Stillheten etterpå

Solveig Kloppen (33) er flink til å trøste tapere. Selv surmuler hun hele kvelden når kjæresten vinner i yatzy.

-  GOD MORGEN, og velkommen til flybussen.

Klokka er rundt fem, det er beksvart ute og påskeferien står for døra. Solveig Kloppen rakk så vidt bussen med kofferter og kjæresten på slep. Hun sitter mutt i setet. Den eneste som orker å prate, er bussjåføren.

-  Det er min glede å fortelle alle passasjerer at vi har celebert besøk om bord. Selveste Idol-Solveig! Hey hey hey! Vil du komme fram og si noen ord, Solveig?

-  I hele mitt liv har jeg aldri følt meg så utrolig dum. Men jeg ble bare sittende. Jeg smilte og kom meg raskt ut av bussen på flyplassen.

SMÅ BARN SKRIKER når de ser henne. Først faller haka ned, så står de urørlige i to korte sekunder. Så kommer skrikene. De vil ha autograf, klem, hva som helst. De vil ha, ja, dem vet ikke hva. De vet bare at her har Solveig hoppet ut av skjermen og står lys levende foran dem.

-  Ofte er foreldrene de verste. Barn pleier å være ganske høflige når de ber om autograf. De kan lage mye lyd, men det er de voksne som bruker albuer, og tråkker ned andres barn for å få autografen til egne unger.

Lenge var Solveig Kloppen et kjent tryne. Med Idol ble hun superkjendis.

-  Hele kjendispakka er hva du gjør det til selv. Det blir absurd når Pia Haraldsen klager på all oppmerksomheten. Hun sa til VG at det var så irriterende at hun ikke lenger kunne kjøpe seg en Grandiosa på butikken uten å være redd for at folk skulle tro hun bare spiser ferdigpizza. Så lar hun seg fotografere over kjøledisken på ei helside i landets største avis. Jeg synes egentlig det går helt greit å være kjent. Men så går ikke jeg på så mange premierefester heller.

Det var kanskje naivt å tro at Idol-sirkuset var ferdig når vinneren ble kåret. Nå står norgesturneen før døra. Etter det har hun bare blanke sider i filofaksen.

-  Jeg er alltid redd for å bli arbeidsledig. Men det hadde vært litt deilig og. Hæ-hæ, sier Solveig og ler litt beskjemmet. Sånt kan man jo ikke gå rundt å si.

-  Det hadde vært litt deilig å gå av med pensjon.

-  Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Nå er jeg jo Idol-Solveig på godt og vondt. Men jeg har noen møter her og der. Sånn er det hver vår. En ganske frustrerende periode.

-  Kunne du ledet Big Brother?

-  Aldri. Fordi det er usannsynlig kjedelig tv. De tar noen grep jeg synes er forkastelige. Som å betale Aylar for å lure de andre deltakerne. Egentlig er jeg ikke opptatt av reality. Jeg drømmer om å lage et lite og rufsete program. Det viktigste for meg er at det er noe jeg kan stå inne for.

KLOPPENS FØRSTE TV-ROLLE var i en sitcom som het «Bot og bedring» - av enkelte betegnet som blodharry. Siden ble hun programleder i den minst suksessfulle runden av «Mandagsklubben», med en million færre seere enn i sine storhetsdager. Og før det var det rollen som Captain Kid som ga penger i kassa. Colorlines maskot er en sidrumpa, vattert sjømann som Solveig på 1,60 hoppet inn i. I det antrekket dro hun rundt på kjøpesentre og arrangerte skattejakt for barna. En jobb på Tveita-senteret utenfor Oslo ble begynnelsen på slutten på karrieren som Captain Kid.

-  Tror du ikke lille Tveitagjengen kastet seg over skattekista og begynte å grave ut pengene? Jeg er hissig i utgangspunktet, men inni den drakta bare kokte det.

Hun rev av seg hodet og rettet en vattert, harmdirrende pekefinger mot de lamslåtte ungene, mens hun brølte ut en ting eller to om folkeskikk.

-  De lurte sikkert bare på hvem den rasende heksa inne i Captein Kid var. Så satte jeg på meg det smilende hodet og marsjerte ut.

Colorline skal komme med et rimelig godt lønns-tilbud for at hun kommer tilbake.

-  Og da skal jeg jobbe til sjøs. Det holder ikke med kjøpesentre lenger.

TIL TROSS FOR en noe broket akademisk karriere går det så det suser for Solveig. Hun hatet fysioterapiutdannelsen, og hoppet av journalistskolen. Nå har hun en rekke programlederjobber bak seg, og alt fra bestemødre til småbarn synes hun er så søt.

Forrige lørdag vant «Idol» Gullruten for beste underholdningsprogram, og seerne stemt fram Solveig til publikumsprisen. Familie og venner pustet lettet ut. Med god grunn. Det hadde blitt bråk hvis hun ikke hadde vunnet. Tre ganger tidligere har hun vært nominert i Gullruten. Hun har hatt et sterkt ønske om å vinne hver gang. Hatt takketalen på innerlomma, satt ned håndveska og vært klar til å reise seg. Så rives konvolutten, og de jævlene leser opp et annet navn, mens kameraene zoomer inn på taperne. De med anlegg for diplomati klapper entusiastisk og gestikulerer at de er glad de tapte. Ikke Solveig Kloppen. Heldigvis overdøves hun av musikken, men leppene former tydelig ord som sjelden blir tekstet på norsk tv.

-  Jeg har bannet ganske høyt. Det er jo lov å bli skuffet, er det ikke? Jeg blir ordentlig lei meg og sur. Jeg klarer ikke å gjøre gode miner til slett spill.

Venner sier hun som regel er et studium i godt humør, men plutselig kan tårene komme. Ei skillingsvise er nok til å gjøre henne rørt. Følelsesladde scener fra «Huset på prærien». Og det å vinne Gullruten.

-  Det er jo bare en pris, men jeg ble utrolig glad. Ekstra stas var det med publikumsprisen, og da hele Grieghallen reiste seg kom tårene igjen. Det var veldig, veldig, veldig rørende.

Prisen skal få stå på pianoet til utstilling og tørket støv av ofte, proklamerer Solveig. Det vil si, kjæresten skal tørke støv. Han vasker også, og er den eneste i husstanden som kan tilberede noe mer avansert enn supper fra Toro.

-  Og spagetti med kjøttdeig. Er ikke det en rett, kanskje? Og pizza! Hun lysner opp og nesten roper det ut.

-  Jeg lager kjempegod pizza. Med sprø bunn, sier hun og slenger seg bak i stolen med en selvtilfreds mine.

-  Det er ikke det at jeg ikke liker mat, jeg er bare ikke så opptatt av det. Mitt forhold til mat er funksjonelt. Jeg blir stressa av tanken på saus og poteter. Alle ting som må være ferdige på samme tid. Da ender det fort med at jeg står på gulvet med tårer i øynene og skriker.

HAN VIL GIFTE SEG med henne likevel. For noen uker siden fridde han iført farens gamle dress. Venner sier hun aldri har vært så forelsket. Til sommeren feirer de stort bryllup i en gymsal i Austevoll, ei lita forblåst øygruppe utenfor Bergen. For to år siden møttes de på en fest hos felles venner. Det var ikke kjærlighet ved første blikk.

-  En mumlende vestlending med et stort hode, tenkte jeg første gang jeg så Kjartan. Men han er en prins. En prins med et stort hode og et stort hjerte.

Det var prinsen som snakket henne fra å servere gjestene spagetti til hovedrett.

-  Ja? Det hadde jo vært så enkelt. Spagetti og ketchup og kanskje litt ost. Jeg er ikke så opptatt av at det skal være damaskduker og krystallglass. Jeg vil bare samle de jeg er glad i og ha et sånt stort tredagers bryllup jeg alltid har hatt lyst på.

Ryktene sier de har invitert rundt 150 av sine nærmeste venner. Det er grunn til å tro at Se og Hør vil være behørig representert.

-  Jeg blir jo sjokkert når bladet vet at vi skal gifte oss to dager etter at han har fridd. Jeg skjønner ikke hvordan de får vite det. Hvis de absolutt vil komme, er det ikke så mye jeg kan gjøre. Men du ser ikke meg vifte med en sjampanjeflaske med røde bånd.

PÅ KVELDENE spiller de alltid en runde eller to med Yatzy. De sitter som et gammelt ektepar i nyinnkjøpt leilighet på Torshov med store vinduer. På verandaen blomstrer rododendron, og i hennes skrinne platesamling finner du både Arne Bendiksen og et utvalg av skillingsvisene hun er så glad i. Venner beskriver henne som ei gammel dame i en ung kropp. Hennes konserthøydepunkt så langt i livet er en utekonsert med Lill Lindfors. Hun banet seg fram, mellom pensjonister i fluktstoler og klappet i hendene av ren begeistring.

-  Jeg skjønner hvorfor folk kaller meg en gamlis. Jeg liker ikke techno og hardrock. Og Lill har jo fengende musikk. Den er så enkelt oppbygd at jeg skjønner det. Den konserten var helt fantastisk.

Det er lenge siden nå. Hun har ikke vært på så mange konserter siden. Hun ser med ett litt trist ut.

-  Jeg, og særlig kjæresten min, skulle ønske jeg hadde et lite rocke-gen. Men jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg ikke har det. Jeg kommer aldri til å bli flink til å synge. Jeg kommer aldri til å bli flink å lage mat.

Kanskje det er like greit. Ingen vits i å reke gatelangs når man har Yatzy. Og hos Solveig er ikke Yatzy et hyggespill, men en vitenskap. Hun spiller bare den avanserte utgaven, med seks terninger og ekstra sjetonger for å samle opp kast.

-  Folk tror det handler om flaks, men i Maxi-Yatzy er det mye strategi. Jeg merker det særlig når jeg spiller mot uerfarne folk.

De fleste vennene hennes har gitt opp. Taper hun, blir hun så grinete at det ødelegger stemningen. Nye bekjentskaper tror først det bare er en spøk. Rare, morsomme Solveig som hveser i sofaen? Timer med dårlig stemning seinere er alvoret åpenbart. Bare kjæresten holder stand. Kveld etter kveld spiller de. De tar aldri store avgjørelser før de har spilt en runde.

-  Vi fordeler husarbeid på den måten. Taperen må lage frokost, rydde eller installere peis i stua.

For kjæresten er det en ganske dårlig deal. Ifølge statistikken hun sirlig fører opp, leder hun 52-41 per dags dato.

-  Jeg tror det er fordi jeg er akkurat litt smartere. Elleve poeng smartere.

De halvhjertede studieforsøkene på Blindern har vært godt for noe. Hun er knallgod i Trivial Pursuit. Som regel vinner hun. Hvis ikke, begynner hun å hvese. Stønne. Kaste seg fram over bordet. Skjelle ut medspillere. Surmule.

-  Monopol er et helt bedritent spill. Får du ingen gater, er du dømt til å tape.

En gang satte hun opp Idol-smilet sitt og lurte en åtteåring i familien til å selge henne Nedre Slottsgate til spottpris.

-  Jeg lurte ikke henne. Hun gikk med på det, men jeg fikk den for en ganske billig penge. Det var helt på kanten, jeg er enig i det.

STORESØSTER KATHRINE VET ikke hva det kommer av. Solveig er født med det sterke vinnerinstinktet. Ønsket om å være best. Da bladet «Mann» satte henne på lista over Norges mest sexy kvinner, fikk hun med seg Atle Antonsen og Johan Golden og stemte seg selv opp på 6 plass. I «For Him Magazine» havnet hun helt nede på 77. plass, sånn omtrent midt mellom Liz Hurley og Erna Solberg. Hun kan leve med det.

-  Jeg vet ikke hva det kommer av. Jeg hatet å spille tverrfløyte, fordi jeg aldri ble god. Både korpslederen og jeg var glad da jeg sluttet.

Det ble håndballen som fikk kloa i henne. Hun vokste opp på Jessheim med storesøster, mamma på kontor og pappa i elverket.

-  Det er litt rart, men jeg husker ikke hvordan jeg var på ungdomsskolen. Kanskje jeg ikke hadde det så bra? Jeg hadde mange venner, spilte håndball, var aktiv. Samtidig har jeg alltid vært en pusler som trives alene. Jeg satt nok en del på rommet mitt og laget øredobber av trekuler også.

Hun likner ikke så veldig på noen av foreldrene sine. Eller sin søster. I familien Kloppen var alle mest sine egne.

-  Vi er fire veldig forskjellige mennesker som på mange områder har funnet styrke utenfor familien. Det høres litt voldsomt ut å si det, men sånn var det. Jeg har fått tryggheten med meg hjemmefra, men jeg har vært heldig og fått bekreftelse også andre steder.

Hun kan ikke huske en dag i oppveksten hun ikke kranglet med søsteren.

-  Nå kan jeg ikke huske hva vi kranglet om en gang. Men jeg er veldig glad i henne. Da mamma ble syk, merket jeg hvor godt det var å være to.

EN DAG FOR TO ÅR SIDEN raste alt sammen. Solveig var ferdig med sending på Petre, da hun fikk beskjed om at moren var innlagt på intensivavdeling. Hun hadde fått en alvorlig streptokokkinfeksjon i beinet. Solveig spurte legen om moren var i livsfare.

-  Ja, i høyeste grad, svarte legen. Jeg ble livredd. Man er så vant til at folk svarer at alt skal bli bra når du stiller det spørsmålet. Plutselig forsto jeg at jeg kanskje aldri fikk snakke med henne igjen. Hun lå i respirator. Alle de indre organene sviktet. Legene måtte amputere beinet hennes dagen etter, så det var jo veldig...

Solveig tar pause. Hun må tørke øynene. Hun venter. Ansiktet hennes er lett å lese. Like under overflaten bølger følelsene fram og tilbake. Hun har så mange ansikter, sier tegneren Graff. Det morsomme. Det ettertenksomme. Så samler hun seg, ler litt og tørker de siste tårene.

-  Ja, det var en veldig spesiell sommer. Plutselig var jeg ei lita jente igjen. Men det gikk jo bra, så det er ingenting å gråte for. Tre uker tok det før vi visste hun var utenfor livsfare. Men min mor er en sta, liten jævel, sier hun og bryter ut i latter. -  Nå bor hun i et toetasjes hus og synes det er helt strålende at hun får trent så mye i trapper.

DET ER DAGEN DERPÅ for Solveig. Om noen korte måneder blir hun kanskje ikke stoppet på gata mer. De glemmer fort sine idoler, små barn. Det er et kapittel som lukkes nå, og et stort et som åpnes.

-  Jeg gruer meg ikke. Egentlig gleder jeg meg veldig til å gifte meg. Vet du hva jeg synes er så fantastisk? Foreldrene til kjæresten min, de har vært gift i førti år. Og fremdeles vil de helst sitte i baksetet, sånn at de kan holde hverandre i hånda. Er ikke det vakkert?

-  Er dere der om førti år?

-  Ja, sier hun og trekker pusten dypt som for å romme alvoret.

-  Ja, jeg tror virkelig det. Men før det har det vært noen øyeblikk vi ikke har flettet hender også.

<B>BABY:</B> - Jeg var ikke så søt som barn. Jeg tror ikke det er bra, å være for pen.
FORLOVET: Kjæresten Kjartan er journalist i Dagbladets Magasinet. Nå skal de gifte seg.