Stemmeskifte

En hjernevask for seksten år siden fikk Anneli Drecker (33) til å bestemme seg. For musikken.

- HADDE JEG IKKE HATT MUSIKKEN, ville jeg nok sittet et eller annet sted i Sverige og slipt steiner for salg på gata i dag.Anneli Drecker forteller om sine opplevelser med en new age-sekt. Den gangen hun ble regelrett hjernevasket.{ndash}Ja, det var skikkelig hjernevasking. Vi fikk ikke lov å si «jeg» eller «meg». Vi måtte i stedet bruke ord som «den» og «denne». Ord som gjorde at man ble utvisket som individ, sier hun mens hun med stor optimisme forsøker å stappe innholdet fra en diger tørketrommel inn i en knøttliten bag.FROGNER SIST FREDAG. Det er vaskedag for familien Drecker, bestående av mamma Anneli og datteren Iris (6). Det er også dagen før a-has turnépremiere, hvor Drecker spiller en viktig rolle. Hun har dårlig tid. Om en knapp time blir hun hentet av limousin og kjørt til soundcheck på Ullevaal Stadion. For andre år på rad har Drecker takket ja til å kore og synge duetter med Morten Harket & co. Fra Helsinki til Rio. Men før alt det skal hun legge klesvasken på plass, bli intervjuet og fotografert av Magasinet, samt diskutere litt til med Bel Canto-kollega Nils Johansen. Drecker har fått i oppgave å komponere et bestillingsverk til Festspillene i Harstad. Da er det greit å gå noen runder på tampen med en som kjenner henne godt, både som kunstner og venn. Selv for Drecker, som er kjent for å gjøre alt på en gang {ndash} er dagens tidsskjema dømt til å sprekke.{ndash}Nå kommer vel snart nabokjerringa, sier hun og kaster et nervøst blikk mot nedgangen til fellesvaskeriet. {ndash}Tre timer vasketid hver tredje uke, helt vanvittig. Og med et lite barn! sier hun og rister på hodet. {ndash}Du fortalte om da du som tenåring ble kapret av en new age-sekt...{ndash}Jo, jeg jobbet på kafé i Tromsø. En gjeng folk som solgte smykkesteiner på gata, tilbød meg jobb på en skole i Sverige. Der kunne jeg både jobbe og bo hele sommeren. Det var bare tre måneder, men det føltes som en evighet. Nesten som en lang drøm. I løpet av den tida klarte de å snu meg mot både moderen, faderen og det materialistiske samfunnet. Ganske alvorlige greier. Se her, sier hun og drar fram et stykke elegant undertøy. {ndash}Dette er konsert-behåen min. Padded , sier hun og smiler lurt.{ndash}Hvilken sekt var det du var med i?{ndash}Det vil jeg ikke si. Jeg fikk ikke lov å ha med meg penger eller noen ting, så jeg var ganske stuck der nede i Sverige. Vi ble kjørt rundt alle steder. Da vi mot slutten av sommeren dro tilbake til Tromsø, stakk jeg av og gikk i dekning i to uker. De sendte noen etter meg, de mente at jeg var kallet til å bli på skolen i Sverige. Der kan du si vi var grunnleggende uenige. For jeg hadde bestemt meg. Jeg ville til Brussel for å leve av musikken. ETTER OVER FEMTEN ÅR som den ene halvdelen av Bel Canto fikk Anneli Drecker i fjor det ærefulle oppdraget å lage et bestillingsverk for Festspillene i Harstad. Neste helg skal «Memorium» uroppføres. {ndash}Jeg fikk utrolig mange innspill på hvordan jeg skulle gjøre det. Det verste rådet var at nå måtte jeg gjøre noe som ingen hadde gjort før. Men, sier hun og tar seg til hodet, {ndash}alt er jo gjort før!Drecker innrømmer at hun tok imot tilbudet med blandede følelser.{ndash}Det aller første jeg tenkte var «skitt, nå er jeg voksen». Det er nemlig bare voksne som blir spurt om å gjøre sånt. {ndash}Opplever du det å bli voksen som et problem?{ndash}Det har med ansvar å gjøre. Jeg var så ung da jeg begynte, en del av meg er overbevist om at jeg er 17 fremdeles. Drecker var nettopp 17 da hun og kameratene Nils Johansen og Geir Jenssen {ndash} sistnevnte satset seinere på solokarriere {ndash} skrev kontrakt med plateselskapet Crammed Discs i Belgia. De neste to åra var Brussel hjemmeadressen til Drecker. {ndash}Det var helt unaturlig for oss å ha base i Oslo. Vi var et europeisk band, musikken vår var altfor sær til at vi kunne leve av den i Norge den gangen.Drecker har kommet seg opp fra kjelleren og byr på druejuice og grønn Farris i leiligheten. {ndash}Sommerens slager her i huset, sier hun fornøyd og tar en slurk. Leiligheten bærer preg av at beboeren har et proft forhold til musikk. Halve stua er hjemmestudio, fylt opp av maskiner og bokser med og uten tangenter. På veggen over sofaen ruver en toppløs kvinne omgitt av tropiske frukter.{ndash}Maleriet er fra Brasil. Er det ikke deilig kitsch? sier Drecker stolt. FØRST MED ALBUM NUMMER TRE, «Shimmering Warm and Bright» i 1992, ble Bel Canto et «norsk» band med base i Oslo. Da fortalte avisene at Tromsø-duoen sto på terskelen til et gedigent internasjonalt gjennombrudd. Konsertturneer, gode kritikker, radiospilling og et hyggelig salg utenfor grensene {ndash} ja. Men nye internasjonale superstjerner? Nei. {ndash}Alt som har skjedd med Bel Canto er blitt veldig overdimensjonert i norsk presse. Både det positive og det negative. Generelt er pressen her hjemme veldig utålmodig med norske band. Det tar lang tid {ndash} årevis {ndash} å slå gjennom i utlandet. {ndash}Så pressen gjør en bjørnetjeneste med den typen PR?{ndash}Ja. Man skal være forsiktig med å bruke ord som suksess. Drecker forteller at Bel Canto har hatt mer enn sin dose uflaks. Selskap de har hatt kontrakt med er blitt oppkjøpt av større selskap med uheldige konsekvenser for duoen, folk de har hatt kontakt med har fått sparken like før papirer skulle signeres. Men Drecker påstår hardnakket at hun ikke har tid til eller interesse av å plage seg sjøl med å spekulere over hvorfor ting har gått som de gjorde.{ndash}Hvor går dere som band nå?{ndash}Vi har gode kontakter og jobber med å få utgitt vår siste plate «Dorothy\'s Victory» i Frankrike og Tyskland. I tillegg er utgivelse i Mexico i boks. Vi selger mye plater der. Og i Brasil, sier hun og sperrer øynene opp. {ndash}Ja, det gjør vi! På et selskap vi aldri har hørt om. {ndash}Så det finansierer Frogner-leiligheten?{ndash}Nei. Jeg leier, gjennom venner. Royalties fra Brasil, sier hun og fnyser, {ndash}det kan vi bare glemme. Men «mørkesalgstallene» er store.{ndash}Noen oppløsning av Bel Canto er det altså ikke snakk om? {ndash}Nei. Selv om jeg har lest Bel Cantos dødsannonse i VG. Bare bullshit. Og veldig sårende, sier hun og fyller opp glassene med druejuice og Farris {ndash} «sommerens slager». {ndash}Jeg skulle ønske journalister kunne være litt mer takknemlige. Jeg vil jo bare lage musikk, vil bare bidra til noe positivt. Gi samfunnet {ndash} ja, verden{ndash}en bit av meg sjøl. Jeg har da ikke gjort noe galt.{ndash}Og..., sier hun sammenbitt {ndash} Bel Canto har aldri vært oppløst. DET RINGER PÅ DØRA, a-ha-limousinen er her. Drecker tenker seg om et øyeblikk, før hun foreslår at vi kan fortsette intervjuet backstage på Ullevaal. Like før hun stiger inn i den svarte, store bilen fjerner hun diskré en porsjonssnus fra overleppa. {ndash}Det blir alltid venting, likevel. På denne turneen skal jeg ta med meg strikketøy. Det er fin avkobling, samtidig som jeg kan være med der det skjer. Og så liker jeg å se fysiske resultater av det jeg gjør hver dag. Sånn er strikking fint, sier hun og kjører av gårde. Drecker får rett. Forberedelsene til denne konserten er ikke merkbart annerledes enn andre {ndash} lydsjekken er forsinket. Hun tar oss med inn i det aller helligste. En lang korridor, hvor det vrimler av teknikere, assistenter, managere, popstjerner og musikere. Ved en av dørene står det Dressing Room Anneli Drecker. Særlig koselig eller luksuriøs er den provisoriske garderoben ikke. {ndash}Men den er stor! sier Drecker frydefullt. {ndash}Her kan jeg slå hjul hvis jeg vil. Jeg er oppvokst i idrettsgarderober. Pappa trente TIL {ndash} Tromsø Idrettslag. Det er forresten mange likhetstrekk mellom idrettsutøvere og musikere. Man varmer opp, skifter, møter publikum, blir søkk svett, skifter igjen. Og så gjør vi som Myggen {ndash} tar en øl. Morten Harket stikker hodet inn for å sjekke at Drecker er på plass. Han ser lettet ut. En liten stund etter gjør Magne Furuholmen det samme. Også han ser lettet ut. Drecker forklarer:{ndash}Før en konsert i Japan i fjor holdt det på å gå galt. Vi var ute og handlet før en konsert, og mens de andre gikk tilbake til konsertsalen, skulle jeg bare innom en butikk til. Da jeg skulle gå tilbake, oppdaget jeg at jeg hadde gått meg vill. Jeg gikk og gikk og ble reddere og reddere. Japanere er veldig høflige og svarer «ja» selv om de ikke har anelse hva du spør om. Vet du, det skjer noe rart med luktesansen når du blir redd. Først kjente jeg lukten av gresset helt tydelig. Så min egen svettelukt, som luktet mer og mer metallisk. Til slutt luktet jeg blodet mitt. Da var jeg så redd at jeg skalv over hele kroppen og strigråt. Tida gikk, og til slutt fikk jeg fatt i en drosje. Han rygget femti meter, og der var konsertlokalet. Etter det døpte a-ha-gjengen meg for «Lost Spice».I 1998 FANT DRECKER tida moden for å flytte tilbake til barndomsbyen. {ndash}Jeg forsøkte å bli bare «ho Anneli» igjen. Men det var ikke særlig vellykket. Jeg var liksom kjendis på by\'n i større grad der enn i Oslo. Vi hadde nettopp gitt ut albumet «Rush», og Nils drev og pusset opp huset sitt. Det tok lang tid, og jeg måtte finne meg en jobb. Gjennom noen kjente fikk jeg jobb på en café. Jeg tok én kveldsvakt og plutselig kom det et rush fra kinoen. Alle skulle ha forskjellige ting, men jeg maktet det ikke. Så jeg skrek så høyt jeg kunne at jeg bare solgte øl. Bjørn Sundquist var en av gjestene. Da han lente seg fram og spurte: «Hva gjør du egentlig her, Anneli?», svarte jeg fortvilet: «Det lurer jeg rg på.» {ndash}Og det var slutten på din karriere i restaurantbransjen.{ndash}Ja, sier hun og tar en kunstpause. {ndash}Det var skuespiller jeg egentlig skulle bli.12 år gammel fikk hun hovedrollen i spillefilmen «Søsken på Guds jord», og har seinere medvirket i «Svarte pantere», «De syv dødssyndene» og ungdomsfilmen «Lime». Samt i «Bøddelen» på Det Norske Teatret. {ndash}Jeg har veldig komplekser for at jeg ikke ble skuespiller. Nå er jeg over tretti og det er for seint å gå på Teaterhøyskolen. Jeg har kanskje vært litt feig, har ikke hatt mot til å hoppe av. Etter planen skulle jeg forresten begynne på Steinerhøyskolen i fjor for å bli lærer. Men det ble heller ikke noe av.{ndash}Så du søker nye ting hele tida?{ndash}Ja, jeg har også søkt på Kunstakademiet. Jeg kom til siste runde, men ble sjokkert over fordommene jeg møtte der. Hele opptaksuka var det en som tynte meg: Du er jo popstjerne, Anneli. Er lyd kunst? Er lyd kunst? Er lyd kunst ? Helt forferdelig. PAPPAEN TIL IRIS heter Per Martinsen og er technoartist. Han var Dreckers samboer i mange år. For noen år siden skilte de lag.{ndash}Det var selvfølgelig veldig trist, jeg var fortsatt veldig glad i ham. Jeg kommer fra en typisk kjernefamilie sjøl, og det å splitte opp en familie var helt tabu for meg.Dreckers soloalbum «Tundra» (2000) ble godt mottatt da den kom, men gjorde ikke Dreckers private situasjon lettere.{ndash}I sangen «All I Know» heter det «I wasn\'t ready for this, you left me here on my own». Jeg var litt klønete med pressen da, og fikk ikke sagt tydelig nok at sangen ikke handlet om bruddet, men var laget tolv år tidligere. Så uheldigvis, både for han og meg, ble det fokusert for mye på det. {ndash}Hvordan kom du deg over bruddet?{ndash}Tok tida til hjelp, sier hun og trekker lett på skuldrene. {ndash}Og så klarte jeg å snu det negative til noe positivt. Vi er fremdeles en familie, bare at nå er den blitt større. Han har en kjæreste, og jeg har en kjæreste. Iris har fått flere voksne rundt seg, og det er bra.Og så, endelig, får Drecker beskjed om å innfinne seg på scenen for lydsjekk.SØNDAG KVELD på restaurant Magma i Bygdøy allé. Gårsdagens konsert var historisk, med 23000 tilskuere er det den største konserten på norsk jord så langt. Det synes å herske enighet om at Drecker/Harket-duetten «Turn the Lights Down» var et av kveldens høydepunkter. Men under mesteparten av konserten gjorde Drecker slik hun har gjort før {ndash} hun holdt seg pent og pyntelig litt bak mot høyre på scenen.{ndash}Det hadde nok føltes rart hvis jeg ikke hadde gjort slike ting før. Men, jeg har gitt ut så mange plater sjøl at det ikke lenger behøver å være mine egne ting jeg framfører. Likevel, jeg innrømmer at jeg gikk mange runder med meg sjøl da jeg ble spurt denne gangen. Først lurte jeg på hvorfor jeg hadde fått jobben. Jo lenger inn i a-has materiale jeg gikk, jo mer oppdaget jeg at det er sinnssykt mye koring på platene deres. Og så skjønte jeg at det ble gjort litt plass til meg på konsertene. {ndash}Tjener du godt på det?{ndash}Det er ikke pengene som avgjør. Det er fantastisk å synge med Morten. Dessuten har jeg vært med på den siste skiva og føler meg forpliktet til å reise rundt og promotere. Men jeg hadde ikke giddet å være med på en runde til som hun som korer og spiller tamburin.På scenen kvelden før var Drecker i iøynefallende dyprødt og kraftig sminket. I kveld er det ikke mye ved henne som sier «popstjerne». Det er forresten mange år siden Drecker virkelig følte seg som det. Det var før den første plata kom. {ndash}Det er da man er mest stjerne. Jeg merker det samme på alle de unge jentene jeg møter, de som nettopp har fått kontrakt. Jeg har sjøl vært der, det er da man er på topp. Og så kom alle de eldre artistene bort og pratet med meg og jeg syntes det var litt sånn darri .{ndash}Teit, mener du?{ndash}Ja. Og nå ser jeg at unge artister tenker det samme. Hvem er hu kjerringa der? Og bandet hennes het... hva? Bel Canto? Ha ha ha. Tenk, hun er over tretti år og synger ennå. {ndash}Så kvinner sliter fremdeles mer enn menn i popbransjen?{ndash}Jenter som bare står og synger, blir ikke tatt for å være ordentlige musikere. Nei, jenter som spiller gitar, blir lettere tatt på alvor. Drecker gnir seg på haken. Tenker. {ndash}Nå har jeg strengt tatt tre muligheter. Jeg kan øve og bli jævlig god på kassegitar. Jeg kan gi ut barneplater. Eller jeg kan begynne med veldig avansert jazz. Så legger hun rutinert inn en dose snus under overleppa.{ndash}Du vet, jazzmusikere kan bli jævlig gamle. eirik.alver@dagbladet.no

<HLF>Lydsjekk:</HLF> Anneli og a-ha-Magne (Furuholmen) snakket sammen under lydsjekken før suksesskonserten på Ullevaal Stadion forrige lørdag.
<HLF>I aksjon:</HLF> Anneli Drecker og Bel Canto holder konsert i Jacob-kirken som ledd i Kirkens Nødhjelps TV-aksjon «Livskraft», til inntekt for kampen mot aids. Foto: Scanpix