Steffen Sørum

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Steffen R. M. Sørum (Kazzab al-Abyad) Boka: «Fundamentalt nå» Begynnelsen: Dette er begynnelsen. Begynnelsen er fantastisk og den handler ikke om meg. Noen rom er bygget for å huse mange mennesker, noen bygg er konstruert for å romme store personligheter. Flere hundre rom, eller flere hundre meter høyt. Buer bæres av søyler plassert med bevisst unøyaktighet. Hvis gulvet buer svakt er det fordi det skal føles rett. En rett linje eller kalkulerte proporsjoner hører ikke hjemme i denne verden. Begrunnelsen: Romanen handler om en 25 år gammel iraker. Prosjektet var å dokumentere min egen uvitenhet om innvandrere, og gjennom romanens form avsløre hvor lite jeg egentlig vet om dem. Jeg ville fjerne forfatteren fra teksten og valgte et artistnavn på omslaget. Avsnittet ovenfor var faktisk begynnelsen, og for meg en påminnelse om at de neste tre årene ville jeg skrive, tenke og se som Kazzab al-Abyad. En roman er på mange måter et byggverk, skapt for å huse et bestemt innhold. «Fundamentalt nå» er ingen morsom roman, og jeg skrev den fordi jeg savnet innvandrerkarakterer i norsk samtidslitteratur. Det er rart å se at en rekke urbane samtidsromaner (ofte plassert i Oslo øst) nærmest er klinisk renset for innvandrere. Jeg hadde lyst til å nærme meg et litterært felt som til dels var tabubelagt. Jeg ville forsøke å åpne noen bakdører, slik at man kunne få litt gjennomtrekk i det norske huset. En begynnelse i forståelse kan være innlevelse. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!