Stille ved fronten

Vi lever i glamour- modellenes tid. Hvor er det blitt av Kvinnefronten?

EN GANG MARSJERTE norske feminister gatelangs. De bar hjemmelagde bannere, ropte sinte slagord og nektet å bruke bh. Ikke bare kvinnene skulle frigjøres. Også kvinnekroppen måtte slippes fri. Kvinnefronten hadde flere tusen medlemmer, de hadde lokallag over hele landet og det ble holdt stadige aksjoner. 8. mars 1978 marsjerte 20 000 kvinner og menn i Norge.

I DAG SER TING annerledes ut. Kvinnefronten roper ikke lenger like høyt. Medlemmene ser ikke ut slik de en gang gjorde. Og selv om medlemstallet skal ha økt med 20 prosent det siste året, er de bare en brøkdel av hva de en gang var.

I stedet er det en annen type kvinner som preger mediebildet. Små kvinner uten megafoner, men med enorme bryster. Glamourmodeller. Kvinner som er på avisenes forsider fordi de får vondt i de forstørrede brystene sine. Som løper nakne rundt i Big Brother-huset og spør om man kan bruke bartevoks på kjønnshår. Men ingen protesterer mot slikt i 2006.

TV2s Guri Solberg (29), Rikets Røsts Sigrid Bonde Tusvik (26) og SVs Inga Marte Thorkildsen (29) er samlet til en prat blant vaktmesterens puppeplakater og skrujern her i Dagbladet. Plakatene vekker ikke nevneverdig harme. Er ikke den nakne kvinnekroppen lenger grunn til parole og marsj?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Noen venninner og jeg diskuterte glamourmodeller og hva vi kunne gjøre med det? Ikke en dritt. Man må bare se på det som latterlig og ikke ta det på alvor. Blir man provosert, blir man sett på som ei sur kjerring, sier Inga Marte.

-  Men selv om vi ler litt, så er det trist når tretten år gamle jenter drømmer om å bli glamourmodeller, sier Guri.

-  Tenk hvordan folk reagerte på Cindy Crawford-plakatene til H&M. I dag ville ingen leet på øyenbrynet. Grensene flytter seg, men det gjør det ikke greit av den grunn. Tenk deg innvandrere som kommer hit fra den pakistanske bygda, de tror vi er spik spenna gærne. Bare se på Big Brother. Alt er greit. Det er trash og lavmål, og vi er dessverre blitt vant til det, sier Inga Marte.

-  Man ble jo kjempeprovosert da Big Brother kom for første gang, men i år har de tatt med de dummeste av nordmennene og svenskene, og blir du provosert av det, så har du driti deg ut. Du skal bli provosert, men så tenker du: Jeg lar meg jo ikke lure av dette, sier Sigrid.

-  Er det derfor dere ikke går gatelangs med knyttede never?

-  Ja, litt. Fordi det ikke er så farlig. Samtidig tror jeg ikke vår generasjon kjenner seg igjen i det demonstrasjonsuttrykket. Vi prøver heller å overse det, og samtidig vet vi at det finnes annet som er viktigere å slåss for, sier Guri.

-  Som hva?

-  Likelønn, fokuseringen på vold mot kvinner, flere kvinner i styrer og generell likestilling. De klassiske kravene.

-  Jeg oppfordrer alle venninnene mine til å sjekke mannlige kollegaers likninger på nettet, da ser man hvor stor forskjell det faktisk er, sier Sigrid.

-  Trenger man ikke lenger en flokk å marsjere med?

-  Jeg håper at verken menn eller kvinner er bevisstløse i forhold til likestilling mellom kjønnene. Men fronter man feminisme i tog, får man den korny reaksjonen: «å, er du feminist du», sier Guri.

-  Er det litt flaut å være feminist?

-  Det syns jeg absolutt ikke, sier Inga Marte.

-  For noen er det det. De ser for seg store sterke damer med hår under armene, bh-brenning og barberte hoder. Sterotypen à la Ottar, sier Guri.

-  Så dere er ikke feminister selv?

-  Jo, jo, selvfølgelig. Feminisme handler om å være et medmenneske, om likeverd mellom mennesker, sier jentene.

-  Dere nevner Ottar, har grupperinger som den noe for seg i dag?

-  Nei, de er totalt utdaterte. De trekkes fram fra skapet rundt 8.mars for å diskutere porno og prostitusjon, men på den andre siden har de en viktig funksjon: De minner oss på hva vi tar for gitt. Hva kvinner før oss har kjempet seg til.

ANE STØ (32) LEDER kvinnegruppa Ottar, den mest radikale kvinneorganisasjonen. En av de viktigste sakene har vært kampen mot porno, og i 2000 prøvde politiet å hindre Stø i å tenne opp et bål av pornoblader utenfor Stortinget.

-  Hva synes du om glamourmodellene som får så mye plass i media?

Ane Stø sier det er en kulturell kamp, dette.

-  En kamp som dessverre er i ferd med å tapes. Vi er en motkultur uten særlige ressurser, som skal forsøke å stå oppreist mot en pornoindustri med penger i hue og ræva. Det skal jævlig mye til for å konkurrere mot det.

Hun fekter med armene, slik hun alltid har gjort. Snakker om hvordan Ottar jobber mot politikerne, at det er der slaget skal stå. Så forteller hun om da pornostjerna Tanya Hansen kom hjem til Jessheim og skoleungdom var kommandert ut for å ta henne imot. Med flagg.

-  Heia, liksom. Heia Tanya. Det er klart sånt gjør noe med unge jenters mål og drømmer. Og denne glamourmodell-greia er skrekkelig. Det beste du kan gjøre er liksom å kle av deg og posere naken. Nei, jeg får vondt langt inn i sjela.

ANN-MARI VOLDEN (29) leder Kvinnefronten. Hun har funnet fram plakater fra den gang feministene var en folkebevegelse. I ei bokhylle står ringpermer merket med «pornoaksjon», «lesbisk kamp» og «aldri mer strikkepinner».

-  Det var noen som stusset da de så «aldri mer strikkepinner». Får man ikke lov til å strikke?

Volden smiler. For slagordet handlet ikke om rett og vrang, det handlet om abort. Den kampen er for lengst vunnet. I dag er Kvinnefrontens medlemmer opptatt av ting som familiepolitikk, prostitusjon og internasjonale prosjekter.

-  Hvorfor reagerer dere ikke på det som skjer i Big Brother-huset, der silikonopererte kvinner løper nakne rundt?

-  Jo, men jeg gjør jo det. Men jeg vet ikke om jeg orker å være den som hever den moralske pekefingeren.

-  Er ikke det jobben deres, å heve en moralsk pekefinger?

-  Jo, og ofte gjør vi det.

-  Men burde dere ikke ha ropt høyere nå?

-  Jo. Det burde vi helt sikkert. Det burde vel alle. Media er jo de som har bygd opp disse glamourmodellene. Vi kan selvfølgelig rope til media, men det hjelper ikke når journalistene fortsetter å skrive om puppene til Aylar.

KVINNEFRONTEN HAR i dag noe over 400 medlemmer. Kvinnegruppa Ottar har 550 og sier selv de er landets største kvinneorganisasjon. De er i hvert fall de mest synlige i media. Ann-Mari Volden har en teori om hvorfor.

-  Ottar er brøytebils-feminister. De er løse kanoner med sterke meninger som gjør seg i media. Men jeg tror det er rom for mer seriøse stemmer også.

I dag starter festivalen «Ladyfest». Den arrangerer Kvinnefronten i samarbeid med en rekke organisasjoner i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. I ei uke skal det arrangeres kvinnepolitiske debattmøter, konserter med kvinnelige artister og andre festligheter. Volden tror festivalen kan løfte Kvinnefronten til å bli en samlende organisasjon for den nye generasjonen feminister. Men dagens feminister er uenige. Ane Stø og Ottar prioriterer ikke Kvinnefrontens «Ladyfest».

-  Vi prioriterer 8. mars-toget. Det er det viktigste. 8. mars er en kampdag, en politisk dag, sier Stø.

-  Og ikke en festdag?

-  Det kommer i andre rekke. Det blir ikke tog av seg selv.

DE SOM HUSKER 70-tallsfeministene, husker kanskje Eva Fjelstad. I 1978 kuppet hun missekonkurransen «Miss Trondheim». Den vakre Fjelstad var medlem av Kvinnefronten, og vant til slutt hele konkurransen. Med masse presse til stede gikk hun på scenen og holdt sin takketale. Der sa hun klart og tydelig at denne type konkurranser var «enormt kvinnediskriminerende» og et «fesjå». I siste nummer av feministbladet «Fett», som er en hyllest til 70-talls-feministene, er Fjelstad forsidepike.

-  Synes du dagens feminister gjør en god jobb?

-  Ja. Det er bare så få av dem. Og så drukner de blant alle som er opptatt av silikonpupper og ansiktsløftninger.

-  Burde feministene vært mer synlige i media?

-  Ja, men det er jo ikke jeg den rette til å si. Jeg gjør jo ikke noe med det sjøl.

-  Og hvorfor gjør du ikke det?

-  Det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Man brenner for noe en stund, og så slokner det litt.

-  Hva synes du er den viktigste kvinnekampen i dag?

-  Å få kvinner til å se at det finnes andre verdier enn kroppsfiksering.

EN ANNEN betydelig feminist fra 1970-åra er Nina Karin Monsen. I dag er hun statsstipendiat, forfatter og filosof, men på 1970-tallet var hun profilert medlem av Nyfeministene. Monsen synes det er vanskelig å si om dagens feminister gjør en god jobb eller ikke.

-  De er så usynlige. De gjør ikke mye ut av seg. Jeg er ikke så veldig imponert.

-  Hva er den største forskjellen på Kvinnefronten i dag, og på 1970-tallet?

-  Det jeg legger mest merke til, er passiviteten. Men så er det vel ikke mange medlemmer igjen. En av de viktigste kampene for kvinnebevegelsen, var kampen for selvbestemt abort. Da det var på plass, var det nok mange som falt fra.

-  Hva synes du om arbeidet til kvinnegruppa Ottar?

-  De har vel vært mest opptatt av pornografi og sånt, og det er jo bra. Men heller ikke de er så synlige.

DEN PENSJONERTE pornograf Stein-Erik Mattsson har hatt sine runder med kvinnegruppa Ottar. I 2002 delte han ut usensurerte utgaver av sitt Aktuell Rapport på Karl Johan. Han sendte bladet med usladdet porno til stortingsrepresentanter og riksadvokaten. Mattsson ble anmeldt og saken gikk helt til Høyesterett, som like før jul fastslo at det ikke er straffbart å vise usladdet porno. Da Mattsson kom seirende ut fra Høyesterett, møtte han en håndfull Ottar-aktivister utenfor. Det var ikke første gang.

-  Hvordan har du opplevd kvinnebevegelsen i dine år som pornograf?

-  Det har vært veldig mye støy og veldig lite innhold. I stedet for å demonstrere utenfor strippesteder, burde de ha demonstrert utenfor NHO, og jobbet for ting som likelønn og flere kvinner inn i ledende stillinger.

-  Hva synes du om Ottar?

-  Mye skrik og skrål. Kvinnefronten har vært mer av en politisk bevegelse, mens Ottar har vært aksjonsorientert.

-  Trenger vi en kvinnebevegelse i dag?

-  Vi trenger en sterk kvinnebevegelse som fokuserer mer på makta, og mindre på saker som gir oppslag i media.

VISSE ERFARINGER med Ottar har også 20 år gamle Cecilie Emblem fra Bergen. Hun kaller seg glamourmodell og på kvinnedagen i fjor poserte hun svært tynnkledd i et butikkvindu i Bergen for å skape blest om «Miss Bergen». Hennes manager Tore Caughlin ble da kåret til «Norges mest forhatte mann», av nettopp Ottar.

-  Ottar er en gjeng feite, sjalu og stygge damer, sa hun ifølge Nettavisen nylig. Men Emblem ønsker å korrigere dette.

-  Det er ikke helt mine ord. Men det virker som om det er en haug med sjalu jenter. Jenter som ikke får oppmerksomhet selv, og heller velger å rakke ned på andre. Jeg synes folk må få gjøre hva de vil, så lenge de står for det.

-  Ser du at det kan provosere noen at du står halvnaken i et butikkvindu på kvinnedagen?

-  Ja. Men jeg synes det er kjempegøy å irritere dem.

-  Har du planer om et liknende stunt i år?

-  Ja... men det vil jeg ikke si så mye om.

-  Er det noe Ottar vil irritere seg over?

-  Ja. Det kan hende.

Moderne feminister: Inga Marte Thorkildsen, Sigrid Bonde Tusvik og Guri Solberg.
Motkultur: Ane Stø, leder av Ottar.
Kvinnefronten: Ann-Mari Volden, leder.
opprør: Kvinnekamp.