Strengt tatt

Hellbillies-brødrene Haugen er klare med sitt ellevte album. Og sin noenogtrettiende gitar.

- EN GITARDUELL med Lars Håvard? Hmm. Nei takk. Den tror jeg at jeg ville komme dårlig ut av, sier Aslag Haugen (46) og smiler resignert mot broren som rager høyere enn sin storebror, både fysisk og som gitarist. Også i hårprakt er lillebror Lars Håvard (37) lengst.

Det er 17 år siden brødrene begynte å spille i Hellbillies sammen, countryrockebandet fra Ål som fra første plate i 1992 nådde langt ut over den hjemlige, fagre Hallingdal. Mandag slipper bandet sitt ellevte album, som har fått navnet «Spissrotgang». Første singel, «Hallo Telenor», har vært gjenstand for stor oppmerksomhet på radiokanalene i flere uker allerede.

– Har klagen på treige datalinjer ført fram?

– Ja visst, bandets tekstforfatter, Arne Moslåtten, fikk bredbånd kort tid etter radiodebuten, og er selvsagt glad for det. Men det er jo noe betenkelig, da, må jeg si, at en klage på eteren er mer effektiv enn å ringe til kundeservice, ler Aslag og rister på hodet. 

BRØDRENE HAUGEN er de urbane utskuddene i Hellbillies. Eller bare Billies, som fansen kaller dem. Begge er bosatt i Oslo, mens de tre andre bandmedlemmene – Arne Moslåtten (59), Arne Sandum (60) og Bjørn Gunnar Sando (47) – er blitt boende på Ål. Motsetningen mellom by og land har vært utgangspunkt og tema for mange av låtene til bandet.

– Men denne gangen er vi mer generelle, forsikrer brødrene. På den nye plata er det tema som sjekking på nettet, kjærlighetssorg og å våkne opp dagen derpå, men også om riksvei sju som har seks tusen hål fra Hol og ned te Ål.

Familien Haugen var opptatt av musikk, særlig folkemusikk, både på mors- og farssida. Resultatet ble fire sønner som alle er musikere, selv om bare to av dem lever av det.

– Det er den klassiske historien, sier Lars Håvard når vi spør om han lærte å spille gitar av sin eldre bror.

– Jeg fikk jo aldri låne noen gitar, så jeg tjuvlånte den når han var borte. Jeg lærte mest ved å se andre spille og lytte på plater, og fra jeg var 13–14 år spilte jeg i band.

SANGENE FRAMFØRES STADIG på halling, og det er Aslag som synger. Men bylivet har sin pris, og gutta er etter hvert blitt avslepne hallingdøler. Så avslepne at dialektpolitiet av og til arresterer vokalisten.

– Det er mest naturlig, når jeg skal synge på norsk, å bruke det muntlige språket. Det er jo det jeg kan best, sier Aslag, som likevel skriver tekstene på engelsk. De blir deretter sendt til Arne Moslåtten, som lager ny, norsk tekst. – Det er ikke slik at Arne oversetter mitt tekstforslag, jeg gir bare en føring. Men som regel holder han seg til den samme stemningen. Hvis jeg har lagd en melankolsk melodi, ender den sjelden opp som en gladlåt. Vi har alltid fått spørsmål om hvorfor vi synger på dialekt. Du ville aldri spurt et trøndersk band om det samme. Det skyldes kanskje at dialekten vår er mindre kjent?

– Apropos trøndersk, hvorfor heter dere Hellbillies? Dere er jo ikke fra Hell?

– Jeg kan ikke forklare hvorfor vi tok det navnet. Det startet som en fleip.

– Og dermed er dere fritatt for julekonserter i kirkene?

– Det er vel ikke sikkert vi hadde fått innpass der, med det navnet. Vi tar juleferie fra 9. desember.

EN GANG HADDE DET seg likevel slik at Aslag fylte et kirkerom, og det alene, med sin stemme og gitar. Det hendte i Midt-Telemark for noen år siden at en ung gutt ble drept i en trafikkulykke. Gutten var hengiven fan, og hadde kjøpt billetter til den kommende Hellbillies-konserten på Notodden. Dit rakk han aldri. Foreldrene ringte til agenten til Hellbillies, med bønn om at frontfiguren sang en spesiell sang i sønnens begravelsen. Aslag kom med gitar, svart dress og svarte sko. Han stilte seg ved kista og sang «Båt på land» foran en fullsatt kirke og en ung og sørgende forsamling.

– Jeg måtte ta meg skikkelig sammen. Det var så sterkt, mange tårer, mange unge folk. Jeg hadde nok aldri tenkt meg denne sangen brukt i begravelse. Siden har jeg hørt at flere av våre låter har vært brukt både til bryllup, konfirmasjon og begravelse. Det er jo det som er så fint med musikk, at den fungerer så forskjellig. Det er fritt for alle å gi sin tolkning, og det viser jo at tekstene når fram til folk, sier han.

HELLBILLIES HAR SOLGT over 500 000 plater til sammen, og for de siste utgivelsene har salgstallet ligget rundt 80 000. Årlig holder de rundt 70 konserter – alene eller på festival. Sist sommer var det spesielt mange festivalopptredener.

– Er dere glade når folk synger med?

– Selvfølgelig! Og vi oppfyller gjerne folks ønsker om å synge gamle låter som «KRasafaren steinbu», «Du er den finaste eg veit» og «Ål stasjon». Når du er så heldig å ha en hit, må du gi den til publikum når de forlanger den, sier Aslag bestemt.

– Alle kan vel forstå at folk blir skuffet hvis de kommer på konsert med favorittartisten og vedkommende ikke vil spille favorittlåtene!

NORSK GITAR er et gitarverksted i Oslo, der det også bygges tradisjonelle og nyskapte instrumenter. I dag er Lars Håvard her for å overta sitt nyeste hjertebarn, et tvillinginstrument – både mandolin og elgitar – som han har utviklet i samarbeid med instrumentmaker Bjørn Jensen. Det er gått over to år siden de startet samarbeidet, og nå er gitaren ferdig. Med den skal gitaristen kunne foreta hurtige skift mellom gitar og mandolin. Instrumentmakeren lager helst instrumenter i norske materialer, men her har han brukt sump-ask fra Florida, rosewood og mahogni, norsk gran og lønn med soppinfeksjon.

– Det siste er ingen aktiv sykdom, men den bidro mens treet var i levende live til et marmorert mønster i treverket, forklarer han og klapper gitarhalsen ømt.

Lars Håvard griper instrumentet og slår en akkord.

– Den virker jo! sier han nøkternt, men klarer ikke helt å skjule begeistringen. Et trettitalls gitarer til tross, Lars Håvard er snart i gang med å bestille enda en. Han prøver å si til seg selv at «en gitar er en gitar». Likevel ønsker han seg alltid en ny – alle har sitt uttrykk, sin historie. Nå snakker han om en «signaturgitar», bygd etter hans spesifikasjoner, som bærer hans navn.

GITARER, REISER OG KONSERTER, det er hovedinteressen både for Aslag og Lars Håvard. Men de henger ikke sammen støtt for det.

– Det blir gjerne tett i de periodene vi jobber, ikke minst når vi er på turné. Derfor prøver vi å holde litt avstand når vi har fri. Vi kjører heller ikke turnébuss lenger, men flyr når vi kan. Etter 17 år er vi likevel ikke gått lei hverandre, men det er viktig å dosere riktig.

– Eksisterer Hellbillies om ti år?

– Vanskelig å si. Men så lenge vi har drive til å tøye grenser, tror jeg Hellbillies vil holde det gående, sier Aslag.

BLOMSTRER IGJEN: Hellbillies er plateaktuelle, og legger ut på turné igjen fredag 19. oktober.
DOBBELT GREP: Storebror Aslag (t.v.) er med når Lars Håvard Haugen skal prøve sin nye spesialgitar med to halser, bygd ved Norsk Gitar i Oslo.
BYLIVET HAR SIN PRIS: De to eneste Hellbillies-medlemmene som bor i Oslo, Lars Håvard og Aslag, er begge blitt avslepne hallingdøler.
GITAR-FREKKIS: Til fansen fra Norsk Gitar.
KULE BRILLER: Storebror ser deg.
SPEIL, SPEIL PÅ GITAREN DER: Fascinasjonen for gode gitarer er noe Haugen-brødrene har felles.