Sterke meninger

To viktige ting har skjedd med forfatter Synne Sun Løes (27) denne høsten. Hun fikk Bragepris og møtte sine foreldre.

- JEG SNAKKER ALTFOR MYE. Og så motsier jeg meg selv. Hele tida. Synne Sun Løes snakker ikke bare mye, hun snakker fort. Korte setninger støtes ustoppelig ut, hun snøvler dem sammen, og så ler hun kort og høyt med ei hånd foran munnen. Vi er i Bergen, på kafé, og nå forteller hun om Bragepris-utdelingen, da hun satt flirfull med tre glass rødvin i magen og med sitrende nervøse priskandidater på alle kanter. Da hadde hun en plan. {ndash}Du har sett sånne Oscar-utdelinger, der de som ikke vinner, sitter med sånne stive smil. Hun viser et stivt smil. {ndash}Men tenk så kult hvis jeg i stedet for å smile stivt hadde svimt av. Vært den dårlige taperen. Gått rett i golvet. Det hadde jeg planlagt. Å besvime. Hun slapp å besvime. Hun fikk prisen for beste ungdomsbok. «SPISE BLOMSTER OM MORGENEN» handler om ei jente som er manisk-depressiv, og er ei sånn bok man jages gjennom. Setningene flyter av gårde, du blar og blar helt til du kommer til side 119. Da er det bom stopp. For mens de første sidene er fra jentas maniske periode, møter vi brutalt hennes depressive sider. Setningene blir korte, det er mørkt, kaldt, lukket. Man må slite seg videre. {ndash}Noen venninner av meg ble deprimert da de kom dit, sier Synne. {ndash}Det kan jeg forstå. {ndash}Men det går jo bedre etter hvert, da. To bøker har Synne Sun Løes skrevet, og begge handler om psykiatri. I fire år har hun vært sykepleier ved psykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus. Nå tar hun spesialutdanning innen psykiatri. {ndash}Hvorfor psykiatri? Fordi jeg er interessert i galskap. Jeg har alltid brent for psykiatri, men nå er jeg kommet til et punkt der jeg har fått nok. Jeg skal ta pause. For det er slitsomt å jobbe med mer eller mindre gale mennesker. {ndash}Før kom det inn pasienter som var klassisk gale. Nå får vi inn hvem som helst. Rett fra gata, hvis du skjønner. {ndash}Nei.{ndash}Folk snakker om dem som blir tvangsbehandlet i psykiatrien, men ingen snakker om dem som faktisk slåss seg inn og nekter å dra. De bare blir der. {ndash}De trenger vel hjelp, da? {ndash}Alle som har lyst til å ta livet av seg en eller annen gang i livet, skal ikke nødvendigvis inn på psykiatrisk. Det synes jeg er feil tankegang. Det er kanskje litt hardt sagt. Siden jeg jobber der, mener jeg.HUN TAR OPP EI PAKKE blå Fisherman\'s Friend. Tar en, smiler avventende, og så sier hun med trykk på hver stavelse: {ndash} Jeg hater Frp. Kan jeg si det? {ndash}Det må du begrunne.{ndash}Det synes som om de mener at hele Norge skal være et gedigent sykehus. Først skal du proppe deg full av kjøtt og sprit og møkk og røyk og rape i sofaen. Og når du blir femti år og sjuk, skal det komme en ambulanse med 100 leger og bære deg ut i ambulansen. Ansvarsfritakelse de luxe. {ndash}Jeg vet ikke om Frp vil ha alle på sjukehus?{ndash}Nei, men de skriker hele tida at helsevesenet ikke er godt nok. Men det skal jeg si deg: vi har et utrolig bra helsevesen her i landet. Vi må bare organisere det bedre. Frp skriker bare om mer penger og samtidig kutter de ned på u-landshjelp og kultur. Enda det er kultur som gjør folk lykkelige, som gir folk mening i livet, som gir sosiale relasjoner. I stedet lover Frp billigere medisiner. Jeg blir så oppgitt. Medisiner!{ndash}Du har sterke meninger? {ndash}Jeg vet det. Man må ha noe å kjempe for i livet, og jeg er for det kjempende mennesket. Frp er for det bekvemmelige, det late. Det er ego, ego. Hvordan kan jeg ha det mest mulig bra? Hvordan kan jeg jobbe minst mulig, hvordan kan jeg få billigst mulig sprit og kjøtt? {ndash}Har dette engasjementet noe med innvandringspolitikken å gjøre også?{ndash}Ja, selvfølgelig. Men ikke bare det. De har et fordreid syn på hva som er verdifullt i livet. SYNNE OG TVILLINGBROREN Sigbjørn var sju måneder da de ble adoptert fra Seoul i Korea til Skiptvet i Østfold. I høst dro hun tilbake for å møte sine biologiske foreldre. Hun skrev en artikkel om det i Bergens Tidende. {ndash}Jeg ville sette søkelyset på sånne gjenforeninger. Er de så sentimentale som «Tore på sporet» vil ha det til? Er det idyll og gledestårer? Etter fødselen var moren blitt sjuk, Synnes bror lå i kuvøse. Behandlingen kostet. Leiligheten ble solgt for å finansiere oppholdet. Til slutt ble barna adoptert bort. Hun forteller om hvordan det var å møte dem igjen. Hun ble plassert i en sofa, faren falt ned på kne, gråt og sa «sorry, sorry, sorry». {ndash}Det var sterkt å møte dem, på en måte. Det var jo det. Moren min var en skjønn person, mens faren min hadde mange traumer. Han hadde mistet mange brødre i krig og hadde adoptert oss bort. Han var nok skadet på sjela. {ndash}Det må da være det mest tragiske foreldre kan gjøre? {ndash}Det er jo det. Jeg merker at de har mye sterkere bånd til oss enn vi har til dem, og det kan bli et problem. For de kan ikke bare komme inn i våre liv nå. Faren min vil at jeg skal komme ned dit og begynne å studere koreansk. Han kan ikke forlange det av meg. {ndash}Føler du deg sviktet av dem?{ndash}Overhodet ikke. Nei. Nei. Det har jeg aldri gjort. Nå tenker du: «Går det an å være så kald og kynisk?» Jeg ser det på deg. Men jeg er ikke kald eller kynisk. Dette kalles realisme. {ndash}Jeg tenker: Så rart at det ikke finnes biologiske bånd?{ndash}Jeg er veldig enig med Geir Follevåg, som ga ut ei bok i fjor om adoptertes identitet. Biologi har lite å si for hvem du blir, og hvem og hva du føler tilhørighet til. Jeg har min tilhørighet i Norge.{ndash}Hvilket forhold har du til dine biologiske foreldre nå?{ndash}Distansert. Jeg skal skrive julekort til dem. Ikke noe mer. Når jeg får ting på avstand, skal jeg besøke dem igjen. {ndash}HAR DU NOEN KOREANSKE TREKK? Du holder deg for munnen når du ler?{ndash}Gjør jeg det? Er jeg litt sånn fnisete? Nå får jeg helt angst. Men eh...jo! Tempomessig. Alt jeg gjør, gjør jeg fort. Jeg har mye energi, og tenker fort, snakker fort, går fort. Jeg vet ikke om det er asiatisk, men jeg tror det. Når det gjaldt tempoet i Seoul, følte jeg at jeg kom hjem, på en måte. Og så skriver hun fort. {ndash}Nesten automatskrift. Jeg skriver og skriver og skriver. Etter tre{ndash}fire timer er jeg rimelig anspent. Og så sletter jeg. Masse.{ndash}Hva skriver du på nå? {ndash}Ei ungdomsbok. Og ei voksenbok. Den skal bli skikkelig tjukk. En murstein. Skikkelig tjukk og feit. Så tjukk som mulig, he-he. hallgeir.opedal@dagbladet.no