Stemmerett

Det er mye godt valgflesk i kjeks og biff.

Det er kanskje den mest brukte og forslitte av aforismene til Brillat-Savarin: «Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er.» Men det er god grunn til at fyndordet, som var langt fra nytt da den franske gastronomiens far skrev det ned i 1825, aldri går av moten: Det er nesten ikke grenser for hva man kan avsløre gjennom en titt i folks kjøleskap, bæreposer og restaurantregninger. Det finnes sosiologer og antropologer som ikke gjør annet enn å analysere den dypere symbolske betydningen til fløterand og fårikål, tacoens inntreden i de norske hushold og sammenhengen mellom bruk av speltmelprodukter og innkjøp av fornuftig fottøy. Akademikere ser denne innsikten som helt avgjørende for forståelsen av samfunnet vi er en del av. Matvareindustrien ser på det som en måte å forstå sine kunder og forutse den neste trenden.

Men det er ikke de eneste. Mat handler ikke bare om familieliv, identitet og forbruk. Det ligger også en betydelig del politikk i valget av ernæringsmidler. Ikke overraskende er det USA som har kommet lengst i denne måten å analysere samfunnet på.

Larry Finkel ved markedsanalysefirmaet MarketResearch har, på bakgrunn av svarene til 25 000 amerikanske velgere, foretatt en undersøkelse av sammenhengen mellom matvaner og stemmepreferanser. Han fant at Hillary-tilhengere liker fruktkjeks, mens Obamas tilhengere har en dyp aversjon mot vaniljekjeks. Andre undersøkelser viser at McCain-folk liker bourbon og burgere. En statistisk sammenlikning av antall sushi- og biffrestauranter foretatt av nettstedet urbanspoon.com viser at byer med mye sushi gjerne stemmer demokratisk, mens mye biff gjerne tyder på at republikanerne står sterkt. Samme nettstedet har også sett på stemmegivning og kaffevaner, og funnet at Obama tiltrekker seg flest stemmer der det drikkes mye caffè latte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan virke som et siste, desperat forsøk på finne en ny journalistisk vinkling på en valgkamp som har holdt på altfor lenge, og der det meste som er verdt å si allerede er sagt. Men sannheten er at tilsynelatende detaljer som matvaner har fått en stadig større betydning de siste åra - også for politikken. Den avgåtte Hillary-strategen Mark Penn er forfatter av boka Microtrends, hvor han hevder at den beste måten å etablere en trend - eller nå fram til en velger - er å bruke en rekke mikroskopiske byggeklosser. Har velgeren et sterkt forhold til dyrevern, organisk mat, jakt eller southern fried tradisjonsmat? Gå for det som kan skape viktig emosjonelt bånd. Og hold deg unna alt som oppfattes som snobbete.

Hillary har vært gjennom det før. I 1992 skapte hun skandale ved å si at hun i hvert fall ikke hadde noen plan om å være hjemme og bake kjeks. Du kan tro hun fikk høre det av hjemmeværende kjeksbakere. Selv etter at hun kom med en offentlig beklagelse og publiserte sin favorittoppskrift på chocolate chip cookies, ble hun forfulgt av sitt forhold til kjeks, noe hun syntes var urettferdig. «Dessuten har jeg drevet med ganske mye kjeksbaking i mitt liv», skriver hun i sin selvbiografi, «Living History».

Denne gang begynte det med en flause fra Barack Obama. Under et valgkampmøte i jordbruksstaten Iowa klagde han over prisen på organisk rucola. Det er kanskje ikke det lureste du kan gjøre når du skal vinne tilliten til subsidiesultne mais-, svin- og havrebønder. «Folk i det amerikanske hjertelandet aner ikke hva rucola er for noe, men de vet at de ikke stoler på noen som spiser slike ting.»

Hillary på sin side har lært leksa. Ikke bare spiser hun masse kjeks. I Indiana lot hun seg filme mens hun styrtet et shotglass med whisky. Etterpå kritiserte hun Obama for å være elitist. Koblingen var ikke vanskelig å forstå.

Heller ikke republikanerne har kommet seg unna. Nylig publiserte Cindy McCain, kona til presidentkandidat John McCain en rekke «familieoppskrifter» på den offisielle hjemmesiden til valgkampen, blant annet hadde hun en favorittoppskrift på tunfisk fra Hawaii, servert med kål fra Napa i California. Man kunne formelig lukte hvordan det var i stua til McCain-familien når det var søndagsmiddag og rosmarinkylling, eller farfalle-pasta med kalkunpølse, erter og sopp.

Demokratisk republikaner: Amerikanere er opptatt av tradisjoner. En klassisk biff er sjelden feil blant patrioter, og sper du på med litt nymotens rucola og parmesan, kan du også
gjøre suksess blant mer liberale krefter.
Demokratisk republikaner: Amerikanere er opptatt av tradisjoner. En klassisk biff er sjelden feil blant patrioter, og sper du på med litt nymotens rucola og parmesan, kan du også gjøre suksess blant mer liberale krefter. Vis mer

Det var bare ett lite problem: Oppskriftene var så like, så veldig, veldig, veldig like noen oppskrifter som lå ute på hjemmesiden til Food Network - tunfiskoppskriften var rappet av kokken Kathleen Daelemans, en ivrig Clinton-tilhenger.

Hva sier dette? Avsløringen - som i The Huffington Post ble omtalt som «Farfallegate» og «The Rosemary Chicken Dome Scandal» - var dobbelt uheldig for McCain. For det første er det flaut for en rett-fra-levra-kandidat å bli ferska i å ljuge på seg en familieoppskrift man kanskje ikke engang har smakt. Men mest av alt er det uheldig å bli assosiert med sånne som spiser rå tunfisk og organisk kål fra solide demokratiske delstater - og pasta med vanskelige navn. For når det er valgkampår bør alle kandidater spise biff. Og kjeks.

Grillet biff med rucola

Dette er en politisk skulle-ikke-ha-burde-ha-oppskrift, en blanding av «elitistisk» rucola og ekte folkelig «red meat issues»-biff.

Det er også en klassisk italiensk kombinasjon som er deilig når sommeren endelig har kommet i gang og man ikke trenger tungt potettilbehør til kjøttmaten. Ved å grille kjøttet uten fett, og ikke salte og pepre det før etter det er stekt, blir ikke stekesmaken så intens.

Nok til 2

To biffer, hver på om lag 150 gram, helst entrecôte

Salt og pepper

Rucola (en eller to pakker)

2-4 ss finhakket løk, helst sjalottløk

1 dl god olivenolje

sitronsaft

eventuelt parmesan

Ta ut kjøttet av kjøleskapet én time før du skal lage maten.

Tenn grillen, eller varm ei grillpanne. Grill kjøttet på høy varme i tre til fire minutter på hver side. Krydre kjøttet med salt og pepper. La hvile mens du gjør i stand salaten.

Bland salat og løk i en stor bolle. Ha over olje og sitronsaft og bland godt. Ha på tallerkener. Høvle eller riv gjerne over litt parmesan.

Legg kjøttet oppå og press over litt sitronsaft.

Hillary Clintons sjokoladekjeks

Denne oppskriften kom i kjølvannet av Hillarys «Chocolate-Chip-Cookie-gate» i 1992, og er hentet fra Clinton-administrasjonens offisielle hjemmeside (som nå kan finnes på clinton2.nara.gov/).

4 dl hvetemel

1 ts salt

1 ts bakepulver

2,5 dl bakefett, eller romtemperert smør

2,5 dl tettpakket brunt sukker

1 dl farin

1 ts vaniljeessens, eller kornene fra en vaniljestang

2 egg

5 dl havregryn

300 gram mørk sjokolade, i små biter

Forvarm ovnen til 175 grader.

Smør bakebrett med smør eller bakefett, eller dekk dem med bakepapir.

Bland mel, salt og bakepulver. Bland bakefett eller smør, brunt og lyst sukker og vanilje i en stor bolle til du har en jevn og kremet blanding. Pisk inn eggene til du har en blanding som skal være temmelig lett, luftig og lys. (Den blir ikke så lett og luftig som Hillary sier.) Pisk inn melblandingen og havregryn, litt etter litt. Rør inn sjokoladebiter. Ha små mengder av denne blandingen på stekebrett - omtrent en spiseskje skulle være passe. Bak i ovnen i om lag ti minutter. ■

avi@dagbladet.no

Skiller Clinton fra hveten: Mens ektemannen Bill var mer opptatt av sigarer, holder Hillary Clinton seg til bakst. Denne trenger heller ikke å heve.