Støttekontrakten

Mens Anbjørg Sætre Håtun (35) lå alvorlig syk, festet ektemannen Jono El Grande (35) ei hel uke til ende. Med konas velsignelse.

- Det var en sommer det var skikkelig heftig med sykdommen og alt. Jeg måtte ha en utblåsning, så du kan si at jeg gjenopplevde russetida, forteller Jon Andreas Håtun, også kjent under kunstnernavnet Jono El Grande.

Det er sommeren 2006. Jon Andreas Håtun har dratt ned til Hankø alene. Han går på konserter. Drikker øl. Sover på gulvet hos venner.

Hjemme på pikerommet i bygda Elvran i Nord-Trøndelag ligger kona Anbjørg. I halvannet år har hun vært utslått med post-cancer-fatigue - et fysisk utmattelsessyndrom som kan opptre etter kreftbehandling.

- Jeg trengte å fokusere på noe annet. Selv om Anbjørg ikke kunne være med ut, tillot hun meg å stikke hodet over vannet og hente litt oksygen.

Anbjørg nikker.

- Det nytter ikke å være pårørende og sitte på sidelinja i livet. Skal han ha overskudd og krefter til å ta vare på meg, er jeg helt avhengig av at han fungerer. Men selvfølgelig er det blandet. Det er jo en sorg over ikke å få være med, sier Anbjørg.

September 2008. Anbjørg står bøyd over venninna, kunstner Bjørg Thorallsdottir, med en krølltang. På bordet i stua står tre glass musserende vin. Anbjørg har rød silkekjole og perfekt lagt sølvgrå øyenskygge. Om en halvtime begynner Aschehougs årlige hagefest, og Anbjørg, Jon og Bjørg skal ut. Drikke vin. Møte folk.

Det er lenge siden Anbjørg tok slike kvelder for gitt. For seks år siden var hun en profilert programleder for NRKs helseprogram «Puls», ukentlig sett av over 700 000 nordmenn. Tre år tidligere hadde hun giftet seg med sin store kjærlighet, Jon.

STÆSJER SEG: Anbjørg og Jon har vorspiel hjemme før hagefesten til Aschehoug. Er det én ting eks-programlederen har lært de             siste åra, er det ikke å ta fest og gøy for gitt: - Det å bli alvorlig syk er en ekstrem mental påkjenning. Plutselig må du forholde deg til et nytt sett av spilleregler, sier Anbjørg. Foto: Agnete Brun
STÆSJER SEG: Anbjørg og Jon har vorspiel hjemme før hagefesten til Aschehoug. Er det én ting eks-programlederen har lært de siste åra, er det ikke å ta fest og gøy for gitt: - Det å bli alvorlig syk er en ekstrem mental påkjenning. Plutselig må du forholde deg til et nytt sett av spilleregler, sier Anbjørg. Foto: Agnete Brun Vis mer

Parets store vennegjeng inkluderer blant andre prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Men under prinsessebryllupet i Trondheim bar Anbjørg på en vond klump i brystet. Brystkreft. Den endelige beskjeden kom først med en telefon fra Ullevål sykehus lille julaften 2003, etter nesten to år med prøver. Da kreftbehandlingen var overstått, kom det nye slaget: Anbjørg ble rammet av post-cancer-fatigue, som gjorde henne sengeliggende i nesten tre år.

- Det å bli alvorlig syk er en ekstrem mental påkjenning. Plutselig må du forholde deg til et nytt sett med spilleregler. I en sånn situasjon blir du veldig, veldig alene. Helsevesenet skjærer og syr i deg, men de forteller deg ikke hvordan du mentalt skal forholde deg til en hverdag med frykt.

Anbjørg oppdaget at dette var en problemstilling det var skrevet lite om. Nå, snart fem år etter kreftdiagnosen, har hun sagt opp jobben i NRK og skrevet boka «Livslyst - Om å møte og mestre motgang». Illustrasjonene har venninna Bjørg laget.

- Utgangspunktet er ikke «nå skal alle høre hvordan jeg har hatt det». Som journalist ville jeg normalt brukt vanlige folks historier, men denne gangen var mine egne erfaringer relevante. Historien min er bare brukt som en rammefortelling for å gi nærhet til stoffet, og for at leserne skal kjenne seg igjen.

Gjennom råd og innspill fra leger, psykologer og andre fagpersoner, og med sin egen historie som bakteppe, gir Anbjørg konkrete råd om hvordan man tar kontroll over egen situasjon, motvirker stress og forholder seg til pårørende. Anbjørg skildrer blant annet hvordan sykdommen påvirket forholdet til ektemannen Jon.

- Det verste ved å være pårørende er å stå ved siden av noen du er glad i, ute av stand til å gjøre noe. Da var det annerledes å få selve kreftbeskjeden. Det var selvfølgelig kjipt, for å si det mildt. Men min umiddelbare reaksjon var: «Dette skal vi klare». Jeg brast ikke i gråt. Følte meg bare et hakk klarere i hodet. Jeg kunne ikke bryte sammen, sier Jon.

- Samtidig får du selv etter hvert også behov for å bli sett som pårørende. Når det er virkelig ille over lengre tid, er det en merkelig følelse av at du ikke kan påvirke situasjonen på noen som helst måte. Det er en frustrerende situasjon å være i.

Jon ladet batteriene ved å jobbe, fokusere på musikken, og altså, dra på fest.

- Ble du sjalu?

Anbjørg rister på hodet.

- Ikke på Jon.

- Men du ble sjalu på friskhet? skyter Jon inn.

- Ja. Hver eneste dag jeg leste i ei avis om en jevnaldrende som gjorde karriere, eller så en fødselsannonse og tenkte over at andre på min alder fikk barn, kjente jeg en klump i magen, fordi det var mange himmelår fra min egen tilværelse der jeg var helt sengeliggende. Jeg har en kompis som er alvorlig syk nå. Han sa at det føles som om du alltid har vært et av de mest aktive barna i skolegården, og så får du ikke være med og leke lenger. Det skaper en utrolig sorgfølelse. Og misunnelse. For når du er frisk tar du jo alt dette for gitt.

Paret måtte prøve å fylle hverdagen inne i leiligheten sin med innhold.

- Det er viktig å se mulighetene. Da hun fikk de kronisk utmattelsesgreiene like før jul måtte vi ringe rundt og si til alle at vi feirer jul alene i år. Vi pyntet treet fint. Ordnet kvalitetsjulemusikk. Lagde bra pinnekjøtt. Lagde mer julestemning enn vi noen gang hadde gjort før. Det positive med det var at det går an å skape en stor verden i det lille man har. Vi har hatt noen av våre aller beste stunder sammen mens Anbjørg var syk.

Anbjørg trekker pusten.

- Men i forhold til Jon så ville jeg bare at han skulle ha det så bra som overhodet mulig. Og selv om han av og til var ute, så var vi mesteparten av tida sammen, bare vi to, i leiligheten, og hadde verdifulle, nære samtaler. Vi lærte hverandre å kjenne på en helt spesiell måte. Vi kjente hvor sterk kjærligheten mellom oss er.

Utmattelsessyndromet Anbjørg ble rammet av er en kjent seinvirkning av kreftsykdom og behandling.

- Jeg tålte ikke lyder, kaldsvettet og hadde hjertebank. Lå bare i senga og tenkte på alt jeg ville gjøre. På sorgen over karrieren min, som jeg følte svant hen. Det sosiale livet mitt. Muligheten til å få barn. Når Jon kom hjem fra jobb, flyttet jeg meg ut på sofaen og så på ham lage mat. Så spiste vi middag og drakk ett glass vin. Sånn var livet mitt i flere år.

- Følte du deg som en belastning for ham?

- Nei, men det var en ubehagelig situasjon å være i. Jeg vil være en kone, en kjæreste, en venn. Plutselig var jeg en som trengte pleie. Heldigvis greide jeg gradvis å forsone meg med situasjonen.

- Samtidig var du flink til å la være overøse meg med de negative tingene, understreker Jon.

- Anbjørg hadde det nok kjipere alene hjemme enn jeg visste på det tidspunktet. Men om jeg bare skulle ha vært inne, hadde ingen av oss fungert.

- Var du redd for å miste henne?

- Nei. Jeg har jo tenkt negative tanker, men heldigvis fikk vi raskt beskjed om at det var gode prognoser. Det eneste jeg var redd for, var at det ikke skulle ende. Etter hvert, da den kroniske trettheten kom, og det ble en endeløs karusell tenkte jeg: «Vil dette noensinne ta slutt?»

Da utmattelsen var som tyngst, var ikke Anbjørg ute av leiligheten på åtte måneder. Fordi hun ble sliten av å gå de få meterne fra senga og ut på kjøkkenet ble det viktig å finne små prosjekter.

- Jeg fant ut at jeg hadde krefter nok til å sminke meg. Så da lå jeg i senga med en skoeske full av øyenskygge og malte ansiktet mitt. Og så tørket jeg det av igjen. I tillegg strikket jeg.

I boka beskriver Anbjørg hvordan hun lagde seg en stor, blå utklippsbok som hun kalte «Lykkelig og frisk». Hver gang fortvilelsen tok overhånd fant hun fram boka og lagde lister: «Negativt: Jeg er lei meg fordi jeg fikk kreft i ung alder, og har fått seinvirkninger av behandlingen. Positivt: Men jeg er heldig som har overlevd sykdommen og som nå er symptomfri».

- Mekanismen er enkel: Eksponerer du deg selv for positive hendelser og tanker, blir du automatisk lysere til sinns, sier hun.

I tillegg la paret vekt på å feire hver eneste lille seier.

- Jeg husker det var en begivenhet da Anbjørg gikk til butikken selv for første gang. De 40 meterne til Rema. Da feiret vi med vin.

Jon ler, men blir straks alvorlig igjen.

- Det betyr ikke at man skal kimse av det negative. Det er en ekstrem utfordring å forholde seg til en alvorlig sykdom. Man kan bare ikke tenke på det hele tida.

Anbjørg skriver også om hvordan kreftdiagnosen forandret prioriteringene i livet hennes: «Fra å stille meg spørsmål som: Når skal vi prøve å få barn, stilte jeg meg helt andre spørsmål: Kan jeg bli mor?»

I dag er holdningen hennes avventende: Kanskje får de barn. Kanskje ikke. Samtidig har hun stor glede av barna som er i livet hennes fra før. Samme uke som Anbjørg var på Ullevål sykehus og fikk beskjed om at hun var symptomfri fra kreften, fødte kona til tvillingbroren hennes tvillingene Viktoria og Lukas - på samme sykehus.

- Det var en ubeskrivelig følelse, og jeg føler meg veldig knyttet til de to barna. Jeg var seinest sammen med dem i går, forteller hun.

Som følge av sykdommen har også karrieremålene endret seg. For Anbjørg var det ikke mulig å gå tilbake i 100 prosent stilling på den gamle arbeidsplassen, NRK.

- Mens jeg var syk hadde jeg medarbeidersamtaler på telefon, og vi prøvde å legge planer for når jeg skulle tilbake som programleder. Det ble veldig stressende å forholde seg til, ettersom jeg ikke visste når jeg ville bli bedre. Legene kunne heller ikke forutsi noe.

I januar sa Anbjørg derfor opp jobben sin i NRK.

- Jeg måtte tenke nytt. Hva kunne jeg gjøre nå? Hva kan jeg kan bli god i? Hva er forenlig med helsesituasjonen min? Skriving var nærliggende. Nå har hun fast spalte i et kvinnemagasin, der hun tar opp helsespørsmål og skriver kronikker.

- Det er viktig ikke å romantisere fortida, men godta situasjonen du er i, og å se på hvilke muligheter du faktisk har. I en ideell verden skulle jeg selvfølgelig ønske jeg kunne ha den samme jobben og ha samme arbeidskapasitet som før. Men da jeg endelig ga slipp, føltes det veldig deilig.

Utenfor Aschehougs lakserosa murvilla på Skillebekk i Oslo. Pia Haraldsen står og prater med en journalist når alle fotografene plutselig snur seg. Ned grusen tripper Anbjørg på høye jordbærmønstrede platåsko. Hun smiler bredt med dyprøde lepper, mens Jon gjør ablegøyer for fotografene. Hilde Hummelvoll hviner hei og klemmer Anbjørgs hånd.

Mens Bjørg står i kø for å finne mat, setter Jon og Anbjørg seg ned ved siden av en rødkledd Mia Berner. I hagen foran dem mingler Fredrik Skavlan og Maria Bonnevie med Kåre Willoch, Vendela Kirsebom og Dag Solstad. Jon hvisker noe inn i øret til Anbjørg. Hun ler.

Men Anbjørg er fortsatt preget av utmattelsen. Hun holder den i sjakk ved å veksle mellom aktiviteter og hvile. Etter en kveld på fest må dagen etter være rolig. Etter én times trening legger hun seg rett ned og hviler den neste.

Men nå legger hun planer for framtida. I tillegg til boklansering skal hun og Bjørg ut på en to måneders turné til seks byer og stille ut bildene fra boka. Anbjørg har også begynt å jobbe med et nytt programkonsept for tv. I tillegg prøver hun, hver eneste dag, å fokusere på det som gjør henne glad. Tantebarna. Spaserturer på hard asfalt. Spise kake på kafé. Pynte seg. Skrive. Jon.

- En veldig viktig ting er å ikke slutte å kline. Jeg mener ikke kysse, men kline. Du må tørre å bli ledd av, glant på og plystret etter fordi du står på gatehjørne og kliner når du er seksti år, mener Jon.

Han vil ikke være med på at han har «ofret noe» i tida Anbjørg har vært syk.

- Jeg ser på oss som et par. Som holder sammen. I neste runde kan det være meg som opplever motgang, sier han.

- Da vil det være Anbjørg som støtter meg.■

ssk@dagbladet.no

TILBAKE I RAMPELYSET: Jon og Anbjørg Håtun på Aschehougs tradisjonsrike hagefest.
SLÅTT UT: Fra å være en populære og utadvendt programleder på NRK, ble Anbjørg Sætre Håtun sengeliggende i flere år. Ektemannen Jon Andreas «Jono El Grande» Håtun støttet henne gjennom den alvorlige sykdommen.