Stø kurs

Janne Haaland Matlary (47) vet bedre enn folk flest. Og det vet hun godt.

- RUFUS! Janne Haaland Matlary snakker skarpt til den gråhårete terrieren som har lagt snuta i fanget mitt. Rufus løfter hodet, ser på henne. - Det hjelper ikke å innynde seg hos journalister, Rufus. Du må være tøff med journalister. Da skriver de pent om deg. Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk og rådgiver for både paven og Dagfinn Høybråten. Hun er enebarn, firebarnsmor, katolikk og fra Mandal. De to siste opplysningene har ikke noe med hverandre å gjøre, tvert om. Mens de fleste i den lille sørlandsbyen gikk til bedehuset, gikk hennes foreldre til Mandal Turnforening. - De var flinke turnere og ikke utpregede kristne, sier hun. Rufus logrer i hennes høyhælte hæler, der hun skritter rank fra kjøkkenet med et brett. Hun har laget kaffen helt alene. Ellers er hun jo beryktet for bare å være måtelig interessert i alt som foregår i et kjøkken. - Hva vil du snakke om? Hva er du interessert i? Vil du jeg skal snakke om makt og politikk eller noe annet? HUN ER VENNLIG SOM EN MITRALJØSE. Vår korte nølen etter siste spørsmål griper hun rått. - Det er én ting jeg vil si som nordmenn aldri klarer å begripe. Det er: For å forstå politikk må man forstå makt. Norske politikere og en del journalister mangler realpolitisk innsikt. Det er derfor norske analyser av utenrikspolitikk ofte blir så patetiske. - Det må du nesten utdype. - Norske politikere har en tendens til å kritisere amerikanerne ut fra moralsk indignasjon. De mangler evnen til kaldt og rolig å analysere virkeligheten: Først må de innse at USA er overlegne militært. Så må vi spørre: Hva er amerikanernes interesser? Hvordan kan vi påvirke dem? I stedet for analyser blir det følelser og moralsk indignasjon. Som en partifelle av meg sa: Eg likar ikkje bomber, eg. Også jeg kan skrive under på det, men vi må være realistiske i analysen av utenrikspolitikk. Uten realisme blir etikken irrelevant.- Det de kritiserer er vel hvordan USA bruker sin makt?- Jo, men det blir så naivt. De må jo innse at USA følger sine interesser. Alltid. Uansett. Vis meg en stormakt som ikke gjør det? Vi kan muligens influere dem, men da må vi vite hvordan. - Men skal vi ikke kritisere USA?- Jo, men i stedet for å bli rasende på Bush må vi analysere hvorfor han gjør det han gjør. I stedet sitter vi her i Norge og sier at FN må være viktig, og det må alle forstå . Slik er hun alltid. Uredd, skråsikker og freidig legger hun av gårde i en jevn, søvndyssende rytme, tørt og saklig følger det ene resonnementet det andre hvor hun etterlyser analyse og realisme. Skarrende refererer hun til lunsjen i Washington i forrige uke, til en nylig avholdt gjesteforelesning ved Universitetet i Oslo i regi av Den norske...- ...Atlanterhavskomiteen hvor USAs NATO-ambassadør Nicholas Burns sa at...Hun snakker om Liechtenstein, soft power, paven og denne merkelige Malteserordenen... - ...og Walburga Douglas, hun er jo datter av Otto von Habsburg, den siste tyske keiseren, som aldri kom på tronen, vil nå inn i den svenske Riksdagen...Hun snakker om Nicholas Liechtenstein, om greve Erik Sparre fra Skåne og om EU...- ...de som blir utrolig begeistret eller opprørt over EU, bør sette seg ned og analysere hva det er...Mens hun snakker, drar hun i kanten av sitt tekkelige lysebrune skjørt, hun samler det lange, lyset håret og drar det stramt bakover. Og hele tida har hun dette distanserte smilet. Som om hun vet noe vi ikke vet. JANNE HAALAND MATLARY er på alle vis et ubeskjedent menneske. Hun har selv skrevet følgende fra tida hun var statssekretær i Utenriksdepartementet: «Jeg elsket de direktesendte tv-debattene som jeg vanligvis gikk seirende ut av.» - Ja! Er det ikke bra? spør hun uten blygsel.- Du skriver videre at «de intellektuelle utfordringene i slike debatter var lik null»?- Ja, sier hun fornøyd bekreftende. - Du er ikke mye beskjeden? - Hvorfor skulle jeg være det? Norske journalister er veldig lette å håndtere i utenriksspørsmål, spesielt dem som er på radio og TV. Det var en gang... nei, jeg skal ikke injuriere noen. Men i debatter på radio og TV er det så mange som kan så lite. Selv når jeg hadde en dårlig sak, kom jeg godt ut av det. - Hva gjorde du da?- Man kan for eksempel gjøre som jesuittene. Besvare et spørsmål med et spørsmål. Hvis debattlederen spør hvorfor er det sånn ? Så svarer jeg: Hvorfor spør du om det? Mener du det eller mener du det? Og så er det bare å ta styringen derfra. Jeg synes det er morsomt å fekte med ord. Ordentlig harde debatter liker jeg. Hun hadde en rimelig hard debatt på nyåret, om hvorvidt Dagfinn Høybråten var en mørkemann. Motdebattant var politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen. - Debatten med hun Simonsen var en udelt glede. Noen ganger er det viktig å slå til hardt, og dette var en av de gangene. Jeg har invitert Simonsen på lunsj, og jeg tror at vi blir perlevenner. Vi kvinner bygger nettverk, vet du. Vi kvinner har en evne til å le av oss selv. Menn tar ofte ting for høytidelig. - Du er ekstremt belærende i din framtoning? - Akkurat i den debatten var vel det på sin plass. Men jo, jeg er lite ydmyk, det må jeg si. Og når vi er inne på sånne ukebladspørsmål om sterke og svake sider, vil jeg si at jeg er ganske utålmodig og blir ofte sint. Al Capone sier at du kommer lenger med et smil og en revolver enn bare et smil. Det er ikke sant, sier hun. Telefonen ringer, og i samme sekund reiser hun seg fra stolen. Hun stanser midt på gulvet.- Man kommer lenger dersom man er litt mer genuint diplomatisk enn jeg ofte er. Vel tilbake setter hun seg ytterst på stolen, griper kaffekoppen med rett lillefinger. - UD er et spesielt sted å jobbe. Baller kastes inn døgnet rundt fra verden utenfor. Man får etter hvert en inflatert oppfatning av hvor viktig diplomatiet er. - Inflatert?- Oppblåst. Og sitter man i en mindretallsregjering, må man hele tida passe kjeften sin. Sitter man i tillegg i UD, må man også passe kjeften, av en annen grunn. I Oslo har vi en mengde ambassader som har altfor lite å beskjeftige seg med, og de skriver derfor hjem om det lille som skjer. Et eksempel på det er fra seinsommeren 1998. Utenriksminister Knut Vollebæk var på ferie, og Janne Haaland Matlary bestyrte UD. Så ringte telefonen. - Det var en journalist fra ei herværende avis som har flyttet ut fra Akersgata. - Hvorfor sier du ikke bare Aftenposten?- Det er et kompleks jeg har tatt med meg fra diplomatiet. Man skal aldri nevne navn, men samtidig skal alle skjønne hvem eller hva det dreier seg om. En journalist ringte altså, og dette var ei tid da Norge boikottet Iran. - Jeg skjønte ikke hva journalisten var ute etter, og det er forferdelig dumt når man snakker med journalister. Man må alltid vite hva journalister er ute etter, sier hun og forteller at hun snakket generelt og svevende om kultursamarbeid. - Da jeg hadde lagt på røret, hadde jeg denne ugne følelsen, og det ante meg at det kunne bli en sak om at Norge forandret sin Iran-politikk. Morgenen etter sto jeg opp klokka fem for å ta inn Aftenposten. På førstesida sto følgende: «UD vil gi kulturstøtte Norge- Iran». - Knut ringte fra landstedet og lurte på hva i all verden jeg holdt på med. Formiddagen gikk med til brannslokking. Det hele var oppspinn, misforståelser, det var agurktid. - Men så gikk det opp for meg at ingen av dem jeg snakket med, hadde noe imot en oppmykning i forholdet til Iran. Og da spørsmålet seinere kom opp i Stortinget, ble resultatet en endring av Norges politikk. - Så tilfeldig er politikken?- Så tilfeldig kan det være. Vi statsvitere liker ikke at det skjer slik. Vi vil ha rasjonelle strateger. Alt skal ha en hensikt. DET VAR EN BRÅ OVERGANG fra travle UD og til det å sitte alene på et universitetskontor med en telefon som aldri ringte. Hun fikk god tid til refleksjon, til de fire barna, til å skrive bøker, men etter hvert har hun igjen fylt kalenderen med møter grunnet en rekke verv som det vil ta altfor stor plass å ramse opp her. Vi kan jo nevne at hun er leder av Kristelig Folkepartis internasjonale råd, hun sitter i to pavelige råd, og så er hun rådgiver for det lille fyrstedømmet Liechtenstein, som etter 285 års selvstendighet har bestemt seg for å utforme en utenrikspolitikk. Og så skriver hun jevnlig i Aftenposten. - Alle leser den lille spalten min. - Alle? - Ja. Eller alle og alle. Veldig mange er interessert. Jeg tror min innflytelse nå er større enn da jeg var i UD, fordi jeg nå har min akademiske frihet. Jeg er i den offentlige arena og kan peke på og instruere. I fjor redigerte jeg ei bok om Irak, og det var en utrolig stor interesse. - Alt er relativt?- Selvsagt. Men skal man påvirke innen mitt fagfelt, er det å kunne skrive og argumentere av stor betydning. Hvis en politiker ikke kan målbære budskapet i det offentlig rom, er man i dag mislykket. HUN HAR OGSÅ FÅTT TID til å skrive ei bok om hvorfor hun ble katolikk. Den ble skrevet på engelsk, fordi det engelske språket er så mye mer nyansert enn det norske , og boka er så langt oversatt til sju språk. Det er der hun skriver at Kristus er det eneste svaret på menneskehjertenes tristesse, på kjedsomheten, rastløsheten og utålmodigheten . - Den boka er dønn ærlig. Den er mer avslørende enn pornografi. - Hvordan da?- I den boka skriver jeg om mitt indre liv, og er man ikke ærlig i en sånn bok, er det ingen vits. - Du skriver ingenting om «Alexander Kielland»-plattformen? - Skriver jeg ikke om det? Det var en marsdag i 1980 at boligplattformen «Alexander Kielland» kantret. 23 år gamle Janne Haaland studerte i USA da hun fikk nyheten om at kjæresten hennes var blant de 123 omkomne. - Det var en fryktelig ulykke. Han studerte på NTH i Trondheim. Det var forferdelig at noe slikt kunne skje. - Dette skjedde i samme periode som du ble katolikk?- Ja, men det hadde ingenting med den ulykken å gjøre. Nei, jeg kan ikke huske at noen personlige ting hadde innflytelse på konversjonprosessen. Jeg hadde da allerede begynt en intellektuell tilnærming til den katolske kirken. I boka skriver hun om denne tilnærmingen. Første setning er: Det er mange som aldri stiller seg det store spørsmålet om meningen med livet . - Boka er et personlig vitnesbyrd om hvordan jeg inn i granskauen kom fram til Kristus. - Og Kristus er svaret på kjedsomheten, rastløsheten og utålmodigheten?- Det er påstanden i boka. Når alt kommer til alt, og alt annet er prøvd ut, er det svaret. Synes du jeg tar munnen for full? - Hvordan kan et oppegående menneske i ei moderne tid, et menneske som er opptatt av logikk, realisme, analyser og det rasjonelle, tro på en gud? - Vil du ha et fiffig svar, svarer jeg med Pascal: Hvis Gud eksisterer og du ikke tror på ham, har du tapt alt når du kommer over på den andre siden. Men siden du ikke vet, kan du helgardere deg ved å tro på ham. - Du helgarderer?- Hva er meningen med et kort menneskeliv der kroppen brytes ned dag for dag, hva er mysteriet med livet? Min indre erfaring forstår at det er en objektiv realitet utenfor meg selv. Jeg erfarer at Gud eksisterer. - Du tror ikke at troen på Gud er psykologiske behov hos menneskene?- Nei, mange tror det, men jeg tror det ikke. Da hadde jeg ikke vært kristen. Jeg kan bare si: Min erfaring er . Andre vil komme til andre konklusjoner. - Det er mange andre religioner også. Hvordan vet du at det er den katolske sti som er den riktige?- Det vet man jo aldri. Jeg kan ikke mer om Vårherre en folk flest. Det er mange mennesker som aldri har hørt om kristendommen, men som likevel er nestekjærlige og menneskelige. Det verste jeg vet, er når kristne splitter seg opp i små ekskluderende sekter og snakker om at de er frelst . At de på en måte er kommet lenger enn andre mennesker. Den selvrettferdigheten mange kristne har, er helt ukristelig. DET FREMMEDARTEDE ETTERNAVNET har hun fra ektemannen. Fire måneder etter at hun ble født i Mandal våren 1957, begynte den ungarske flyktningen og generalsønnen Arpad Albert Ludvig Matlary å studere medisin i Oslo. Mange år seinere så hun ham for første gang under en nattverd, og hun mener møtet var forutbestemt. I 1985 giftet de seg i Peterskirken. Hun var da 28 år, han 49. - Jeg reflekterte aldri over aldersforskjellen og gjør det heller ikke nå. Han er veldig ungdommelig. Fysiske år spiller ingen rolle. På datoen ni måneder etter bryllupet ble deres første barn født. Og deretter kom de med to års mellomrom, eller som hun sier om de åra: De var fylt med svangerskap, barnefødsler og amming, samtidig som jeg skrev doktoravhandlingen min og arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt . Philip Arpad Håkon er blitt 18 år, studerer i Toulouse og skal bli sivilingeniør. Marie Astrid Elisabeth er 16 år, Francis Sverre Martin er 14 og Sophie Louise er 12. - De har alle fått to eller tre navn så kan de velge selv, forklarer hun. Hver eneste søndag morgen kan man se hele familien gå i flokk og følge fra den romslige leiligheten i Camilla Colletts vei til den katolske kirken i Neuberggata på Majorstua. - Vi katolikker har noe som heter messeplikt. Ofte har man jo ikke lyst til å gå i kirken, og messeplikten er for det skrøpelige menneske. - Hva synes barna om å gå til messe hver søndag?- De synes det er OK hvis vi kan gå klokka ni. Da slipper vi salmesang, og messen er mye kortere. Men de sier også at når de blir 18 år, kan de gjøre som de vil. Og det er jo sant. Jeg vet ikke, men jeg vil jo tippe at min sønn i Toulouse ikke går i kirken hver søndag. - Hva er lovlig grunn for fravær?- Det må man selv vurdere. Man må kjenne på sin samvittighet. - Og hva skjer hvis du skulker? - Gud har absolutt ikke bruk for verken messer eller kirker. Jeg sammenlikner det å gå til messe med det å seile. Vi kjøpte en seilbåt i fjor sommer, «Stella Maris». Når man seiler, må man hele tida justere kursen. Og derfor går vi til messe: for å justere kursen. Jeg går inn, blir styrket, og så går jeg ut i verden og gjør det jeg skal. - La oss for din skyld håpe at den katolske kirken har staket ut rett kurs?- Ja, det er det store spørsmålet. Det vet man ikke. hallgeir.opedal@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<br>Foto: SCANPIX