Stradivarius\' hemmelighet

Amerikanske forskere mener at klimaet er hemmeligheten bak Stradivaris sagnomsuste fioliner.

PÅ BEGYNNELSEN av 1700-tallet skapte italienske Antonio Stradivari et instrument som ettertida aldri har klart å etterlikne: Stradivarius-fiolinen. I dag er de gamle fiolinene enhver felegnikkers våte drøm, og hvert eksemplar er verdt en formue. Stradivari ble genierklært etter sin død, og så langt har ingen klart å lage fioliner som ham. Eksperter i faget har forsøkt i tre hundre år - forgjeves. De har kommet med ulike teorier for hvorfor Stradivariusene gir fra seg så vakre toner, alt fra tresorter, form, hvelvinger og lakk, men ingen av dem har klart å knekke Stradivarius-gåten. MEN NÅ KAN hevder to amerikanske forskere å ha sitte på nøkkelen til Stradivariusenes suksess. Ifølge Henri Grissino-Mayer, ekspert på trærs årringer, og klimaekspert Lloyd Burckle, ligger hemmeligheten i en heldig kombinasjon av klima og materiale, melder nyhetsbyrået AP og CNN. Mellom 1450 og 1850 gikk deler av Europa gjennom det de to kaller ei «mini-istid», en periode preget av lange vintre og kjølige somre. Klimaet skal fått trærne i området til å vokse saktere og tettere. Dette gjaldt spesielt for de høytliggende grantrærne som Stradivari brukte som fiolinemner, og ifølge forskerne var det en ekstrem tetthet i treverket som ga instrumentene den særegne klangen. - Det forbauset meg at ingen hadde tenkt på dette før: Forholdet mellom fiolinene og trærne de var laget av, klimaet disse vokste i, og hvordan tettheten i treverket skapte en overlegen klangkvalitet, sier professor Grissino-Mayer til AP. IFØLGE DE TO forskerne var «mini-istida» på sitt kjøligste i en 70-årsperiode fra 1645 til 1715. Denne kalles i dag for Maunder Minimum, etter astronomen E.W. Maunder, som på 1800-tallet kunne dokumentere en laber solaktivitet i perioden. Antonio Stradivari antas å være født i Cremona i Italia i 1644, ett år før Maunder Minimum-perioden begynte. Vi vet lite om Stradivari før han begynte å lage strengeinstrumenter, men rekner åra mellom 1700 og 1725 som fiolinmakerens glansperiode. I denne perioden laget han minst 1116 instrumenter. Av disse var omtrent 540 fioliner, 50 celloer, og et ukjent antall bratsjer, violaer, gitarer og mandoliner. Det var Lloyd Burckle som først mistenkte en sammenheng mellom klimaepoke og kvaliteten på italienske fioliner i perioden, spesielt Stradivaris fioliner. Klimaeksperten gikk gjennom alle tilgjengelige vær- og klimadata for perioden, og kontaktet deretter Grissino-Mayer. Treforskeren var allerede kjent i Stradivarius-sirkler, etter at han to år tidligere hadde bekreftet ektheten av en ved hjelp av treverkets årringer. Grissino-Mayer tente på ideen, og begynte å studere lerk, gran og furu som hadde vokst i Italia og omliggende land de siste fem hundre årene. Han fant at trærne hadde vokst overraskende lite i peridoen mellom 1625 og 1720, noe som ga dem kompakte og tette årringer. Han konkluderte med at den trege veksten styrket fiolinene, i tillegg til å gi dem en spesiell klang. - Vi antar at de tette årringene som kjennetegner Maunder Minimum-perioden i Europa spilte en rolle for den høye kvaliteten på instrumentene fra fiolinmakere i Cremona. - JEG SYNES TEORIEN er svært, svært interessant, og for meg synes dette som en gyldig slutning, sier Helen Mayes, som er president the Violin Society, en forening for amerikanske fiolinister. Men Mayes vil ikke ta æren bort fra fiolinmakeren. - Ingen på dette feltet tror at du vil få et godt instrument av å putte verdens beste treverk i hendene på en middelmådig fiolinmaker. Så det vil aldri komme en fullstendig forklaring, sier hun til AP. - Jeg vil våge å påstå at det ikke finnes èn enkel bit i puslespillet. Fiolineksperter her på bjerget er også skeptiske til at klima-forklaringen alene forklarer Stradivarius\' mysterium. - Resonnementet høres sannsynlig ut, men samtidig er det rart om ingen andre fiolineksperter har sett dette etter 150 års Stradivariusforskning. En slik kuldeperiode har sikkert innvirkning på årringene, men det ville jo også synes visuelt. Og så vidt jeg vet, er det ennå ikke dokumentert at årringene i en Stradivarius er tettere enn i andre fioliner, sier Christer Skog til Magasinets nettutgave. Den svensk-norske fiolinmakeren har verksted i Trondheim, og er en av få her i landet som har hatt gleden av å stryke strengene på en ekte Stradivarius. Hva er det egentlig som gjør en Stradivarius så spesiell? - Dersom jeg måtte oppsummere det i ett ord, ville jeg sagt «myte», sier Skog. - Skal jeg bruke flere ord, vil jeg si at Stradivari kom til rett tid. Han var flink nok til lage en syntese av de mange enkeltkvalitetene en god fiolin består av - for eksempel materiale, hvelving og lakk, sier Skog. - Jeg skal være den siste til å benekte at de gamle cremoneserfiolinene er fabelaktige instrumenter. Men det er nok slik at mytedannelsen rundt Stradivarius påvirker synet på hans fioliner. Les mer om dette på Columbia-universitets hjemmesider.

  • Grissino-Mayer og Burckles forskningsresultater er publisert i tidsskriftet Dendrochronologia.
      solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Stradivarius på norsk:</HLF> Arve Tellefsen spilte på Ole Bulls Stradivarius fra 1687 under en konsert i Washington i fjor. Fiolinen eies i dag av det amerikanske Smithsonian-museet. - Ole Bull hadde flere verdifulle fioliner, men han foretrakk sine fem guarneri-fioliner, sier daglig leder Berit Høgheim ved Bull-museet <LINK http://www.lysoen.no/index.htm>Lysøen</LINK>. Foto: Scanpix
<HLF>Verdifull:</HLF> Denne Stradivariusen fra 1726 gikk i fjor under hammeren i London for 966 600 dollar - 6,4 millioner kroner. Den kommer fra hendene til Antonio Stradivari (<KUR>Stradivarius</KUR> på latin), som i løpet av sine 94 leveår laget 540 fioliner.