Stjerner i sikte

Astronom Knut Jørgen Røed Ødegaard (38) er så populær at han får fanpost. Slik har det ikke alltid vært.

- Å, JO DA, bekrefter astronom Knut Jørgen Røed Ødegaard. - Det kommer til å gå ille. Verden vil gå under. Det vet vi med 100 prosents sikkerhet.Han nikker entusiastisk, menneskeheten og jorda går ei dyster framtid i møte. Så ler han, et kort og litt tørt «he-he-he». Men er dette strengt tatt noe å le av? Ødegaard ler igjen.- Uansett er det så lenge til at vi enten ikke er her lenger, eller at det da finnes så avansert teknologi at vi kan beskytte oss.Kontoret til Ødegaard på Astrofysisk institutt på Blindern likner de fleste slike kontorer. Nesten alt som er av hylle- og bordplass er dekket av bøker, permer og bunker med papirer. Og det lukter svakt av støv. En kikkert på stativ, en modell av romteleskopet «Hubble» og diverse meteorittsteiner har tilkjempet seg litt plass mellom alle trykksakene. Han gestikulerer ivrig, mens begreper som gammaglimt, den 5. dimensjon, tunge stjerner og supernovaer slynges ut i rommet. DE SISTE ÅRAS sol- og måneformørkelser har gjort Ødegaard til rikskjendis. Og om nøyaktig en måned er det enda større ting på gang. Da kan vi nemlig bevitne intet mindre enn en Venus-passasje. Noe så uhyre sjeldent at det ikke finnes et eneste nålevende menneske som har sett det. - Ja, tenk på det! Vi får se noe ingen har sett! Ødegaard frigjør litt energi, sparker fra, og kontorstolen ruller mot PC-en. Det knaker i slitt parkett under vekten av den velvoksne karen. Han griper musa og klikker på ikonet som viser at en ny e-post er ankommet. Denne manøveren skjer med ujevne mellomrom, Ødegaard er stadig bortom for å sjekke hva henvendelsene gjelder. De fleste handler om det samme - det er mange som er opptatt av den forestående himmelske sensasjonen. Og noen er opptatt av Ødegaard selv. Med hyppige opptredener i media - og eget radioprogram - er det ikke annet å forvente.- Ja, jeg får også fanpost, bekrefter han stolt. Men han har ikke alltid vært like populær.JEVNAKER FOR OMKRING tretti år siden. Knut Jørgen var en outsider, han var ensom, han ble mobbet. - Jeg var vel litt annerledes, sier han og avkrefter teorien om at han har smilt like bredt hele livet. - Barn kan være ganske infame, og det skal ofte veldig lite til. Bare det at jeg ikke var fotballinteressert, var i utgangspunktet nok. Det foregikk mobbing i klasserommet også, og det var som regel jeg som fikk skylden. - Lærerne ga blaffen?- Min erfaring er at mange av dem verken ville skjønne eller se hva som faktisk skjedde. Og nettopp der ligger mye av problemet med mobbing i skolen.- Men er det ikke iverksatt utallige tiltak mot mobbing?- Jo, og noen av de initiativene får meg til å grøsse, spesielt de fra lærerorganisasjonene. Det lyser lang vei at det bare dreier seg om et rent pliktløp, at det ikke ligger noen realiteter i det. - Hva kan man gjøre for å hindre at mobbing skjer?- Holdningsskapende aktivitet fra foreldre. Og så må det følges opp og bekjempes aktivt på skolen.Ødegaard tar en pause.- I dag tenker jeg ikke så mye på mobbingen, jeg prøver å ikke gjøre det. Jeg kan likevel ikke få gjort noe med det som er skjedd. Men hvis jeg får egne barn, eller skulle undervise i barneskolen sjøl noen gang, ville jeg være ekstremt oppmerksom på problemet. Men, sier han - og der er smilet tilbake - det gjorde at jeg ble enda mer interessert i naturen. Når man trekker seg unna noe, må en trekke seg inn i noe annet. - Elementær fysikk? - Ja. Jeg fylte tida med natur og var veldig interessert i sommerfugler.- Vet du, sier han og humrer, - en gang oppdrettet jeg 1256 sommerfugler på en gang. Det var utrolig mange sommerfugler i og rundt Jevnaker den sommeren og høsten. Og ingen skjønte hvorfor. Det var litt morsomt. - Hvorfor sommerfugler?- Det var fantastisk å se dem som små larver som gomler i seg mat og vokser, blir til pupper og så kommer ut som voksne sommerfugler. Det var stort!- Den interessen var også en av grunnene til at de andre så litt rart på meg. De fleste av dem var redde for insekter, mens jeg var veldig glad i dem. Med noen unntak, sier han og forteller om den gangen han skulle vanne torvtaket hjemme på Jevnaker. Vel oppe på taket oppdaget han et digert jordvepsebol mellom seg og stigen.- Jeg kunne hoppe og brekke beinet, eller gå tvers gjennom vepsene og klatre ned stigen. Da visste jeg at jeg ville bli stukket aldeles forferdelig.- Da hoppet du?- Nei. Saken er den at vepsen antakelig ville gått til angrep da også. Det ble talt over 200 vepsestikk, og det ble plukket ut veps av navle, sokker - kort sagt overalt. Jordveps ikke bare stikker, de biter også. De er rovdyr og spiser andre insekter, så de har kraftige kjever. ØDEGAARD FORTELLER AT han som barn ikke hadde mange venner, i hvert fall ikke samtidig. Det ga ham tid og mulighet til å utforske naturen og utvikle egen fantasi. Som mange ensomme barn fant han venner andre steder. Fantasifiguren «Mannen på havet», en slags eventyrer som reiste på lange ekspedisjoner, var i mange år sentral i unge Ødegaards liv. - Det var min måte å fantasere om hvordan det var ute i den store verden, og etter hvert også i verdensrommet. En slik figur var viktig for utviklingen av min fantasi. Og fantasi er nødvendig, ikke minst innen mitt fag.- Jeg trodde astrofysikk nesten utelukkende består av knusktørre likninger og matematiske beregninger?- Feil. Som forsker kan en ikke ha for god fantasi. Uten den kan en ikke tolke observasjoner og målinger på en fornuftig måte. Først når jeg klarer å se for meg den og den stjernen som ei gigantisk sydende gasskule, et sted hvor det virkelig bobler og koker, kan jeg begynne å fatte hva alle tallene og likningene betyr. Det er mange ting jeg var opptatt av som barn som nå fungerer som avanserte teorier. At det ikke er ett, men flere universer. Mange har tenkt i de banene, og det har vært nyttig. Uten fantasi, ingen forskning. - Og du drømte selvfølgelig om å bli astronaut?- Drømte? sier han med trykk på siste stavelse. - Jeg har ikke sluttet med det. Vi står foran en revolusjon innen romfart, så jeg har ikke gitt opp håpet. PARKETTEN KNAKER, og Ødegaard farer over gulvet igjen for å sjekke e-postkassa, og sannelig: Der ringer også telefonen. Samtalen dreier seg ikke uventet om den forestående Venus-passasjen. - Beklager, sier han etterpå. - Men det var en innmari viktig telefon. Ja, dere skulle bare visst hvor viktig den var, sier han hemmelighetsfullt.- Det handlet kanskje om det store arrangementet i Frognerparken i forbindelse med Venus-passasjen?Ødegaard nikker entusiastisk, men røper ingen ting.- Hva er egentlig Venus-passasjen - og dette må du forklare langsomt, for her er jeg helt grønn.- Nei, he-he, det er du ikke!- Nei vel?- Nei, for verken du eller noen andre pattedyr kan være grønne. Vi har ikke fotosyntese. He-he.- VENUS-PASSASJEN...?- Jo. Den er intet mindre enn tidenes største astronomiske begivenhet.- Ble ikke det sagt om solformørkelsen i fjor - og om den i 99?Astronomen bare smiler.- Hva er det som skjer, da, helt kort fortalt?- At planeten Venus passerer mellom oss og sola. At vi kan se den lille svarte flekken bevege seg over solskiva.- Og det blir et spektakulært skue?- Det vet jeg ikke. Ingen vet det - og er ikke det fantastisk spennende? Det finnes knapt noen fotografier, og de tegningene vi har, er motstridende. Forrige gang noen kunne se fenomenet, noe sted på kloden, var i 1882. Forrige gang i Norge var i 1769. Og nettopp det året skjedde det ting som gjør Venus-passasjer så utrolig viktige. Det ble sendt ut ekspedisjoner til alle deler av kloden for å studere fenomenet. - Men for folk som ikke er fullt så interessert i astronomi, hvor spennende...Og der skyter høyrehånda til Ødegaard i været. - Vent, jeg må nesten si litt mer. He-he. En av ekspedisjonene gikk fra Østerrike til Vardø. En annen ble ledet av James Cook. Den gikk til Tahiti, og på veien oppdaget de Australia og New Zealand. Ja, Australia og New Zealand ble oppdaget på grunn av Venus-passasjen! Ikke dårlig, hva? Ved hjelp av disse ekspedisjonene klarte man å regne seg fram til avstandene i verdensrommet. Dette var den ene lille biten de manglet i puslespillet. Og så er det en ting til: Dette var det første internasjonale vitenskapelige samarbeidet. Selv krig måtte vike. At en slik ekspedisjon ble regnet som viktigere enn krig, er verd å markere. - Men blir det et spektakulært skue?- Som sagt: Det er det ingen som vet. Men det er spektakulært sjelden og spektakulært viktig. Og det likner ikke på noe annet vi noen gang får se. Derfor mener jeg 8. juni i år bør være offisiell fridag. Om man i dag ikke innser at dette er noe som er verd å få med seg, så vil man antakelig angre seg om noen år. Det vil forekomme i lærebøker og leksika - om hundre år vil en fremdeles snakke om det enestående himmelfenomenet som inntraff 8. juni 2004. - Tidenes solformørkelse! Merkur-passasje! Eksepsjonell måneformørkelse! Historisk Venus-passasje! Det kan virke som det går litt inflasjon i slike ting?- Ja, det er riktig. Men det skyldes at vi lever i ei helt spesiell tid. Dette er det andre av helt ekstraordinære jubelår som vi astronomer har sett fram til i meget lang tid. Etter 8. juni vil det avta når det gjelder himmelfenomener. Men alle burde få muligheten til å se Venus-passasjen, derfor burde det være offisiell fridag.FORRIGE GANG KNUT JØRGEN Røed Ødegaard ble intervjuet av Magasinet, var han single og tilbrakte uka på hybel i Oslo og helgene hjemme hos mor på Jevnaker. Nå er han ikke lenger single, men deler fremdeles tida mellom hybel og barndomshjem. - Kjæreste? Eh, jeg vet ikke hvor mye jeg vil snakke om det. Vi har felles interesser og sånn. Jeg er ganske lykkelig for tida, ikke bare på grunn av de store himmelske begivenheter...Mer enn det vil han ikke si. Men forholdet til mor og søster snakker han gjerne om. Både mor Solveig og søster Marit er mennesker han deler gleder og sorger med, de tre støtter og kritiserer hverandre, samt reiser på ferier sammen. Mange ferier. - Hadde du like nært forhold til din far?- Det var nært, men på en litt annen måte. Han ble dødd for noen år siden. - Ble dødd ?Ødegaard nikker.- Det var en skandale. Han ble lagt inn for en kneoperasjon, som gikk bra. Men han var da godt oppi åra, og eldre mennesker i Norge skal pr. definisjon ikke ha noe stell. I ni dager ble han liggende med blødende magesår, før noen på sykehuset gadd å gjøre noe som helst. De så at det rant ut blod, men gjorde ingen ting. Slik skulle det være. Det har jeg svart på hvitt. Han fikk også liggesår fordi han ikke ble snudd. Men liggesår var også en påregnelig effekt etter en operasjon. Ødegaard rister sakte på hodet.- Slik er det å være gammel i Norge. Man får et ganske spesielt forhold til helsevesenet når man opplever sånt på nært hold.Og så er han stille. Men ikke lenge. For der ringer telefonen igjen. - Jo, Venus-passasjen? Akkurat. Det stemmer. I Frognerparken, ja. 8. juni...ØDEGAARDS doktorgradsavhandling handler om tunge stjerner og gammaglimt, ifølge ham selv noe av det mest kompliserte innen astronomi. Og like i nabolaget av disse fenomenene ligger teorier om jordas undergang. For når tunge stjerner dør, sender de ut enorme energistråler - gammaglimt - som tar med seg alt liv i en galakse eller to i slengen. Og et sted mellom 100000 og en million år fra nå vil vi bli truffet av et gammaglimt fra stjernebildet Svanen. Forferdelig, men sant. Likevel er det ikke dette astronomen frykter mest. - Asteroider og kometer er det skumleste. Vi kjenner jo banene til de fleste, men, sier han og trekker pusten, - ikke alle. Det fikk vi en påminnelse om så seint som i januar i år. Da oppdaget amerikanske forskere at det som så ut som en 30 meter stor asteroide ville treffe jorda med 25 prosents sannsynlighet innen 36 timer. Altså ikke uker, måneder eller år, men timer! En av forskerne satt omtrent med telefonrøret i hånda, klar til å alarmere president Bush. Etter en stund skjønte de at den likevel ikke ville treffe, den bommet på jorda med stor margin. Men da så de også at den ikke var 30 meter stor - den målte en halv kilometer.- Som betyr?- At hvis den hadde truffet jorda, hadde den utryddet vår sivilisasjon. Og den oppdaget vi bare 36 timer på forhånd. Det synes jeg var litt guffent.- HVOR REALISTISKE er skrekkscenarioene fra katastrofefilmene fra noen år tilbake?- Du tenker på filmene om asteroider og meteorer på kollisjonskurs med jorda? Filmene er ikke i nærheten av hvor fælt et sånt nedslag ville være. Virkeligheten er mye, mye verre, he-he. Men sannsynligheten for at det skulle skje noe sånt, er liten. I løpet av noen år har vi oversikt over alle asteroider som er så store at de kan gjøre stor skade. Og da kan vi sende ut fartøyer som kan styre dem unna. - Så det er ikke noen grunn til å bekymre seg for framtida?Ødegaard rister på hodet.- Nei. Men så har vi kometer, som kommer stupdykkende inn fra det ytre av solsystemet med en hastighet på 260000 km/t, en fart som svarer til å reise fra Lindesnes til Nordkapp på 24 sekunder. Dem har vi ikke nubbesjanse til å stoppe, og de oppdages bare noen måneder i forveien. Eller noen uker, sier han og smiler bredt. - Men kometer er mye sjeldnere enn asteroider, vi skal ikke bekymre oss for dem heller. Vi skal i det hele tatt være glade og fornøyde med den jordkloden vi har. Dessuten er det så lenge til, og som sagt, da har vi enten teknologi til å forhindre sammenstøt, eller så er vi for lengst døde.- Ja, med mindre du tror på reinkarnasjon?- Eh, ja... Da har du et problem. eirik.alver@dagbladet.no