Stemmen fra Norge

Nyttårsaften legges Utenlandssendingen ned. Og Einar Lies (66) stemme slutter å bølge over jordkloden.

- SI DET en gang til? Einar Lie sitter i studio, retter ryggen, renser radiostemmen. Og så skarrer og spraker det i avslepne bergenske konsonanter: - «This is Radio Norway International. De lytter til Utenlandssendingen i Norge.» - Sa du ikke «De» nå? - Sa eg «De»? Gjorde eg det? He-he. Det er vel slutt på den dis-formen for lenge, lenge, lenge siden. DET HAR VÆRT en sørgelig førjulsstemning i de små redaksjonslokalene til Utenlandssendingen på Marienlyst. Trass protester fra hele verden, legges kanalen ned etter 54 år. Denne fredagsettermiddagen er det NRKs reiseguru Jens A. Riisnæs som har stukket hodet innom redaksjonen for å rase. En skandale, mener han. Han husker jo så godt da han lå på grensa mellom Panama og Costa Rica i 1989, og fulgte utviklingen i Romania. - Fra minutt til minutt. Og plutselig kom et innslag om at Drafn, min gamle klubb i Drammen, hadde slått Solbergelva 13 - 0 i bandy. Det ble kunstnerisk. Og nå skal de legge det ned. De vet faen ikke hva de gjør!! Einar Lie viser vei til messa. Tannlegesønnen fra Fjellveien i Bergen var 25 år da han fikk jobb som studioassistent i NRK. Samtidig jobbet han sporadisk i resepsjonen, og slik kunne han fortsatt et langt arbeidsliv. - For dette var i de tider man måtte man ha filologisk embetseksamen for å gjøre mikrofontjeneste, sier Lie. Men så kom fjernsynet. - En strøm av folk søkte seg fra radioen til fjernsynet. Og jeg fikk tilbud om å søke et vikariat i kortbølgen. Så jeg avla en mikrofontest. Han husker første gang på lufta. Sendingene varte i 90 minutter. - Og skulle avsluttes med en kort nyhetsbulletin. Da kjenningen til «Tirsdagsposten» gikk ut, fikk jeg et pip, et rødt lys, og da sa jeg: «Til slutt i sendingen, en nyhetsoversikt.» Hjertet banket jo litt fortere. Men da jeg kom ut, fikk jeg litt anerkjennende ord: «Dette gikk jo bra,» sa de. - Når var dette? - Første gang jeg var på lufta, har jeg notert her, sier Lie og blar i en filofaks. - Her! 29. februar står det «KB 38». - «KB»? - Kortbølgen. Og 38 er antall år. Så hvis vi trekker 38 fra 2001 får vi 1963. DA EINAR LIE var fem år, ble Norge okkupert og radioapparatene konfiskert. - Før det har jeg bare svake minner om den merkelige kassa det kom lyd ut av, forteller han. Da freden kom, var han blitt ti år. I avisene ble det trykt lister over hvem som kunne hente tilbake sine konfiskerte radioapparater. - Min far var ukuelig optimist når han leste disse listene. Etter to år innså at han at vårt flotte radioapparat var tapt for alltid. Han kjøpte et nytt. Da var jeg tolv år. Hele min barndom var fri for radio. Siden har hele livet til Einar Lie vært radio. - Du kan si at jeg har vært så heldig at jobben har vært min store interesse. Mange gleder seg til pensjonsalderen fordi de da kan få tid til hagearbeid og sånt noe. Jeg har ikke hage, ikke hus, ikke bil, ikke kone eller barn. Jeg har hatt en jobb som har tatt all min tid. - Hvorfor har du aldri søkt deg over til P1 eller P2? - Jeg syntes at kortbølgen var et interessant sted å begynne, kan du si. Det er veldig mange som har begynt, og de aller fleste har jo sluttet. Så da er vel ditt neste spørsmål: «Hvorfor har ikke jeg sluttet?» - Hvorfor har ikke du sluttet? - Jeg har fått tilbud om å forsøke meg både her og der. Men jeg har likt meg så godt at jeg har valgt å bli. Jeg har hatt ei fin tid i en allsidig jobb. Og så er det vel noe i det der at «jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg går til». - Er du blitt gjenkjent noen gang? - En gang skulle jeg kjøpe en pakke røyk i en Narvesen-kiosk. «Jeg skal ha en pakke Craven A,» sa jeg. Og der står hun bare og måper. «Har jeg ikke uttrykt meg klart nok,» spurte jeg. Og da sier hun: «Er du Postkassa?» Hun hadde vært til sjøs. - ETTER 38 ÅR: Hva er din største tabbe? - Ikke for å skryte, men vi fikk et brev fra en ivrig lytter som var kritisk til noe vi hadde gjort. Og hun avsluttet med: «Lær av Einar Lie. Aldri et feilskjær.» Jeg kan ikke gå så langt som å si at det aldri har vært et feilskjær, men de store tabbene har jeg unngått. - Ditt verste minne? - Jeg har jo reist mye i Norge og laget reportasjer. Jeg husker jo en gang jeg ble sendt på lavinehundkurs på Uppsete. Einar Lie forteller om hvordan han ble gravd ned i snøen med båndopptakeren. - Og så skulle disse bikkjene finne meg. Båndet gikk, og jeg lå der og kommenterte, men ingen bikkje kom. Jeg snakket og snakket og kjedet meg etter hvert grenseløst. Til slutt fyrte jeg opp en røyk. Og holdt på å bli røykforgiftet. - Ditt beste minne? - Jeg var så heldig å få en tur til Island, hvor jeg intervjuet Vigdís Finnbogadóttir. Det er et intervjuobjekt jeg husker med glede. Et annet godt minne er fra 70-tallet, da han fikk stipend fra Rederiforeningen og kunne følge med handelsflåten i tre måneder. - Jeg mønstret på en oljetanker i Stockholm og fulgte den til Trinidad. Som «supplementary number», som det heter. Ekstramannskap. Og da fikk jeg selv oppleve resultatet av det vi gjorde. 17. mai var vi midt i Karibia, og alt vi så var himmel og hav. Så var det på med kortbølgen, og ut av radioen knitret «Ja, vi elsker», korpsmusikk og barn som ropte hurra. Da ble de tøffe sjøfolkene ømme i blikket. - Når var dette? - Skal vi se i boka. 17. mai 1974. Det er 27 år siden. DET KOSTER Å sende radio ut i verden. Når Einar Lie sitter i studio i Oslo og sier «This is Radio Norway International», går signalene til senderne på Kvitsøy og i Sveio. Der stråles stemmen ut i atmosfæren, den reflekteres i ionosfæren, og slik når stemmen til Lie radiomottakere over hele verden. Men atmosfæriske forstyrrelser lager skurr og skrap, og dessuten er de fire senderne storforbrukere av strøm. Ledelsen i NRK mener at nordmenn i utlandet heller kan høre radio over Internett. Nyttårsaften avvikler Einar Lie siste sending. - Jeg begynner med en nyhetsbulletin, så er det inn med «Kongens tale» og «Ja, vi elsker». Min vanlige avslutning er: «Dermed er det slutt på denne sendingen. Vi kommer tilbake i morgen. Samme tid, samme frekvenser. Takk for nå og på gjenhør.» Hvordan jeg skal si det nå, vet jeg ikke. Kanskje jeg bare skal si «takk for nå». Det blir rart, absolutt. - Med en som er så opptatt av sin jobb: Det må da bli et gjallende tomrom 1. januar? - Det blir en overgang, ja, men så får jeg tid til andre ting. Det hadde vært litt artig å se litt mer av verden. Kanskje det finnes en båt som trenger «supplementary number»?