SELMA LØNNING AARØ: Forfatteren har et spesielt forholdt til låta "Angie". Det var den som fikk kjæresten hennes tidlig på 1990-tallet til å si at han elsket henne. Foto: Linda Næsfeldt.
SELMA LØNNING AARØ: Forfatteren har et spesielt forholdt til låta "Angie". Det var den som fikk kjæresten hennes tidlig på 1990-tallet til å si at han elsket henne. Foto: Linda Næsfeldt.Vis mer

Stjal favorittplata fra onkelen

Men nå kan Selma Lønning Aarø (37) gjerne levere den tilbake. Se forfatternes yndlingslåter!

DEN ER ROMMET til den første kjæresten din, utsikten fra  vinduet der, den er genseren du hadde på deg. Den er smaken av ditt første kyss, fornemmelsen av hvordan blomstene lukta den dagen. Eller asfalten, hvordan asfalten duftet etter regnskyllet da du gikk hjem.

Den er følelsen av å flytte til et nytt sted hvor du ikke kjenner noen.

Den er akkurat den løpeturen hvor du nådde toppen av fjellet for første gang.

Den er den som trøster deg om kjæresten går.

Den er lyden av toget som glir inn på stasjonen etter to uker på interrail.

Den er den vare stemmen du setter på når du kommer hjem fra nattevakta.

Den er blikket fra den du elsker.

Den er det som fylte lufta den dagen du giftet deg.

Den er minnet om et familiemedlem som ikke lenger er.

Vissheten om at akkurat disse rytmene, denne strofen, denne linja kommer du til å huske til du dør. Den er soundtracket til livet ditt.
Yndlingslåta di. Den beste som finnes.

19 FORFATTERE FIKK
i oppgave å velge ut låta de digger mer enn noen annen. Det har resultert i boka «Den beste låta» som blir bokhøstens lydspor. Her forteller Vigdis Hjorth, Torgrim Eggen, Harald Rosenløw Eeg og Selma Lønning Aarø om hvorfor det måtte bli akkurat den sangen.

 I steppesko og bruseskjørt dansende nedover gata, I?ve got you under my skin, glem det bedrøvelige, hverdagens angst, dikt solskinn og letthet, knitrende tyll og lange perlekjeder, fortreng pengemangel og avvisning, gå på restaurant og sving deg under krystall-lysekronene, drikk champagne av breddfullt glass og gi kjærligheten en sjanse! Det er favorittlåta, pling, plong, Ethel Waters?: «Taking a Chance on Love».

SLIK AVSLUTTER VIGDIS HJORTH sitt essay om den klassiske jazzlåta, «Taking a Chance on Love», en låt hun valgte som sin favoritt, blant annet fordi hun husker den så godt fra Woody Allens film «Mord og andre misforståelser», og fordi det var slike sanger som fikk henne til å begynne å høre ordentlig på musikk. Hun ville uansett ikke valgt en rockelåt, for rock har hun jo aldri hørt noe særlig på, i hvert fall ikke i oppveksten, da moren sa til henne at rock hørte sammen med narkotika, og narkotika betydde en tidlig død, og da torde ikke Hjorth høre på rock. Rett og slett fordi hun ville leve.

Og da har vi kommet til lettheten som finnes i denne sangen, som nok er mye av grunnen til at hun valgte den som sin favoritt.

— Helt generelt synes jeg letthet er undervurdert, sier Hjorth.

Da mener hun ikke en banal letthet, ikke en slik plettfri letthet, uten skygger.

— Take a chance on love ... det innebærer jo å ta en risiko. Sangen insisterer på at du skal forsøke likevel, selv om det ikke behøver å gå bra. Det er en form for livsholdning.

Så siterer Hjorth en setning som har festet seg hos henne: «En forelskelse er en ulykke som ennå ikke er inntruffet».

— Det er veldig godt sagt. Forelskelser ender ofte slik, men man klarer ikke la være å hoppe i det likevel, og det er jo det denne sangen sier.

Sist Hjorth hørte på «Taking a Chance on Love» var da hun danset til den i sitt eget femtiårslag i juli.

— Det er en form for glede i slik musikk, men den gleden har innbakt i seg at det kan gå til helvete. Jeg synes det er mer forsonende og sympatisk.

— Når hører du på musikk?

— Når jeg løper, og ofte når jeg skriver. Jeg er egentlig ikke glad i bakgrunnsstøy, jeg vil lytte ordentlig, og det kan involvere så mye følelser at jeg av og til vegrer meg for å høre på musikk.

— Det blir for voldsomt?

VIGDIS HJORT: Av og til vegrer hun seg for å høre på musikk. Det kan bli for voldsomt. Foto: Linda Næsfeldt.
VIGDIS HJORT: Av og til vegrer hun seg for å høre på musikk. Det kan bli for voldsomt. Foto: Linda Næsfeldt. Vis mer

— Ja, musikk kan sette i gang følelser jeg ikke har lyst til skal komme akkurat da.

TORGRIM EGGEN (50) FALT I musikkgryta da han var liten. Han hørte på for mye. Gikk på for mange konserter. Derfor har han utviklet et anstrengt forhold til bakgrunnsmusikk. Men han var ikke i tvil da han ble bedt om å utpeke sin favorittlåt.

— Det kom veldig fort. Jeg hadde tenkt om denne låta tidligere, at her lå det en større historie. Jeg fikk med meg at Bowies opprinnelige forklaring på hva sangen handler om, var løgn. Det var i 1977 og han diktet opp en historie for å dekke over produsentens sidesprang.

— Du skriver at det ligger mange guddommelige tilfeldigheter bak låta?

— Ja, det var slik de jobbet. «Heroes» var ei plate hvor Brian Eno var med i hele prosessen, og han opererte etter slumpmetoden. Han hadde en kortstokk. Du trakk et kort hvor det sto en mystisk melding som skulle føre deg og musikken videre. Denne sangen er en utrolig vellykket sammensmeltning av popmusikk, spontanitet og avantgardeideer. Plata er også spilt inn i Berlin, en by som fascinerer meg enormt. Berlin er byen som helt fysisk uttrykker det 20. århundres drama. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at det må hatt en enorm innvirkning på Bowie sjøl.

- Hva skjer med deg når du spiller den?

— Den griper meg.

— Hvordan da?

— Følelsesmessig.

— Ja?

— Ja, jeg får tårer i øynene. Jeg vet ikke hva som skjer, for jeg blir ført bak lyset. Jeg blir offer for en manipulasjon fra David Bowies side. Som altså virker. Jeg blir rørt, og det er rart å bli rørt av en type som Bowie. Han spiller ikke med åpne kort. Han bedriver alltid positurer og maskespill. Det finnes jo mange popsanger som er sånn «her er jeg og jeg elsker deg» og la-la-la, men det virker ikke på meg. Jo, kanskje med en gang, men ikke over tid. Denne sangen har jeg hørt på i 32 år nå. Den har denne merkelige kraften.

— Hører du på Bowie når du skriver?

— Nei, jeg synes rett og slett ikke at Bowie er musikk til arbe?. Det han lager er i aller høyeste grad kunst. Det krever all din oppmerksomhet. Jeg liker ikke bakgrunnsmusikk, jeg. Det har jeg aldri gjort. Enten får man høre på musikk, eller ha det stille. Noen ganger hører jeg på musikk når jeg skriver, men da må det være uten ord. Instrumentalt.

— Det høres ut som du har et ambivalent forhold til musikk. Hva hører du på vanligvis?

— Det finnes ikke noe vanligvis. Jeg falt i gryta som barn. Nå er jeg sparsommelig med musikk. Jeg går fortsatt på konserter, men ellers går jeg helst på steder hvor de ikke spiller musikk. God musikk kan løfte meg, mens dårlig musikk gjør meg simpelthen bare irritert.

- JEG SIER IKKE AT Depeche Mode fikk meg til å tro på Gud igjen. Men.

Det var våren 1990. Berlinmuren var akkurat revet. Harald Rosenløw Eeg var på vei bort fra 1980-åras synthmusikk. Og på vei bort fra Gud. Før han satte seg på bussen som skulle ta ham fra Budapest til Wien, hadde han plukket opp en «rusten piratkassett av middels
kvalitet». Kassetten var Depeche Modes «Violator» — og sangen som festet seg var «Personal Jesus».

— I hele min oppvekst var Tønsberg en synthbastion. Vi var ikke i tvil om at Depeche Mode solgte flere plater i byen vår enn i resten av landet. Når jeg møter gamle kjente igjen i dag, spør de ikke hvordan det går. De spør om jeg har hørt den siste plata til Depeche Mode. Kim hatet den, sier de. Marius likte den, sier de. Vi er fortsatt naglet.

VIGDIS FAVORITT: «Taking a Chance on Love» med Ethel Waters & Orchestra fra albumet «Cabin in the Sky» (1923).
VIGDIS FAVORITT: «Taking a Chance on Love» med Ethel Waters & Orchestra fra albumet «Cabin in the Sky» (1923). Vis mer

Men så var det altså det at han egentlig var på vei bort. Bort fra synthmusikkens kalde distanse, over til amerikansk
rock. Til grunge, til Nirvana og Soundgarden. Så plukket han opp den kassetten i Budapest.

— Jeg måtte jo høre på den, liksom. Så satt jeg der på den bråkete bussen til Wien. Det kunne ikke vært mer Europa i 1990. Og det sa bare klikk. Jeg var hjemme igjen.

På plata lefler synthgudene med en annen gud. Nemlig selveste Gud.

— Når de store barndomsheltene dine søker utover sånn som Depeche gjorde med den plata, tilfører det jo også deg en slags religiøs dimensjon. Noe som er større enn livet. Rock likner på en religiøs opplevelse. Samtidig er det noe fysisk med musikken, noe du kan dyrke, noen du kan følge med. Det er en fascinerende ting. Mange musikere holdt på med religiøse greier, men da Depeche Mode
åpnet døra på gløtt, syntes jeg det passet med min egen situasjon.

— For du var på vei bort fra religionen sjøl?

— Fra du er 15-16 år og opp til du er 22, bruker du mye tid på å løsrive deg og finne ut hva du står for. For meg sto
«Personal Jesus» for en vei tilbake til Depeche Mode. Men den var også et kall tilbake til noe annet.

— Noe større?

— Ja, altså jeg sier ikke at den låta fikk meg til å tro på Gud, jeg vil ikke strekke det så langt. Men jeg hadde
sluttet å tro på dem. Jeg var i en periode hvor jeg søkte mye. Prøvde å bli buddhist og sånt. Låta traff meg. Så endte jeg vel opp med barnetroen, jeg regner meg som kristen nå. Så Gud og Depeche Mode ble ført litt sammen, kan du si. «Reach out and touch faith» sang de. Det som er deilig med musikk, er at den kan handle om noe banalt. Men så kan du legge så utrolig mye i det. Hva er det du tror på til slutt? Det behøver ikke være så innmari mye, men du må ha noe å strekke deg etter. Og musikk kan fylle deg med noe. Få deg til å  tenke annerledes. Gi deg et språk.

—DETTE MÅ HA VÆRT en av skattene mine. Siden jeg tok meg bryet å kjøpe sånn plastcover til to kroner.

Selma Lønning Aarø har satt seg ned på kjøkkenet med Rolling Stones' LP «Goats Head Soup» fra 1973 foran seg på bordet. Gjennom det tynne og gjennomsiktige plastomslaget kan vi se Mick Jaggers smale øyne og åpne munn.

—Jeg skriver jo at jeg fikk denne av onkelen min. Det stemmer ikke. Jeg stjal den.

Hun var rundt tolv år gammel og hadde begynt å spille gitar. Hun hadde lyst til å lære seg «Angie», den var så dramatisk, så trist.

Hun øvde og øvde.

—«Gubba Noa» og «Tom Dooley» satt nok mye bedre, men «Angie» var den sangen jeg kunne best av de jeg hadde mest lyst til å spille.

Et spesielt øyeblikk gjorde at Selma Lønning Aarø valgte å skrive om «Angie». Det var tidlig på 1990-tallet, hun hadde en kjæreste, og de satt i leiligheten hans i Oslo. Og kjæresten sa at hun skulle prøve å få stiften på platespilleren til å lande mellom spor fire og fem. Spor fem var «Angie».

«Viss du treff no, så elskar eg deg», sa han.

Hun slapp stiften.

Den landet på det tomme sporet mellom sangene. Sporet som knitrer. Spraker som et bål.

TORGRIM EGGEN: Får tårer i øynene av yndlingslåta. Foto: Linda Næsfeldt.
TORGRIM EGGEN: Får tårer i øynene av yndlingslåta. Foto: Linda Næsfeldt. Vis mer

—Det var tøft sagt, og tøft gjort, sier hun.

—Når hører du på musikk?

—Det er mest på toget. Eller på flyet. Noen ganger når jeg skriver. Og det er det jeg gjør mest. Skriver eller tar toget.

—Hva hører du på?

—Nå blir det mest radio når jeg skriver, men i natt er jeg blitt holdt våken av Madonna.

Rettere sagt av noen damer som hadde tatt inn på leilighetshotellet rett over gata. Hele natta sang de. «Like a Virgin» med skjærende damestemmer.

—Jeg har likt Madonna. Kanskje mer på grunn av imaget enn musikken, men jeg er ikke glad i henne akkurat i dag.

—Hva hører du på på fest?

—Da finner jeg noen som kan spille gitar eller piano og så synger jeg. Da blir alle litt brydd, og mannen min blir dritflau. Men jeg kan utrolig mange tekster. Dylan, Cohen og Cash.

Hun pakker Rolling Stones-plata inn i plastomslaget.

—Jeg tilsto for onkelen min seinere at jeg hadde tatt plata. Nå har jeg ikke platespiller, så han kan få den tilbake hvis han vil.

Hva er din favorittlåt? Si din mening og diskuter med andre musikkelskere i kommentarfeltet under.

TORGRIMS FAVORITT: «Heroes» med David Bowie fra albumet «Heroes» (1977).
TORGRIMS FAVORITT: «Heroes» med David Bowie fra albumet «Heroes» (1977). Vis mer
HARALD ROSENLØW EEG: - Gud og Depeche Mode ble ført litt sammen, kan du si. Foto: Linda Næsfeldt.
HARALD ROSENLØW EEG: - Gud og Depeche Mode ble ført litt sammen, kan du si. Foto: Linda Næsfeldt. Vis mer
HARALDS FAVORITT: «Personal Jesus» med Depeche Mode fra albumet «Violator» (1990).
HARALDS FAVORITT: «Personal Jesus» med Depeche Mode fra albumet «Violator» (1990). Vis mer
SELMAS FAVORITT: «Angie» med The Rolling Stones fra albumet «Goats Head Soup» (1973).
SELMAS FAVORITT: «Angie» med The Rolling Stones fra albumet «Goats Head Soup» (1973). Vis mer