Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Stemmen fra dypet

Hun fødte i skjul og ga fra seg barnet. Nå håper musikkikonet Joni Mitchell (64) å vinne datteren tilbake.

Hva skulle jeg skrive om? Hvor var livet som skulle gi vitalitet til skrivingen?

Det er ti år siden hun pakket kofferten og dro. Tilbake til den lille steinhytta si i British Columbia, ved havet.

Det var dit hun reiste da hun forsvant første gangen, i 1971, mens hun var på toppen, da alle ville ha henne. Bort fra store scener, turneer og krevende plateselskap. Bort fra fans og journalister.

Bort fra sitt utleverte jeg.

«I wish I had a river I could skate away on», skrev hun.

Hun smiler forsiktig. Tar opp lighteren. Setter fyr på sigaretten. Den vesle hunden hennes, Coco, er i ferd med å sovne foran peisen.

- Det har vært et vanskelig liv å navigere, sier Joni Mitchell.

- Men jeg har lært meg noen triks underveis.

HUN ER TILBAKE i Los Angeles, der hun bor, i et hus opp i åsen, noen hundre meter fra Bel Air Hotel, hvor hun blidt hilser velkommen idet døra åpnes. Det er mange år siden den kanadiske artisten fant det bryet verdt å gi intervjuer, men nå snakker hun igjen, og har åpenbart forberedt seg i forkant av det norske besøket.

- Her om dagen dumpet jeg borti en av min fars kusiner på butikken. Min fars etternavn er Anderson, skrevet med «on» i stedet for «en», som jeg skjønner er den norske skrivemåten? Min fars besteforeldre utvandret fra Norge. De fikk etternavnene sine forandret på Ellis Island, av en eller annen grunn. Der jeg kommer fra, innrømmer man ikke at man har indianerblod i åra, så min far har aldri villet snakke om dette. Men min tante har betrodd meg alt. Da jeg traff min fars kusine på butikken, benyttet jeg sjansen. «Har vi sameblod i åra?» spurte jeg. «Å, ja. Vi er lapplandsfolk, vi,» sa hun.

Joni Mitchell ler. Hun har svenske aner, også:

- På min mors side. De var vikinger, og sloss seg fram til Shetlandsøyene på 900-tallet.

Det er snart 40 år siden Mitchell dukket opp med gitaren sin blant rockerne i Laurel Canyon. Hun var inkarnasjonen på «the beach boys’ girl». Hun var John Lennon, Paul Simon, Bob Dylan og Californias drømmedame i én uslåelig pakke.

Stemmen sa enda mer enn ordene hun sang.

Hun reiser seg, kledd i svart, fra topp til tå.

En 64 år gammel diva retter på hatten og spør:

- Synes du jeg ser norsk eller svensk ut?

- Eh ... norsk, kanskje?

- Bra! Min far pleide alltid å si at svensker er som nordmenn. Eneste forskjellen er at hjernen er blåst ut. Eller var det omvendt?

Hun ler igjen.

- Jeg må finne ut av dette før alle de gamle dør.

ET RASKT TILBAKEBLIKK: Roberta Joan Anderson blir født i en liten by på den kanadiske prærien, som det eneste barnet til Myrtle, læreren, og Bill, offiseren og kjøpmannen. Ni år gammel får hun polio. Hun klarer seg, men blir liggende lenge på sykehus. For å få dagene til å gå, etablerer hun et par gode vaner, og én dårlig: maling, synging og røyking. Hun bestemmer seg for aldri å slutte med noen av delene. Faren får ny jobb i Saskatoon, familien flytter, og Joni blir raskt klassens kunstner.

Hun kjøper en ukulele for 36 oppsparte dollar. Hun lager sanger, har sine første opptredener, flytter til Calgary for å gå på kunstskole, forelsker seg for første gang.

Og så skjer det som skal komme til å prege resten av hennes liv:

- Jeg ble gravid.

Hun tenner en ny sigarett.

- Jeg måtte skjule det for mine foreldre. Jeg diktet opp historier. Det var en vanskelig tid. Da jeg fikk barnet, ble alt enda verre. Jeg hadde ikke penger og måtte sende henne på fosterhjem.

Året var 1965, samme år som artisten Chuck Mitchell kom til byen for å holde konsert.

- Jeg prøvde å få jobber på denne tida, jeg ville etablere meg. Men det var tøft å få det til i Canada. Chuck ordnet meg en jobb på andre siden av grensa. På et punkt betrodde jeg meg til ham og fortalte ham om situasjonen min. Han insisterte på å gifte seg med meg. Jeg var svak, og sa ja.

Nedover kirkegulvet hadde hun én tanke i hodet: «Jeg kan komme meg ut av dette.»

Hun trekker på skuldrene.

- Vi giftet oss på helt feil grunnlag, sier hun.

De endte i Detroit. Joni og Chuck, en kjent lokal duo.

- Det var en katastrofe.

TO ÅR SEINERE. Joni har fortsatt ingen manager. Men hun er sta, har tro på det hun driver med. Nye stater, nye byer, nye barer. 300 konserter i året. De samme sangene, om og om igjen.

Litt til nå, bare, så kan hun dra tilbake til Canada med det økonomiske grunnlaget hun trenger. Tilbake til butikkjobben, tilbake til varehuset for å selge kvinneklær, la musikken være en hobby. Hun er sliten. Det har blitt for mye, hun vil hjem. En av de siste kveldene, på en bar i Florida, står David Crosby fra The Byrds foran scenen. Han kan knapt tro sine egne ører. For en stemme! For noen melodier! For noen tekster! Han ringer plateselskapet.

Joni pakker kofferten.

Så kommer «Song to a Seagull» og «Clouds».

Så kommer Grammyer.

Så kommer sommeren 1969.

Crosby, Stills og Nash.

Young.

Laurel Canyon.

Joni og Graham Nash blir det nye superparet. Huset deres blir sentrum for den nye musikkscenen i Los Angeles. Joni fortsetter å turnere. Hun spiller på stadig større steder. Blir mer og mer populær. Tv-show, intervjuer, fans, konserter.

Så går det ikke lenger.

- Jeg likte ikke de store arenaene. Jeg likte ikke å snakke med pressen. Jeg fant det selvpromoterende aspektet ved yrket mitt avskyelig. Publikum var til tider … plagsomme. Jeg begynte å mislike det jeg gjorde. Det føltes ikke friskt lenger. Mens alle de andre begynt å bruke elektriske gitarer, var jeg en anakronisme. En rar overlevning. En dinosaur.

Joni stikker. Fra alt.

Hun bygger steinhytta si. Et vindu her. Ei dør der. Setter seg ned, alene i naturen.

Tilbake igjen, et år seinere, søker hun seg i nye retninger, finner nye veier, inn i jazzen. Begynner å jobbe med Miles Davis’ gamle musikere, de aller største. Herbie Hancock, Jaco Pastorius, Charles Mingus. Så kommer åttitallet, det kalde åttitallet, og det enda kjøligere nittitallet. Musikerne elsker henne, men kritikerne blir lunkne. Hennes gamle publikum mister interessen. Hvor ble det av den gamle Joni? Hvor er Woodstock-Joni? Plateselskapet vil dra henne i nye retninger.

Joni vil ikke.

Det sier stopp igjen, i 1997.

- Jeg klarte ikke å skrive mer. Så jeg gikk tilbake til min gamle jobb, malingen. Det var like greit. Jeg har alltid sett på meg selv som en maler, uansett. Og det var andre ting i livet mitt som var viktigere enn musikken. Det kostet meg ingenting å slutte. Virkelig ikke.

Tilbake til steinhytta. Ut i naturen.

Denne gangen tar det ti år.

Albumet heter «Shine» og er utgitt på kaffekjeden Starbucks’ eget plateselskap, noe som for alle andre ville kvalifisert til betegnelsen «sell out», men som i Jonis tilfelle er for det stikk motsatte å regne. Hun viser fingeren til platebransjen. Kritikerne er med på laget.

- Det beste David Crosby gjorde for meg som produsent for det første albumet, var å late som om han gjorde noe. I realiteten gjorde han ingenting annet enn å beskytte meg fra innblanding. Siden har jeg aldri hatt produsenter. Som maler kan du ikke tvile på deg selv. Det er ingen som står bak deg og forteller hvor du skal legge det neste strøket. Sånn har jeg villet lage musikken min også.

De åpne akkordene - «suspended chords» - var ikke noe nytt. Men Joni brukte dem ikke bare en gang iblant. Hun brukte dem hele tida.

Hun brukte knapt noe annet.

- Akkordene hadde noe uforløst over seg. Det var en dissonans der, de hadde spørsmål i seg. Jeg visste ikke at de hadde et eget navn, den gangen. Men jeg likte dem. De sto i stil med hvordan jeg hadde det.

Born with the moon in cancer

Choose her a name she will answer to

Call her green and the winters cannot fade her

Call her green for the Children who’ve made her

Little Green, be a gypsy dancer

SANGEN finnes på det som kanskje er hennes mest personlige album, «Blue», fra 1971. Hun sang om det, men snakket aldri. Historien om sin bortadopterte datter holdt hun for seg selv. Inntil de fant tilbake til hverandre igjen for ti år siden.

«Little Green» hadde fått navnet Kilauren Gibb og to små barn. En kanadier hadde funnet sin virkelige mamma. To barn hadde fått en ny bestemor.

Ting falt på plass. De var en liten familie, nå.

Som skulle lære hverandre å kjenne.

- Hvordan er forholdet i dag?

- Det er … vanskelig.

Joni tenner en ny sigarett.

- Hun minner meg litt om min mor, som aldri kunne se meg som noe annet enn en som hadde sluttet med pianoundervisning. Som aldri klarte å se at jeg hadde funnet en annen vei. Som aldri klarte å justere gamle oppfatninger.

Coco, hunden, våkner. Kryper opp i matmors fang.

- Hva skulle jeg gjøre? Jeg var pengelens. Jeg hadde ikke noe sted å bo. Det var en snøstorm der ute. Skulle jeg tatt henne med ut i stormen? Hvor skulle vi i så fall dratt? Hvor skulle vi fått penger? Jeg gjorde det ikke for min egen skyld. Jeg gjorde det ikke for mine foreldres skyld. Det var ingen egoistisk handling. Det slet meg i stykker i årevis. Det tærer fortsatt på vårt forhold. Jeg vet ikke hvordan vi skal finne tilbake til hverandre. Hva skal jeg si? Ja, vi har problemer. Alle familier har problemer. Vi jobber med dem.

JONI BOR ALENE. I et hus i Beverly Hills, blant de rike og vellykkede. For det meste holder hun seg for seg selv. Av og til tar hun seg en tur på sine faste kafeer og restauranter, steder hvor hun får gå i fred, steder hvor hun får lov til å røyke sigarettene sine.

Hver søndag inviterer hun folk hjem til seg.

Artister, kunstnere, venner og kjente. Unge og gamle. Folk hun liker.

- Jeg trives med å være alene. Jeg trenger ingen mann for å definere meg selv, slik jeg gjorde da jeg var yngre, sier hun.

Hun vet hun kan være vanskelig å leve sammen med.

- Det er ikke lett for menn å bo sammen med en kvinne med en aktiv karriere. Det gjør dem veldig ambisiøse. Og i mitt tilfelle har de også måttet finne seg i å bli kalt «Mr. Mitchell», sier hun lattermildt. Det er ikke alle «Mr. Mitchell-ene» som har sett humoren i det.

- Jeg forlater et forhold når jeg ser at det ikke lenger er bra for den personen jeg er sammen med. Jeg kan ikke være sammen med noen jeg skader, eller som skader seg selv fordi de ikke klarer å leve sammen med meg. Og jeg kan heller ikke forandre meg. Dessuten …, sier hun.

Et lydløst flir erobrer ansiktet hennes.

- Om jeg hadde giftet meg med dem, ville jeg allerede vært enke to ganger nå.

MADONNA, PRINCE, Stevie Wonder, Elvis Costello, Morrisey. Det er ikke bare unge jenter med gitar rundt halsen som sender en varm tanke i ny og ne - Joni Mitchell har stått der, som en påle i musikkhistorien.

- Du har sagt at Bob Dylan hadde stor innflytelse på deg i starten av karrieren. På hvilken måte?

- Musikalsk sett var det Miles Davis som var min største inspirasjon. Da jeg hørte Bob første gangen, lurte jeg på hva all viraken skyldtes. I mine øyne var han ingen original. Han var en Woody Guthrie-kopi. Men så kom han opp med noen bra ting. Jeg kan ikke helt huske vårt første møte, men hans innflytelse på meg skyldes utelukkende «Positively 4th Street». I det øyeblikket jeg hørte sangen, ble jeg fan. «Hvis man kan skrive om dette,» tenkte jeg, «kan man skrive om alt».

Både Dylan og Mitchell var sentrale skikkelser i miljøet rundt Chelsea Hotel i New York.

- Om vårt rent personlige forhold, nei ... det vil jeg ikke snakke om. Det har vært veldig rart.

Også Leonard Cohen bodde på det legendariske hotellet.

- Jeg hadde ikke lest så mye skjønnlitteratur på den tida. På et tidspunkt sa jeg det til Leonard, at jeg ville lese, og han ga meg boklista si. Jo mer jeg leste, jo mer oppdaget jeg hvor mye både Bob og Leonard hadde stjålet fra andre poeter. Det var desillusjonerende, det. De jukset! Jeg husker Leonard sa til meg: «Joni, du trenger ikke lese. Du skriver bra uten å gjøre det. Lesing kan ha dårlig innflytelse.»

Hun ler oppgitt.

- Jeg var skrekkslagen over å finne ut at mine helter jukset. «Alle stjeler,» sa de. Men hvorfor? Jeg har ikke noe behov for å plante flagget mitt et sted som allerede er fullt av flagg.

«GREEN FLAG SONG» er navnet på hennes siste prosjekt, en fotoutstilling som nettopp er blitt vist i Los Angeles og New York. Det er fotografier av Joni Mitchells ødelagte tv, som en dag begynte å vise bilder i grønt og rosa, i negativ. Krig, miljøødeleggelser, sult. Realitystjerner, oscarutdelinger.

Vår syke klode. Menneskeheten.

- Vi pisser der vi spiser. Har vi ikke lært? At noen fortsatt snakker om at vi skal komme ut av dette rotet ved hjelp av teknologi, er absurd. Det er dessverre ikke så mye intelligens igjen på jorda, nå som vi trenger den som mest.

En av sangene på «Shine» handler om fjellet der oppe, i British Columbia.

- Et engelsk selskap vil sprenge det i biter for å lage pukk til byggeindustrien i California. Samtidig står det fortsatt om «nydelige British Columbia» i turistbrosjyrene. Det finnes snart ikke vill natur igjen i verden. Hvordan kan dette skje? Hvor høyt må vi rope?

Mørket har senket seg over Los Angeles.

Joni Mitchell rister på hodet. Reiser seg, uten å vente på svar. Hun lurer på om jeg er fornøyd, nå. Om jeg har fått noe å skrive om.

For folk flest er det snart sengetid.

For Joni er det annerledes. Hun er et nattemenneske. Sover mens sola er oppe. Er våken med månen. Maler ofte helt til det blir lyst igjen.

Nå vil hun sette i gang.

Jeg sier takk for intervjuet.

Idet jeg går for å bestille en taxi, står hun der plutselig igjen.

- Vil du sitte på?

SÅ SUSER vi av gårde, på brede firefelts motorveier. Hunden. Joni fra Saskatoon. Ei flaske Pepsi. En banan. En journalist.

Jeg spør henne om hun har begynt å skrive nye sanger. Om hun har begynt å tenke på en ny plate.

Hun svarer at hun ikke tenker på det nå, ikke for øyeblikket. Det er så mye annet.

Hun må gi det en vinter, minst.

Men det kommer nok mer. Hun er ganske sikker på at det kommer mer.

Hun blir stille igjen. Kikker på veien, på trafikken som kommer imot.

- Menneskenaturen er jo sånn, sier hun. - Det er vel en svakhet. Men når forsvaret er nede, når man føler seg torturert av livet, da kommer man i kontakt med noe, noe man ikke helt vet hva er. Noe som er større enn en selv.

Hun kikker bort.

«We are stardust, we are golden,» siterer hun fra «Woodstock» - sangen som banet vei for en ny generasjon.

Det er fortsatt dissonans i akkordene.

magasinet@dagbladet.no

SUPERPAR: Joni og Graham Nash. Her på Miami Folk Festival i 1965.
JENTA I RØYKEN: Daglig sigarettrøyking i femti år sies å ha gitt Joni hennes særegne stemme.
<B>RADARPAR:</B> Joni og produsent Larry Klein var gift i tolv år. Samarbeidet mellom dem fortsatte etter skilsmissen i 1994. Her på oslobesøk i 1990.
<B>MED HERBIE:</B> Joni med venn og musikerkollega Herbie Hancock i New York i september i fjor - en måned før Joni skal synge til ære for jazzlegenden på en konsert i L.A.
KRØLLTOPP: Det var krøller som gjaldt tidlig på 80-tallet. Ettbarnsmoren har nettopp giftet seg, for andre gang.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media