Store gutter gråter ikke

Fotomodellen Rune Johannesen (35) bærer på 150 kilo som rister når han ler. Og en skjebne de færreste har rygg til å tåle.

- Mye gode bilder nå, Rune! Der har du funnet den gode siden din. Fortsett med hodet den veien.

Folkene fra Dressmanns reklamebyrå roper begeistret. Men selv om dette er Rune Johannesens første fotoshoot, så vet han allerede at han har to sider. Den ene viser han nå, med ansiktet vendt mot kameraet og blitzlampene. Den tar han fram når han er alene. Når tanken på sønnen og situasjonen hjemme blir for tung.

«Er en blid og omgjengelig gutt på 35 år, gift og har to barn. Måler 2 meter i høyden og vekten stopper på ca. 150 kilo, men lar meg ikke stoppe av størrelsen :-) Det hadde vært en utfordring for meg å stille opp som modell for dere, er ikke redd for kamera og liker kroppen min som den er. Dette kan bli moro.. Så hvis DERE er ute etter en blidgutt er det bare å slå på tråden, og jeg stiller opp. Hilsen Rune K. Johannessen»

14. november i fjor rykket Dressmann ut med en helsides annonse i Dagbladet. De søkte etter den offisielle modellen til «Living Large», en nystartet kleskjede for store menn. Skal man tro en undersøkelse Dressmann opererer med, bruker rundt 10 prosent av norske menn mer enn XL, og har store problemer med å finne klær som passer dem i vanlige norske klesbutikker. Dette ønsket Dressmann å gjøre noe med. Men for å klare det, trengte de også noen til å representere disse klærne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den valnøttbrune halvbroren til Richard Gere som har vært kjedens profil de siste åra ble i letteste laget. Det samme ble hundrevis av forslag fra ulike castingbyråer. De måtte spørre folket. De fikk 60 svar. Akkurat hva det var med søknaden til Rune Johannesen som skilte seg ut er det ingen hos Dressmann som har noen god forklaring på. Kanskje var det de ujålete formuleringene. Kanskje var det tanken på å booke en modell som var trykkerisjef fra Brevik utenfor Bamble.

Han ble i alle fall kalt inn til audition. Og der strålte Rune Johannesen. Han stilte seg opp foran blitzlamper for første gang i sitt liv. Han leverte perfekte smil på ni av ti bilder. Fortalte historier. Kom med fleipete bemerkninger. Lo så det ristet i 150 kilo. Lo til juryen lo med ham. Lo med konkurrentene mens han ventet på avgjørelsen.

Da markedssjef i Dressmann Anneli Brodin kom inn i rommet og kunngjorde at det var Rune som hadde vunnet, da hun ga ham Living Large-gavekortet på 30 000 kroner og en 42 tommers flatskjerm, visste hun derfor ingenting om Jesper.

For hvordan skal man fortelle om Jesper (6)? Han er Runes sønn. Han er i likhet med faren sin en blid gutt som gir mye tilbake til de han møter. Han ser i likhet med faren sin ut som en helt vanlig representant for sin generasjon.

XXXXXXL: Rune K. Johansen tar på seg sine første antrekk som Dressmanns nye fotomodell og finner til sin store overraskelse ut at klærne er for store. En ny opplevelse for en mann som har vært størst siden 5. klasse på skolen. Foto: TORBJØRN GRØNNING
XXXXXXL: Rune K. Johansen tar på seg sine første antrekk som Dressmanns nye fotomodell og finner til sin store overraskelse ut at klærne er for store. En ny opplevelse for en mann som har vært størst siden 5. klasse på skolen. Foto: TORBJØRN GRØNNING Vis mer

Men i motsetning til de fleste andre seksåringer har Jesper en sky hengende over seg. For fem år siden fikk foreldrene vite at han var syk. Den lille gutten hadde en svulst på hjernen. Denne var ikke ondartet, men satt slik til at den ikke lot seg fjerne. Fortsatte den å vokse ville det være dramatisk. Den fortsatte å vokse. Slik det ser ut nå viser den ingen tegn på å stoppe. Og hvordan skal man fortelle om noe sånt? I søknaden til Dressmann fortalte ikke Rune noen ting. Han ville verken ha fordelen eller ulempen av å ha en spesiell livshistorie.

Men som regel pleier han å si det som det er. Det er det han gjør da vi møter ham for første gang. Det er dagen for hans første fotooppdrag som Dressmanns nye modell. Han sitter i frokostsalen på Thon Hotell i Sandvika. Det tar ikke lang tid å fastslå at han er en stor mann. Når han reiser seg for å hilse, ser bordet hans ut som et lekestuemøbel. Når han strekker ut armen viser en stor mørk ring seg i armhulen på den rosa skjorta. Rune svetter ikke på grunn av dagens fotografering.

- Akkurat nå er guttungen kjørt inn på sjukehuset med ambulanse, sier Rune. Han smiler avvæpnende.

-Så jeg sitter og er helt sånn i tillegg, sier han og slår håndflata mot hjertet.

-Er ikke dette ganske alvorlig?

-Jo, men vi er vant til det. Det er trykksymptomer, det er noe vi sliter med, så han må bare øke medisineringa si. Men jeg svetter litt om dagen, jeg gjør det. Jeg tror det skal gå greit. Hvis det skjer noe, får jeg vite det.

Dere vil prate om hverdagen min, vil dere ikke det da? Det er det som er hverdagen min.

Legen til Rune bruker som regel en metafor når han snakker til Rune om livet med Jesper og sykdommen hans: Han sier det er som å leve på kanten av en vulkan. De må være forberedt på at den når som helst kan bryte ut. Derfor er både han og kona Evelyn hjemme på pleiepenger. Først og fremst for å sørge for at Jesper og lillesøstera Tiril (4) får en mest mulig normal hverdag, men også for stadig å søke videre etter nye behandlingstilbud i utlandet.

De har ikke gitt opp. Facebook-gruppa som er opprettet for å samle inn penger til sønnens behandling vitner om det. Men fem år på kanten av en aktiv vulkan er mer enn et vanlig menneske kan bære. Dermed var det kanskje like greit at premien ikke var en sjekk, men et gavekort til en butikk. En butikk med klær som bare passet til Rune.

- Kona mi var veldig ivrig på at jeg skulle søke. «Unn deg dette Rune» sa hun. Hun ville at jeg skulle få litt tid til meg selv. Det er vel litt som når jeg sender henne av gårde på spa for å få litt fred. Rune smiler. Det er som om de mørke ringene under øynene hans jevnes ut og blir borte.

- Jeg skulle gjerne ha gått på spa jeg altså, men jeg har hørt rykter om en papirtanga. Og deeeet... Det er ikke aktuelt.

En time senere har Rune fått meldinger om at Jesper klarte seg fint denne gangen. Humøret er stigende. Vi er på Dressmans hovedkontor på Billingstad i Asker to måneder etter auditionen. Rundt møtebordet til kleskjedens eget reklamebyrå Sprint møter Rune igjen dem som valgte ham som deres nye frontfigur.

- Det blir vel litt vanskelig for dere å jobbe med en som ikke er modell, sier Rune.

- Det tror jeg faktisk vi bare har godt av, sier Anneli Brodin.

- Vi er veldig glade for at vi valgte Rune. Han har en bagasje som gjør ham annerledes. Det gir ham en ro som jeg er sikker på at er helt avgjørende for å komme inn utenfra og mestre en jobb som denne. Vi trenger å få litt andre impulser. Og de trenger ikke å vente lenge.

Rune har ikke før kommet inn døra, spasert mellom perlekjeder av hvite Mac’er og Arne Jacobsen-stoler, før han på spørsmål om sitt eget mot, begynner å fortelle om sitt eget utdrikkingslag. På Dressmann er de vant til at modellene snakker om det siste innen foundation. Rune snakker om dagen han brukte tre bleier utenpå hverandre under en sykkelskjortas og måtte simulere en orgasme på det lokale kjøpesenteret.

De er vant til modeller som bruker slips. Rune liker ikke slips, sier han, og skal han først bruke det, foretrekker han å ha det rundt hodet. Det er sånt som skaper nye situasjoner for de ansatte i Dressmans reklamebyrå. Men når Rune har blitt sminket, når de har pudret ansiktet og det blanke hodet hans, når han har hengt fra seg skjorta med svetteringene, kledd på seg vårens Living Large-kolleksjon og stilt seg opp på den hvite duken mellom to blitslampene, mellom bilder av modeller med hårvekst som Rune ikke har sett siden ungdomstida, mellom prøvedokker som er halvparten av hans størrelse, så er det ikke lenger like mye som skiller ham fra en av Dressmanns øvrige drømmemenn. I alle fall ikke hvis man teller perfekte smil. Rune tar gode bilder fra første antrekk. Ved andre antrekk leverer han plettfrie smil på ni av ti bilder. På det tredje har han begynt å improvisere.

Dressmannkolonien applauderer. «Bra Rune!» roper de. «Bare gode eksponeringer!». De ser bildene komme opp på skjermen til en hvit Mac.

Det er bildene av en mann som slapper mer og mer av. Som endelig har fått to dager til bare å tenke på seg selv.

I pausen mellom antrekkene går Rune ut for å trekke litt frisk luft. Han blir stående i døråpningen der varmen fra studioet møter en kaldfront fra utsida. Han fyller de store lungene og slipper ut en tung sky av frostrøyk.

- Det er kanskje en av de fine tinga ved meg. Jeg kan legge følelser til sida. Jeg bare skyver det vekk i en skuff. Altså, jeg er like engstelig for Jesper, jeg svetter ved tanken, jeg slår ikke av lyden på mobiltelefonen min når jeg står der inne, for å si det sånn. Men jeg kan ikke gå og grine hele tida, for jeg har jo en unge til, og jeg kan jo ikke grine foran guttungen heller, for da lurer han jo på som foregår. Jeg må kunne legge det vekk, hvis ikke vil jeg ikke ha klare meg, sier Rune.

For selv om det er han som er i fokus nå, så kommer det tidsnok andre tider. Om et døgn skal han pakke kofferten sin, sjekke ut av hotellet, skyve den 42 tommer store flatskjermen inni bagasjerommet på Toyotaen og kjøre hjem til Brevik. Hjem til et liv på kanten av vulkanen.

magasinet@dagbladet.no

SMINKEFRYKT: Før fotograferingen var det bare en ting Rune fryktet: å bli sminket. To timer seinere er han blitt vant til det også.
I FOKUS: For en mann med mye å tenke på, er en dag på et fotosett som for et spa-opphold å regne. Stylist Linda Botten sjekker at alt er i orden.
FAMILIEKJÆR: Rune og kona Evelyn er begge på omsorgspenger for å sørge for at sønnen Jesper (6) og dattera Tiril (4) får en mest mulig normal oppvekst, til tross for Jespers sykdom.
STORT: Plagg fra Dressmann i størrelse XXXXXXXXL.