker opp når jeg sjekker nettstedet til advokatfirmaet hans etterpå. I tillegg til assistanse innen skatte- og avgiftsrett, tilbyr Advokatfirmaet Bjørn Andreas Salvesen også sine tjenester innen fremmed- og flyktningrett.

Konkurransen blir vunnet av Høyres Magnus Skretting, som, innrømmer han, også lager mat utenom valgkampen.

LEDELSE ER IKKE lett, i hvert fall ikke når det er mange ting å tenke på – det vet jeg alt om gjennom gårdsdriften min. På tross av at det har vært lite sein festing og hengekøyeligging, er det mye som er forsømt hjemme på gården.

Trær er felt og ikke flyttet. Ved er hogd, men ikke kløyvd. Vinduer grunnet, men ikke malt. I kjøkkenhagen har en kombinasjon av regn, ugress, geitebesøk og menneskelathet ført til tidenes dårligste avling. Hønsene er de eneste som virker uaffisert av vær og føreforhold, og selv de legger færre egg enn vanlig. I tillegg har noe skjedd med geita Saftis. Jeg har ant det tidligere på sommeren, men været har vært så dårlig at det ikke ble tid til å se systemet i galskapen. Nå, når det nærmer seg avreise og sola plutselig skinner, blir det mer presserende. Geita Saftis begynte sitt liv på gården min, som det forsømte barnet til den vanskelige og heller ukjærlige Blågeita. Jeg måtte gi henne tåteflaske

med morsmelkerstatning, og siden den gang har hun sett på meg som sin mor. Hun vokste opp til å bli kjælen og trofast som en hund. Om natta lå hun under vedbua og sov, og da jeg kom ut på trappa om morgenen, kom hun ivrig løpende for en dose med klapping, kløing og kosemekring. Og selv om hun hvert år blir litt særere, så har hun beholdt sin hengivenhet. I fjor hadde hun en ertegreie på gang med grisene, der hun spiste maten deres og ble innmari sjuk. I år har hun holdt seg mye ved sjøen, sammen

med geitekillingen Lakris. Noen ganger har hun ikke kommet tilbake på flere dager. Så, plutselig, er hun der.

– Å, kan du ikke klø meg litt?

MEN SÅ, på et tidspunkt, må noe ha skjedd. No more miss nice goat! Hun begynte å stange. Ikke meg, ikke mine venner, men barn. For hvert forsøk på å klappe søte geita; et lite utfall med hornene. Jeg slår opp i boka om husdyrhold for å finne hjelp. Er det noe jeg har gjort galt i oppdragelsen?

Jeg finner bare selvfølgeligheter. «Lettbeint og leken som en katt, og kjælen gløgg og selskapelig som en hundevalp, må geita ha vært et populært familiemedlem blant steinalderfolket.» Fra trammen hører jeg et fryktelig skrik, sammen med desperat krafsing på døra. Når den blir åpnet står en engstelig femåring der, tett fulgt av geita.

Saftis hadde overrasket guttungen nede ved vedbua, og da han hadde løpt mot huset, mot trygghet, hadde hun fulgt etter. Gutten hadde forsøkt å åpne døra, men ettersom alt på bruket er rart og gammeldags, med sin egen vri, hadde han ikke klart det. Saftis benyttet sjansen til å stange, ikke én gang, men to.

Ikke hardt eller vondt, men like fullt nok til lage et lite merke på sart barnehud og et veldig

inntrykk på et enda mer sart barnesinn. Jeg prøver å binde henne, men det er ikke videre

vellykket. Hun er vant til frihet, så hun blir stående og gråte med sin aller såreste røst. Det er ikke mange dagene igjen, så løsningen blir å holde geitevakt når barna er ute. Når hun blir for nærgående, får hun en bøtte vann kastet etter seg – og da blir hun

borte.

DET ER MYE vemod og en sterk følelse av tap i en sommer som er over og skal ryddes bort. Særlig når man aldri riktig ble kjent med den underveis. Eller var det bare at jeg ikke prøvde hardt nok? Bærene som gror på vestsiden av huset forteller at det har vært bedre vær enn jeg kan huske. De er ikke mange, men de er søte og fulle av underfundige og

flyktige aromaer. Sammen med hjemmelaget vaniljesaus smaker de av morgenbadene som ikke ble tatt, av svalesang som blåste bort og makrellskyene som skulle ha dekket kveldshimmelen. Stedet skal stenges, nesten ubrukte utemøbler flyttes inn, grillen må vaskes selv om den knapt har vært tent.

Jeg har fått en dykkerpose full av kamskjell av Venke Moe i Farsund Undervannsklubb. De fortsatt levende skjellene gir ordet «fersk» ny mening. De tynne skivene av den hvite muskelen skjelver fortsatt når jeg legger dem på tunga – ikke lenger levende, men ennå ikke klar over det. Jeg spiser noen nede ved sjøen, sammen med oreganoen som vokser

vilt i strandkanten, andre med stekt steinsopp. Bonden Osmund kommer og henter høns og geiter.

Kun etter intens lokking kommer Saftis ned fra svabergene dit hun har trukket seg tilbake. Når hun skjønner at hun er lurt i en felle, blir hun rasende, denne gangen også på meg. Hun stanger meg igjen og igjen, som hadde jeg vært et barn. Jeg prøver å ikke tenke på det jeg vet: Selv om det ikke var noen ordentlig sommer i år, så kommer den tilbake til neste år. Men det gjør ikke hun.

FISKESUPPE

Dette er en kraftig fiskesuppe med mye smak, men i motsetning til ordførerkandidatene i Farsund, har jeg valgt å stake ut en retning, så jeg har valgt å legge vekt på karripulver og kokos som hovedsmaker.

Det som er viktig er enten å lage en god kraft, noe som tar tid, men ikke er så innmari tungvint, eller å jazze opp en fiskebuljong med litt grønnsaker. Dessuten bør du passe på å ha i fiskebitene helt mot slutten, så de ikke blir ihjelkokte. Hvis du er riktig lat kan du bruke posefiskesuppe som basis, og smaksette med kokosmelk og karri. Ettersom disse smakstilsetningene er så kraftige, slipper du lettere unna med jukset.

Nok til 4

1 liter fiskekraft

(buljong eller posesuppe)

2-3 dl kokosmelk eller fløte

2-3 ts karripulver

eventuelt 1-2 ss tomatpuré

eventuelt6 små tomater, delt i 2

2-3 vårløk, hakket

urter, for eksempel kjørvel

eventuelt 1 limeblad

600 gram fisk, eller mer

eventuelt scampi

eventuelt chili

eventuelt thailandsk fiskesaus

(nam plah)

Kok opp kraften, ha i kokosmelk og smak til med karripulver og eventuelt tomatpuré. Kok opp og smak til med andre kryddere etter hva du føler for. Like før du skal servere, ha i grønnsaker og fisk. La trekke i 6-7 minutter og server.

Kamskjell med steinsopp

Har du ferske kamskjell og steinsopp, gjør det så enkelt som mulig. Finn fram alle ingrediensene først og få folk til å sette seg før du begynner å steke.

4 kamskjell, renset

1 ts frisk oregano

salt og pepper

1 steinsopp, i 4 skiver

2 ss smør

gressløk

krydre kamskjellene med oregano, salt og pepper.Stek soppskivene i smør i 1 minutt, snu dem og stek 1-2 minutter på den andre siden. Strø over gressløk. Stek kamskjellene i 1 minutt på hver side. Del dem i to og legg dem oppå soppen. Server med én gang.

Seinsommerbær med vaniljesaus

Det viktigste å huske på er å piske eller røre hele tida – også etter at du har tatt gryta av panna. Denne oppskriften gir mye saus, men det er ikke enkelt å lage mindre uten at den skiller seg.


Nok til 4

400 gram bær, rips, blåbær, solbær,

bjørnebær

3 eggeplommer

3-4 ss sukker

1 vaniljestang, delt på langs

2 dl h-melk

1 dl fløte

Rens bær. Pisk sammen egg og sukker i ei lita gryte. Skrap ut frøene av vaniljestangen og bland i. Hell i fløte og melk. Varm opp mens du stadig rører eller pisker. Når sausen har tyknet nok til å legge etter seg en tjukk hinne på baksiden av en skje, er den ferdig. Ta gryta av plata og rør videre i 2-3 minutter, til undersiden av gryta er så avkjølt at du kan ta på den uten å brenne deg.

avi@dagbladet.no