Statens kvinnfolk

Overdrivelsens kunst har bidratt til Kristin Halvorsens (46) politiske suksess. Etter 30 år i politikken er Kristin Halvorsens (46) mest effektive våpen blankpolert og effektivt: Overdrivelsen.

EN GANG FOR mange år siden var Sosialistisk Venstreparti et parti for kvinner og menn med revolusjonære idealer og eksotiske klesdrakter. På føttene hadde de såkalte fotformsko, ikke bare fordi det føltes behagelig, men fordi det sa noe om hvem man var. SV-ere gikk i fakkeltog, de sang sosialistiske sanger, og foran seg skjøv de sine elskede barn. Av og til kunne man se disse barna holde opp små plakater med ord som «Krig er kjempedumt» eller «Atomkraft - nei takk». Hvis det var kaldt, og det var det gjerne den gangen, pakket de seg selv og barna inn i store, frynsete, lilla skjerf. Og selv om det dogget på de runde brilleglassene, ja, selv om man frøs fordi de heklede vantene ikke holdt varmen så godt, så gikk man i tog. Det var på den tida SV-ere fortsatt bar små, søte jakkemerker.

Det var den gangen SV-ere gjerne så ut som Hallgeir Langeland.

TIDENE HAR SKIFTET. På Stortinget er det gått så langt at man av og til kan se representanter fra Sosialistisk Venstreparti i dress. Bare de aller yngste av dem snakker fortsatt om å avskaffe kapitalismen og privat eiendomsrett, og i Akersgata 40, i arkitekt Henrik Bulls storslåtte jugendbygg, sitter SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen.

Bak et enormt skrivebord i mahogni, under portrettene av tidligere ministere, sitter kvinnen som inntil oktober 2005 hadde levd hele sitt politiske liv i opposisjon. Som i 30 år hadde åpnet sin rødmalte munn og skreket nasalt mot de andre partienes finansministere. Som hadde kalt dem ting hun visste var å gå for langt, men slik var politikkens teater, og slik var livet på sidelinja.

-  Da jeg var i opposisjon ...

Kristin Halvorsen smiler godt. Hun liker antakelig å formulere seg på denne måten.

-  ... tenkte jeg mange ganger at «nå går du så langt i karakteristikkene at du nærmer deg parodien». Men det måtte jeg, for å nå gjennom og få oppmerksomhet. Det tenker jeg på når jeg ser Lars Sponheim i fri flyt, stakkars mann. Men jeg vet hvordan det er. Det gjelder å nærme seg karakteristikker som er helt hinsides, det er eneste måten å komme på trykk på.

DET HAR ÅPENBART hatt sin suksess. På vei inn i 2007 vet finansministeren at hun har et godt år bak seg. Fra alle hold har det haglet med ros og tillitserklæringer. På tampen av fjoråret ble hun kåret til landets nest mektigste politiker i Dagbladet, etter statsministeren. Avisa ga henne også en femmer på terningen i regjeringens karakterbok. «Ryddig», «ansvarlig», «tøff» og «intelligent» var noen av karakteristikkene vi kunne lese i Dagens Nærlingsliv. Der stod næringslivstoppene nærmest i kø for å hylle finansministeren. Og jommen fortsatte ikke rosen da Halvorsen i begynnelsen av denne uka gikk ut og varslet at årets statsbudsjett ville bli stramt.

Kontrasten kunne ikke vært større til høsten 2004. Da det ble klart at Norge risikerte å få en finansminister fra SV, ble mange redde. Erna Solberg fryktet at Kristin Halvorsen ville gjøre stor skade på norsk økonomi. Sittende finansminister Per-Kristian Foss var også redd, i likhet med Kapital-redaktør Trygve Hegnar. I Dagens Næringsliv sto norske næringslivsledere samlet og snakket om hvordan man skulle takle den varslede katastrofen. Kristin Halvorsen smiler igjen. Et lurt, selvtilfreds smil.

-  De hadde holdt på under hele valgkampen. Krona ville gå til værs, vi ville oppleve kapitalflukt, børsen kom til å kollapse. Det som er litt pussig, er at først maler Høyre opp et skremmebilde: Store katastrofer vil inntreffe i kongeriket Norge dersom vi skulle få betydning i finanspolitikken. Så viser det seg at det går veldig bra, og da er Høyre skuffet over at de ikke fikk rett, og blir sure for det i stedet.

Men Kristin Halvorsen har fortsatt med å skape støy. Da hun kom med utspillet om at norske forbrukere burde boikotte israelske varer, ble den israelske ambassadøren meget sint. USAs utenriksminister Condoleezza Rice mente uttalelsene kunne få konsekvenser for forholdet mellom Norge og USA. Kristin Halvorsen måtte beklage. Både for utenriksministeren, statsministeren og resten av regjeringen.

-  Å gå fra 30 år i opposisjon til å komme i posisjon, hvor et lite kremt kan få konsekvenser for kronekursen, det er en ganske skummel overgang.

LA OSS GÅ et drøyt år tilbake i tid, nærmere bestemt til tirsdag 18. oktober 2005. Dagen som skulle bli en merkedag for Kristin Halvorsen. Det var hennes første dag som finansminister, og Halvorsen gledet seg til å begynne. Hun forlot leiligheten på Grünerløkka i Oslo med et lite smil om munnen, og var glad for at hun fortsatt kunne spasere til jobb. Men ved trappa til Finansdepartementet ventet en ung mann. En økonomistudent som snart skulle sørge for at Kristin Halvorsen i framtida - på vei til og fra jobb - måtte passes litt bedre på. Den unge mannen bærer navnet John Waagaard og hadde ei bløtkake i hendene. Sekunder seinere, på vei løpende inn i gangene, fikk Kristin Halvorsen for første gang kjenne følelsen av bløtkake med marsipanlokk mot sitt velstelte bakhode.

-  Og så du, som folk vanligvis stopper på gata for å klemme på og snakke med?

-  Det ville jo ikke skjedd dersom jeg ikke var en vennlig person som vil snakke med alle. Han ville snakke med meg, og jeg stoppet opp, slik jeg pleier. Når jeg går for å handle i butikken, er det nesten alltid noen som kommenterer det. «Å, så deilig å se at du vet hva en liter melk koster.» Jeg tror nordmenn

setter stor pris på at vi kan ha det sånn her, at ministere kan gå fritt og leve vanlige hverdagsliv. Det er det som er truet, hvis man blir et mål for forskjellige folks behov for eksponering. Dette handler ikke om meg, men om hva slags folkevalgte vi skal ha, om de skal kunne leve som dem de representerer.

-  Du er et vandrende eksempel på det trygge, norske sosialdemokratiet?

-  Alle politikere i Norge er det. De aller fleste kan gå i butikken, dasse rundt i olabukse, grave i hagen, gjøre helt vanlige ting.

-  Stadig flere gjør det med livvakter på slep?

-  Ja, det er jo ikke noe utbredt, men vi blir godt passet på. Jeg tror dette er veldig verdifullt. Hvis jeg treffer noen med minoritetsbakgrunn, for eksempel en som kjører meg hjem i drosje, så sier de ofte: «Jøss, tar du vanlig drosje? Bor du her?» At vi kan ha det sånn, er helt spesielt i verdenssammenheng. Og det er et unisont ønske blant folket om å kunne ta vare på det.

KRISTIN HALVORSEN HAR lenge forsøkt å leve som dem hun representerer. Etter at hun ble finansminister har hun ikke unnet seg noen annen luksus enn «en forsiktig utvidelse av veskeparken», selv om statsrådlønna nå nærmer seg millionen. Da hun og ektemannen Charlo i 2002 kjøpte en ny Peugeot 307, hadde den forrige, 15 år gamle 307-en begynt å ruste. Og siden 1989 har de bodd i en nokså alminnelig OBOS-leilighet på Grünerløkka. For øvrig samme borettslag som statsminister Jens Stoltenberg en gang bodde i. Der bor Kristin og Charlo Halvorsen med sine barn på 14 og 18 år, sine akvariefisker og en kanin som har et eget, lite hus med varmekabler på verandaen. I et intervju i anledning Norsk Boligbyggelags 60-årsjubileum, fortalte Halvorsen at hun en gang hadde luftet muligheten for å flytte til noe annet i det samme området, men barna hadde nektet.

FAMILIENS HYTTE VED Holmestrand i Vestfold er heller ikke av det overdådige slaget. Den har riktignok strandlinje, men Holmestrand-området er sjelden blitt omtalt som noe hytteparadis. Likevel ble Kristin Halvorsens hytte i fjor sommer oppsøkt av en mann, sannsynligvis på jakt etter gods og gull. Mens familien og noen venner av dem lå og sov, snek mannen seg forsiktig inn i hytta.

-  Jeg har ikke lyst til å dramatisere det der, sier statsråden, noe ubekvem.

-  Han var ikke ute etter oss personlig, han tok bare det som lå framme og stakk.

-  Han stjal mobiltelefonene deres?

-  Ikke min. Charlo sin.

-  Der lå det heldigvis ikke noe Kåre Conradi-aktig materiale?

-  Nei, he-he. Vi er veldig diskré på alle vis.

Innbruddstyven tok også med seg den omtalte

Peugeot-en, og kom seg et lite stykke før politiet fikk stoppet ham.

-  Og da presenterte han seg som Charlo Halvorsen?

-  Det er riktig. Så Charlo var en stund i rullene til Vestfold politidistrikt. Det synes jeg er litt morsomt.

CHARLO HALVORSEN, mannen som hadde en gjestevisitt i rullene til Vestfold Politidistrikt, har vært sammen med Kristin Halvorsen siden de møttes i Skien for snart 30 år siden. Han er prosjektsjef i NRKs underholdningsavdeling, og har de siste åra hatt ansvaret for profilerte NRK-programmer som «Først & sist» og «Åpen post». I pressekretser er han også kjent for sin sterke motvilje mot å bli intervjuet. Mange journalister har forsøkt, men knapt noen har lyktes. Han er heller ikke spesielt begeistret over å snakke om sin kone, og da Kristin Halvorsen sist ble portrettintervjuet i Dagbladet, kommenterte ektemannen forholdet slik: «Det går veldig fint. Jeg anbefaler alle å gifte seg med en topp-politiker.»

Kristin Halvorsen ler godt.

-  Det som er veldig bra med Charlo, er at han vet hvordan mediene fungerer. Det er nok en del ting i politikken som kan være overveldende for ektefeller som ikke er vant med mediestorm. Han tar det der veldig pent. Han pleier å si at han blir positivt overrasket hvis noe av det som står i avisa er riktig. Inntil han får bekreftet at det er sant, regner han med det motsatte.

FINANSMINISTEREN RETTER SEG i ryggen og trekker den korte, røde jakka tettere om kroppen. Hun spør Finn Graff om tegningen, om han er fornøyd, om hun kan få se den. Graff rister på hodet, og Halvorsen sier hun vurderer å bestikke ham. Hun synes dessuten det er dårlig gjort at han tegner henne nedenfra, det er visst nesten like ille som å bli fotografert nedenfra.

-  Man gjør jo ikke det med damer over 40. Kan du tenke deg noe mindre flatterende for en dame over 40 enn å bli tatt bilde av nedenfra? Det er dårlig gjort, ikke sant, Finn?

Hun ser på klokka, sier sønnen skal lage middag til familien, og det er en avtale hun burde holde. Vi har fått en drøy time til intervjuet, mer er det ikke tid til når man er finansminister og skal holde styr på rentefot og skattebegrensningsregler. Når man i tillegg er partileder, ja da fylles avtaleboka. En av embetsmennene i Finansdepartementet skal ha uttalt at han aldri hadde sett en finansminister jobbe så hardt som Kristin Halvorsen.

-  Det er antakelig en grense for hvor lenge du kan ha en sånn jobb?

-  Det er det sikkert. Man må ha både engasjement og krefter for å holde et sånt tempo som jeg har nå. Du kan ikke ha sekstimersdag som finansminister. Det går ikke. Og det er klart, når det gjelder hjemmefronten, ville ikke jeg ha tatt førsteprisen som superhusmor i vår bydel. Men det er ingenting av det som ikke blir gjort, som noen dør av. Alle får mat og rene klær. Men det er ikke nødvendigvis jeg som sørger for det, he-he.

HVEM SOM SØRGER FOR mat og rene klær hos familien Halvorsen er dermed ikke godt å si. Antakelig er det ektemannen Charlo, for da Kristin Halvorsen ble statsråd, understreket hun at hun virkelig ikke skulle ha vaskehjelp. Selv om det nok hadde gitt henne og familien litt ekstra tid. Og spør man statsråden hva hun forsaker med denne jobben, så handler det nettopp om tid. Tid til å være mer sammen med venner og familie utover kjernefamilien.

-  Men jeg orker ikke sutre over sånt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette sånn at andre forstår det ... men jeg har vært stortingsrepresentant i 16 år. Jeg har jobbet med politikk siden jeg var 15. Jeg har alltid hatt dyktige folk rundt meg, men her jeg er nå, er det topp ekspertise. Noen av landets mest oppegående jurister og økonomer jobber med ett mål for øye, nemlig å gjøre en faglig god jobb, og at deres statsråd skal lykkes. Og når vi klarer å samarbeide, når vi får gjennomført våre forslag, da er vi med på å forandre Norge litt hver dag.

HUN REISER SEG fra stolen, sier hun må ringe hjem og fortelle at hun blir forsinket. Hun går litt unna, vil ikke at vi skal høre samtalen. Kristin Halvorsen har alltid holdt barna et godt stykke unna rampelyset, hun sier det er noe familien har tjent på. Og hvis man likevel forsøker seg og spør om barna kanskje interesserer seg for politikk? Ja, da blir hun stiv i smilet og sier bare «jeg kommenterer ikke det».

-  Unner du dem et liv i politikken, da?

-  Ingen kommentar. De skal få gjøre sine egne valg. Jeg skal aldri pushe på dem hva de skal mene, og jeg kommer ikke til å snakke mer med deg om dette.

-  Nei?

-  Nei.

Det blir en liten, stille pause på finansministerkontoret. Politisk rådgiver Sylvie Annie Bratten, som hele tida sitter i et hjørne og følger med, smiler forsiktig. Finansminister Halvorsen ser ut som om hun vil hjem raskest mulig.

-  Hva savner du mest, etter at du ble statsråd?

Hun tenker seg litt om, får noe nesten drømmende over seg. Så sier hun at det hun savner aller mest, er å kunne be gode venner på middag litt oftere. Hun savner å plassere dem ved kjøkkenbordet, det er ikke et stort kjøkken, men hun liker å ha dem der mens hun lager mat. Kanskje savner hun å ha sin gode venn Erik Solheim på middag, selv om han fullstendig mangler bordmanerer. I hvert fall savner hun å sitte slik, og ingen får lov til å hjelpe henne med matlaging, de skal bare sitte og drikke vin og snakke med henne. Sånne ting savner Kristin Halvorsen. Inntil videre får hun nøye seg med følelsen av å forandre Norge. Litt hver dag.