Stille før skreien

I likhet med landets politikere, virker det som om servitørene på Det Gamle Raadhus tar lang ferie.

UTESERVERINGEN PÅ DET Gamle Raadhus konkurrerer godt med naboene Hansken og Celcius, selv om bakgården her ikke er den første man tenker på når sola er framme. Av den grunn er det ofte enklere å finne plass, og du får lettere kontakt med øldamene. Det diskré alternativet passer også noen av landets mest hemmelighetsfulle.

– Se hvem som stikker hodene sammen over en øl der borte, hvisket Robinson.

– Det er jo sentralbanksjef Gjedrem, men hvem er han andre? ville Fredag vite.

– Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen, brifet Robinson.

MENS DE VENTET på bord inne, kunne Robinson og Fredag observere et annet trekk i Raadhusets bakgård: Uteserveringer er ofte godt tilrettelagt for tørste rullestolbrukere: Lett inntrilling på gatenivå. Problemet oppstår når man må et visst sted. Ei blid dame på hjul styrte seg mot der hun trodde toalettet var, men måtte raskt gi opp. Hun fikk åpenbart beskjed om at det kunne hun bare glemme, for servitøren pekte et sted langt bortenfor eget etablissement.

– Restauranter burde kanskje ha et skilt: Her får du drikke, men ikke pisse, mente Fredag.

SPISEPARET VAR KLART for middag og gikk bakdøra inn gjennom en chesterfield-mørk, sommertom bar.

– Det er vel her lutefisklagene vralter inn for å hvile seg i julebordsesongen, spekulerte Robinson.

Ved inngangen til restauranten var det heller ingen å se. Men etter å ha speidet innover lokalet, fikk en av de to servitørene øye på dem.

Han bød på vindusbord og menyer, men ingen spørsmål om de ville ha noe å drikke.

Robinson og Fredag fikk god tid til å studere lokalene, som tok imot gjester allerede i 1856. I over fire hundre år har murhuset slitt med både frimurere, drankere, borgermestere, høyesterettsdommere og kriminelle. Dagens restaurant har i 25 år vært et klassisk sted for vinterens norske torskelag, type lut og skrei, enten i hoveddelen eller i de atskilte selskapslokalene. Resten av året prøver de å følge sesongens råvarer. Interiøret er mer uforanderlig, tradisjonelt innredet med solide stoler, duker og stearinlys. Og ingen unge, svenske tjejer her inne: To godt voksne herrer tar seg av gjestene.

– Foreldrene mine, som synes det er så mye støy på restaurantene i byen, ville likt seg her. Det er virkelig stedet for søndagsmiddager, mente Robinson.

– Bortsett fra at det er stengt på hviledagen, opplyste Fredag.

DAGENS 3-RETTER

(425) inneholdt kalv, men gjestene ville ha fisk som nummer to. Fra à la carte’n valgte Fredag å starte med blåskjellsuppe. Robinson tok carpaccio av kalv.

– Er ikke denne altfor lunken?

– Absolutt, bekreftet Robinson, som heller ikke var fornøyd med carpaccioen:

– Kjøttet er såpass kaldt at det mistenkes for å være hentet rett fra kjøleskapet. Fritert parmesan er for så vidt godt, men jeg ville foretrukket mer av det tradisjonelle tilbehøret.

Nå hadde de i hvert fall fått et raust glass vin hver. Men de ventet i overkant lenge på hovedretten, og var lenge tomme i glasset.

– Det er bare tre andre besatte bord her. Det skulle ikke være den store utfordringen å være litt mer oppmerksom, refset Robinson.

– Men det er et behagelig lokale å vente i, mente Fredag.

FREDAG VAR FORNØYD med sin skinnstekte ishavsrøye, og Robinson så fram til sin torsk.

– Servitøren hadde rett i at det nok bare er øl og akevitt som funker til stekt klippfisk. Det gir litt julestemning midt på sommeren. Dette er godt på en mektig måte, mente Robinson.

Etter at tjukkmjølk-pannacotta og sjokoladeterrin var fortært, knirket tida seg mot regning.

– Utenfor sesong er dette stedet å gjemme seg litt bort, sa Robinson.

– Eller et sikkert kort for gamle foreldre, sa Fredag.

robinson& fredag@magasinet.no

KJENT FOR LUTEFISK OG SKREI: Om sommeren kan du også finne fram til den noe mindre omtalte uteserveringen i bakgården.
DET GAMLE RAADHUS:</B> Har servert hovedstaden i over 150 år.