Stor i studio

Av og til skulle gullrutevinner Anne Lindmo (36) ønske hun visste hvor mye rødvin gjestene har drukket på bakrommet før sending.

STORE STUDIOS PROGRAMLEDER Anne Lindmo (36) sitter med åpen, slapp munn på ærverdige Theatercaféen, og demonstrerer hvordan en programleder på fjernsyn ikke bør se ut.

-  Noen ganger ser jeg helt grønnsak ut. Jeg har en åpen, slapp munn samtidig som det ene øyebrynet går ned og det andre opp. Som programleder på tv bør man helst ikke se slagrammet ut når andre snakker.

Hun kaller dette for lyttertrynet sitt, og sier at hun har jobbet mye for å forbedre det. Men fortsatt sklir det ut. Som da hun hadde Mari Boine og og Sigurd Vongraven fra Black Metal bandet Satyricon i studio, og hun fikk dem til å enes om viktigheten av åndelig musikk.

-  Da så ansiktet mitt helt fantastisk ut. Jeg ble så glad at jeg bare gapte.

Og apropos kroppsspråk på fjernsyn. Av en eller annen grunn kommer vi inn på Dorthe Skappel og hvordan hun sitter, eller nærmest ligger, foran kamera.

-  Kunne du ha sittet slik?

-  Nei, nei, nei. Å sitte sånn og se ut som om man prøver å tømme brøda i ansiktet på seerne ... Det hadde ikke fungert for meg. Men en gang jeg holdt foredrag på en konferanse ble jeg spurt om av Andreas Hompland om hvorfor kvinnelige tv-programledere har så innmari stor cleavage. Hvorfor de alltid viser så mye av puppene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Og hva svarte du da?

-  Jeg sa at jeg tok det til etterretning. At vedkommende hadde lagt merke til det.

Hun lener seg fram over bordet, kløften er virkelig ikke til å unngå, Finn Graff kommer garantert til å tegne den:

-  Men det här bjuder jäg på. Såpass må det være.

I EN ALDER AV 36 er talkshowvertinne Anne Lindmo for lengst det man kan kalle en prisbelønt programleder. I 2004 fikk hun Riksmålforbundets lytterpris for fremragende språkbruk og språkbevissthet. Samme år ble hun tildelt Arne Hestenes\' journalistpris, og for to uker siden vant hun Gullruten, TV-Norges Oscar, for beste kvinnelige programleder.

Det er ikke så mange priser igjen, og blant journalistene spør man seg hva Anne Lindmo nå skal gjøre. Kan hun ta over etter Skavlan? Skal hun få bedre sendetid? Anne Lindmo selv bryr seg antakelig lite. I stedet forsøker hun å nyte sin kjære Hasse og livet som tobarnsmor i rekkehuset på Vålerenga.

Men Anne Lindmo gjør mer. De som følger med på slikt, har kanskje merket seg hvordan fru Lindmo stadig oftere har dukket opp på kjendisfester i hovedstaden. Tidligere i år ble hun observert på en fest for «Quintessentially», en eksklusiv klubb for de rike og berømte. Hun er alltid til stede på forlagenes og plateselskapenes fester, og for et par år siden tisset hun i hagen til Erling Kagge, på hans julefest.

-  Det var et utslag av feminisme. Erling sa at guttene måtte tisse i busken fordi toalettet inne var forbeholdt jentene. Da følte vi at vi måtte markere avstand mot kjønnssegregeringen.

DEN FORELØPIGE PARTYTOPPEN var 16. mai i år, da hun og kollega Per Sundnes var invitert til Petter Stordalens kalas på Bygdøy.

-  Jeg har alltid vært rå på å komme meg inn på sånne stas-fester. Jeg elsker det. Og så var jeg veldig nysgjerrig på hvordan det fine huset til Stordalen så ut inni. Det er tydelig at han har litt dilla på sånne greco-border, du vet, sånne firkantede mønstre. Men hva annet kan jeg si om den festen? Det var en odd blanding av folk, mange som var veldig opptatt av at ingen skulle vite at de var der. Og maten ... det er ikke sushi, det er noe enda raffere. Crispy duck i japanske pannekaker, sånne ting. Og det var sjampanje som jeg ikke hadde hørt om engang. Og Petter Stordalen var så sjukt blid. Det er stas med en mann som er så synlig glad for alt det morsomme han kan få til med pengene sine. Det bringer et visst preg av sjarme inn i snobberiet.

Hun ler vel og lenge.

-  Og så var det mye av det jeg kaller skamslanka kvinnfolk der. Skamslanka, ja. Men det er det kanskje dårlig gjort å si?

DEN RAUST UTRINGEDE Anne Lindmo ler så det høres gjennom hele Theatercaféen. Når hun først skulle portrettintervjues, synes hun det er gøy at det ble her. Ikke minst er hun glad for at Finn Graff skal tegne henne. Han er så fin, sier hun, han minner henne litt om hennes far, soknepresten.

-  Ja, men du gjør det, Finn. En sånn koselig blanding av stillfaren og litt keitete, men med mye rart under.

Anne Lindmo vil helst slippe å snakke om oppveksten på prestegården på Toten, hun skjønner ikke helt at det er noe å snakke om. Men så kommer det likevel. Hun forteller om Peder, den gamle gårdsarbeideren med pukkelrygg som bodde på gårdstunet. Av og til skjøt Anne og storebror Eystein på ham med luftgevær.

-  Stakkars, søte Peder. Han var redd for kvinner og barn, og hadde åtte barn selv. Og så skjøt vi på ham. Forferdelig. Men vi siktet lavt.

Hun forteller om den enorme presteboligen tegnet av slottsarkitekt Linstow. Om hagen og de seksten ripsbuskene. Og den lille Fiaten hun fikk kjøre rundt på gårdstunet, knapt ti år gammel.

-  Og så husker jeg krepselagene om høsten og masse, svære bursdagsfester. Der kan du se, jeg var glad i en fest allerede da.

Hun tenker seg om, blir stille et kort øyeblikk.

-  Det var jo et par kilometer til nærmeste unge, så noe måtte vi finne på.

-  Du begynte å danse leikarring?

-  Ja. Det er vel noe av det tristeste du kan gjøre som barn. Vi hadde ikke noe valg, det var bare sånn det skulle være: Ungene som bodde nede i bygda holdt på med korps og fotball, mens bøndene og borgerskapet hadde leikaring og korsang. Skjønner du?

-  Ja.

-  Men det er dårlig gjort å fornærme leikarringbevegelsen. Jeg vet ikke om det går så bra for den.

ETTER ÅRA PÅ Toten flyttet Anne til Oslo. Hun begynte på universitetet og tok fagene fransk, sosiologi og idéhistorie. Hun kjedet seg, og begynte etter hvert i studentradioen Radio Nova. Så flyttet hun til London, tok en master i radio, før hun i 1994 begynte å frilanse for NRK Radio. Hun fikk jobb i P2, gikk så til P3, der hun blant annet lagde en serie om hvordan folk tørker seg bak. Til slutt endte hun opp i «Mamarazzi», et program som ble kalt nyskapende av minst én medieforsker.

-  Hvorfor fortsatte du ikke med radio?

-  Jeg ville helst slutte i P3 før jeg ble kastet ut. Jeg kunne sikkert ha banket og skrapt på døra der, men vi ville i hvert fall ikke lage mer Mamarazzi. Da måtte vi i så fall ha lagd et nytt konsept for P3. Men du merker lett sånne vibber i lufta, om de er interessert i at du skal lage noe nytt eller ikke.

-  De var ikke interessert?

-  Nei. Og det er greit, det. P3 hadde et lite forgubbingsproblem på den tida. Det skulle ikke være 30-åringer som satt og lagde radio for den antatt 17-årige lytteren.

HØSTEN 2002 DUKKER Store Studio opp på tv. Konseptet virker skreddersydd for rappkjeften Anne Lindmo. En halvtime med ukesaktuell populærkultur, hakket smartere enn Skavlan, men ikke for smart. Det siste programmet denne sesongen hadde nesten 300 000 seere, på en mandag klokka 23.20. Mye av æren tilskrives Lindmo. Så flink er hun at NRK i flere år har sendt henne og en logoped rundt i Norge for å lære journalister på lokalkontorene intervjuteknikk.

-  Det er kjempegøy. Vi snakker med folk som er utrolig nydelige, sånne som gjør at man bare må elske NRK. Mennesker som har jobbet der i kanskje 25 år, som reporter, vaktsjef og programleder, seint og tidlig, hverdag og helg. Og så har de ikke fått noen veiledning eller tilbakemelding siden 1982.

-  Uff da.

-  Ikke sant? Så da sitter vi sammen med dem og hører på ting de har gjort, og ser om det er noe som kan forbedres.

EN AV ÅRSAKENE til at Anne Lindmo er blitt en dyktig programleder, er et system hun selv har utviklet. Hun kaller det et «geriljasystem», der hun brekker ned jobben hun gjør i små biter, og analyserer hver enkelt av dem. Så prøver hun å forbedre hver lille bit, en av gangen, og gir seg selv ros dersom hun får det til. Og hver ting hun mestrer, går etter hvert litt av seg selv. Dermed blir måten hun løser programlederjobben på, gradvis mer raffinert.

-  Samtidig har jeg det gøy, fordi jeg gir meg selv poeng for det jeg får til. Det handler om å oppleve en form for opptur i jobben. Selv om ingen andre nødvendigvis merker det, så har jeg fått til noe jeg har jobbet med.

-  Dermed trenger du ikke ros fra andre hele tida?

-  Nettopp. Det må være veldig slitsomt å være en sånn person som raver rundt og ber om bekreftelse fra alle andre hele tida. Nå vet jeg jo ikke hvordan folk snakker om meg, men jeg prøver å være en minst mulig hysterisk programleder.

EN AV FÅ INNVENDINGER mot Store Studio har vært at tonen i studio er for ironisk. At ironien også sprer seg til intervjuene, slik at samtalene aldri blir helt alvorlige. Anne Lindmo vrir seg litt i stolen når temaet kommer opp.

-  Ja da. Vi fikk høre en del sånt i starten. Men nå synes jeg vi har fått det der på plass. Men det er klart, når du prøver å finne en form for tydelighet og autoritet som programleder, så er en av grøftene du kan kjøre ut i at du hele tida holder en distanse. Og det er sant, jeg har anlegg for ironi så det ljomer etter. Det man må prøve, er å finne en blanding der du har både krasshet og ironi, men også varme.

-  Man kan si mye pent om Store Studio, men særlig hjertevarmt er det ikke?

-  JAMMEN HERRE GUD! Trenger alt være så jævla koselig hele tida da?

Hun ler en anelse for høyt.

-  Nitimen har en test på alle sakene sine: Blir vi gladere av dette? Det har ikke vi.

DET SOM GJØR Anne Lindmo mest fornøyd som programleder, er når et intervju i utgangspunktet ser vanskelig ut, men likevel blir bra.

-  Det er også gøy å få Wenche Foss til å kakle, men det er jo ingen bragd. Det er bare å slenge på en femmer eller fyre opp en chablis, så er du der.

-  Noen intervjuer du husker som ekstremt ubehagelige?

-  Ja da, noen er ren kamp, som om man sitter med et tau og drar og drar. En gang hadde vi Sæmund Fiskvik som gjest, det var svett, husker jeg. Et langt liv med AKP-(ml)-tankegang har gjort ham komplett paranoid for ethvert spørsmål. Han startet på bakrommet med å si: «Æ ser du har en plan. Den planen ska æ sabbotér». Velkommen til Store Studio, tenker jeg da. Fy fader. Og så har du en del gjester som er så nervøse at de egentlig bare vil dø.

-  Det er da dere serverer dem rødvin?

-  Ja, vi har en kartong pappvin på bakrommet, og av og til har vi ikke helt kontroll på hvor mye folk tar av den. Jeg mener vi burde hatt flasker, for da hadde vi visst: Snakker vi til en halv flaske rødvin? En liter? Hva er det vi snakker til? Jeg hadde en veeeldig tørr type i studio en gang. Jeg tror kanskje ikke han hadde spist middag. Typisk sånn når du går rett ut etter jobben, og tre glass med rødvin føles som om du blir påkjørt bakfra. Han var andre eller tredje gjest og satt og ventet litt på bakrommet. Da han kom i studio var det akkurat på det stadiet at han begynte å snøvle.

TALKSHOW-VERTINNEN gremmer seg litt over dette, samtidig som hun er engstelig for å henge ut noen. Det vil hun jo ikke. Hun legger den ene hånda rolig over den andre, og blotter to fine ringer hun har fått av Hasse Lindmo, mannen hun traff for ti år siden, og som i dag jobber som eventsjef i NRK. Det blinker i ringene. Den ene er gifteringen, den andre har en ganske stor og fin diamant.

-  Jeg er så heldig å ha en mann som gir meg øl og diamant når jeg får babyer.

-  Øl og diamant?

-  Man har jo lyst på øl? Man vil feire! Da er det øl, suppe og diamant som gjelder.

Hun forteller at hun aller helst vil ha en øl straks hun har født, både fordi hun er tørst, og fordi øl er godt for melkeproduksjonen. Da spruter det nærmest ut.

-  Sånn er det i hvert fall for meg, sier hun.

Hasse Lindmo, event-mannen som gir Anne diamantringer og øl, er kjent for sin evne til å planlegge romantiske og symbolske gaver. Da han første gang traff Anne, var de på Ullevål Stadion. Og på bryllupsdagen i år hadde Hasse leid Ullevål Stadion.

-  Og så serverte han frokost med pølse i termos og iskald prosecco i VG-svingen. Resten av dagen var også innmari fin, men det har jeg ikke så lyst til å fortelle om.

Da Anne og Hasse giftet seg, hadde event-sjef Hasse laget en fest {ldquo}med en produksjonsplan helt på høyde med en norsk Grand Prix-finale{rdquo}.

-  Vi hadde to band, to hundre mennesker og pappa som viet oss Gjestene ble kjørt rundt i buss, og vi hadde spilt inn videoer der jeg var programleder og annonserte hva som skulle skje videre. Det var en gigafest. Vi gikk hjem klokka sju om morgenen, og da hadde jeg ordna pizza grandiosa og cola på glassflaske som morgengave. Han var fra seg av glede.

-  Det gikk ganske raskt etter at du traff ham, gjorde det ikke?

-  Ja, det var rett på, det. Det var sånn: Er vi kjærester? Ja, det er vi. Brask og bram. Nei, det var strålende fint altså. Vi har vært kjærester i ti år, og gift i seks.

Finn Graff kremter bak tegningen:

-  Du bestemte deg bare, tenker jeg. «Han der skal jeg ha».

-  Ja, det var sånn. Og det blir bare bedre og bedre for hvert år.

-  Man vet det når man har funnet kjærligheten, mumler Graff.

INTERVJUET NÆRMER SEG slutten, og det er først når Anne Lindmo reiser seg at man husker hvor stor hun er. Hun er så enormt høy, så rett og rak.

-  Har du alltid vært så høy?

-  Alltid vært høy, ja. Som Per sier: (legger om til nordlandsdialekt) «Du er jo ikkje noen lita jente». Uff. Da jeg var med og skrev boka «Råtekst», skrev jeg en tekst om å ha komplekser for størrelse. At man kan ha vrangforestillinger fordi man har kommet skeivt ut på volum.

-  Var det der du skrev om knefettet ditt?

-  Ja.

-  Men han du er gift med, er han høyere enn deg? spør Finn Graff.

-  Ja da. Han er to meter.

Premiereløve: Anne med Big Brother-programleder Brita Møyseth Engseth på lanseringen av nyhetsmagasinet Memo.
Gullruten 2006: Både Anne og Mona B. Riise fikk pris.