Strikksnakk

Kan leggvarmere på trær få folk i bygda Eidfjord til å snakke mer sammen?

• Les også: Strikker med gravemaskin og lyktestolper

- STRIKKING KAN BRUKES til å involvere og få folk til å snakke sammen, sier kunstner Inger Lena Gåsemyr.

Hun sitter på Mix-kiosken i Eidfjord, den lille vakre bygda innerst i Hardangerfjorden. Ser du ut av vinduene, dit veien svinger til venstre i Eidfjords miljøgate, står det en rekke på atten trær og strutter i sitt grønneste flor. Trestammene er kledd i strikkete strømper i sterke farger og mønster.

Eidfjord trenger ikke fartsdumper etter dette.

- Hastigheten har gått ned til 20-30 km i timen, opplyser samfunnsutvikler i Hordaland fylkeskommune Lisbeth Bygstad. Sammen med kunstneren Gåsemyr står hun bak prosjektet «Graknitti - Vi har strikka bygda saman», et prosjekt om kunst som ressurs for tettstedsutvikling.

- Filosofien er at der vi kan skape samhold og engasjement blir folk værende i bygda, sier Lisbeth. 

HAR DU KOMMET NED Måbødalen kan du stoppe bilen, gå ut og studere trestammene litt nærmere. Da ser du at hvert mønster er noe helt for seg selv. Der har jammen noen festet på dikt fra minnebøker. Leter du litt finner du den broderte Hardangerrosa. Den har Kjellfrid Myklatun strikket.

Også hun sitter på Mix-kiosken, og husker skepsisen da flygebladet om prosjektet kom i posten i vinter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KUNST I BYGDA: Kunstner Inger Lena Gåsemyr tok kunstprosjektet «Graknitti» fra Chicago til lille Eidfjord. Foto: AGNETE BRUN
KUNST I BYGDA: Kunstner Inger Lena Gåsemyr tok kunstprosjektet «Graknitti» fra Chicago til lille Eidfjord. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

- Et flygeblad, om at vi skulle strikke leggingser til trea! Da begynte vi å lure, sier hun og ser bort på strikkevenninnen Svanhild Littletun.

- Folk i bygda syntes det hørtes sprøtt ut. Jeg var litt skeptisk selv, sier Kjellfrid.

Men involvert i prosjektet ble de, både pensjonister og ungdomsskoleelever tok til pinnene. 

MEN DET BEGYNTE i Chicago. Da Inger Lena Gåsemyr bodde der var hun involvert i kunstneren Liv Reidun Brakstads kunstprosjekt «Knit it». Hun ble så inspirert at hun fant på konseptet «Graknitti».

- Strikking kan brukes som kommunikasjonsmiddel i det offentlige rom, forklarer hun.

Prosjektet skulle bidra til å minske skillet mellom de svarte og hvite bydelene.

- Chicago er veldig segregert. De hvite bor i nord og de svarte i sør.

Graknitti handler, som navnesøsteren graffiti, om tagging av det offentlige rom.

Strikksnakk

- Vi var opptatt av hvilke uttrykk man kan skape i det offentlige rom.

Prosjektet i Chicago fikk mye oppmerksomhet. Folk møttes på offentlige steder for å strikke, hvit som svart, rik som fattig var med. De dekorerte trærne vant priser og strikken fikk stå oppe i et år uten at den ble ødelagt.

- Ideen er å involvere, inkludere og engasjere folk gjennom strikkinga, sier Inber Lena. Så også i Eidfjord.

INGER LENA OG Lisbeth Bygstad traff hverandre på en konferanse om tettstedsutvikling.

- Skal du utvikle et sted så må lokalbefolkningen bli inkludert, hørt og sett, sier Inger Lena.

Å si at bygda møtte mannsterke opp er å ta hardt i. På infomøtet i begynnelsen av mars stilte 16 stykker, men det spredte seg og 40 damer har vært involvert totalt. De fordelte trær og pinner i størrelse 12. Garnet er restegarn, dette er et miljøprosjekt.

- Strikking er symbolet på omsorg, trær og natur representerer lokalsamfunnet, sier Gåsemyr, som har et håp om at konseptet kan spre seg.

- Graknitti er mer ufarlig enn graffiti. Det sentrale er at man selv er med og setter farge på ting. Det offentlige rom er så styrt av reklame. At noe helt uavhengig dominerer er viktig i dagens samfunn. 

FOTOGRAFEN HAR OVERTALT Magnhild til å invitere oss hjem for et bilde. Restene av garnet er kastet utover gulvet. Nå klirrer strikkepinnene igjen i stua.

- Strikking er kjekt, og en hobby for mange i bygdene. Vi har en slik strikkekafé hver 14. dag, sier Kjellfrid.

- I Chicago var det også strikkekafeer og strikkeklubber for menn, nikker Inger Lena.

Men gjorde strikkinga noe for samholdet i bygda? De ser på hverandre.

- Vi hørte at folk gikk på besøk til hverandre og strikket, til dette prosjektet, sier Lisbeth.

- Vi diskuterte farger. Vi møttes for å strikke sammen. Det var som å male et bilde, sier Magnhild.

- Man måtte tenke på hva som passet i komposisjonen.

- De som har sluttet å røyke fikk noe annet å gjøre med hendene, sier Kjellfrid.

Likevel, noen av de unge i bygda er visst ikke overbevist, de skjønner ikke helt vitsen.

- Men trea har fått stå i fred. Ingen har vært bortpå med kniv, sier Bygstad.

- Når det er noen sin mamma, søster eller bestemor som har vært involvert er det ikke så lett å ødelegge. 

ETTER Å HA STRIKKET en fotballbane på langs, kom strikken opp den 24. april. Det ble strømper til 20 trær.

- Dagen de satte opp strikken var helt fantastisk. Det var så vakkert, sier Lisbeth.

Skepsisen snudde, og nå synes mange prosjektet gir bygda noe originalt og fint. Selv på gamleheimen oppe på knatten gikk diskusjonen høyt.

- Til slutt måtte de valfarte ned hit for å se, for de kunne ikke diskutere noe de ikke hadde sett, sier Lisbeth og ler. kgu@dagbladet.no

STRIKKEGJENGEN: Fra venstre: Lisbeth Bygstad, Kjellfrid Myklatun, Inger Lena Gåsemyr, Svanhild Litlatun, Åshild Vik og Ida Enge Monsen.