Stärkt opprykk

Alle sa at dette kom til å bli Jim Stärks vår. Vi var tett på gutta de to månedene bandet rykket opp i elitedivisjonen.

EINAR STOKKE FADNES, Inge Sørbrøden og Tom Rudi Torjussen går opp trappene, de trappene som Britney Spears, R.E.M. Oprah Winfrey og Robbie Williams har gått opp før dem. De siste stegene før bruset fra massene.

-  Jeg er litt på edgen, sier Inge. Ansiktet hans har et digert alvor i seg. Men han beholder fatningen.

-  Det er ikke rom for noe tull nå, i det hele tatt, sier Einar. Han møter Thomas Dybdahl, han er på vei ned de samme trappene, rett fra scenen. Einar og Dybdahl slår av en kort prat, en prat blant to norske melankolikere.

-  Perfekt. Akkurat trygg nok, akkurat nervøs nok, sier Einar. Så går han på scenen. Einar setter seg bak de hvite flygelet.

DAGEN FØR, FREDAG 25. FEBRUAR:

-  Jeg har jobba her. Det siste jeg gjorde var å kjøre følgespot på hesteløpet Oslo Horse Show, sier han. Nå skal spotlightene i Oslo Spektrum lyse på Inge.

Det er en nydelig dag, det er som om våren har kommet. Avisene skriver at Jim Stärk kan stå foran sitt gjennombrudd med sin tredje plate. Frontfigur Einar Stokke Fadnes kaller bandets nye album en «liten milepæl i norsk musikkhistorie». Plata kommer mandagen.

Men først Spellemannprisen. Jim Stärk skal opptre, og er nominert til to priser for beste låt, beste video.

-  Det er bra at folk har høye forventninger til oss. Vi skal innfri så det ljomer, sier Einar.

-  Det er trist om folk tror vi kommer fra det store intet, og plutselig nå blir lansert som den nye vinen. Vi har bevisst prøvd å bygge opp en karriere, sier Inge.

Scenen i Oslo Spektrum er et organisert kaos av kamerafolk, artistkjendiser og programledere. Einar står på scenekanten, henda er i lomma på skinnjakka. Han smiler ved siden av et hvitt flygel.

-  Det var det jeg ba om å få.

LØRDAG MORGEN, klokka er ni. Einar våkner av mobilen. Ny melding, mobilen ligger ved senga hans. Einar leser, funderer over meldingen i tre sekunder. «Så fint,» tenker han, og legger seg til å sove igjen. «Terningkast 6 i VG. Gratulerer!» sto der.

-  Jeg fikk aldri noe svar. Han hadde sikkert ikke penger på kontantkortet, sier manager Julie Forchammer. Hun fikk ikke sove den morgenen, hun var for spent på anmeldelsen og løp for å kjøpe avisa.

Det er blitt kveld i Spektrum, klokka er sju, en time før showstart. I en korridor under scenen kommer Elisabeth Andreassen bort. Hun dunker Einar på skuldra.

-  Grattis! Er det ikke godt å komme hit med den i magen?

Einar smiler brydd.

-  Jo, en sekser er veldig mye å få, sier han kort.

Jan Fredrik Karlsen kommer, han snakker som vanlig høyt.

-  Fy faen så fantastisk! sier Karlsen.

Silje Nergaard sier hei. Lise Karlsnes vil snakke. Kåre Conradi smiler. Det blir for mye.

-  Skal vi gå ned og ta en sigg? sier Einar. I garderoben sitter Bent Sæther fra Motorpsycho, William Hut. Og der er Sivert Høyem, der er Espen Lind, Annie. Der er Pia Tjelta, Melonas og Kvinner på Randen. Men det er vel så mye Jim Stärks kveld.

-  Det nye nå er at folk skal ta oss. Vi stikker oss fram, legger hodet på stabben. Vi kan få den, altså, sier Inge.

-  Men så har vi den «gjør det selv-tingen». Folk unner oss dette. Tror du ikke, Einar?

-  Jo, sier Einar.

-  Men det er litt skummelt. Vi rykker opp noen hakk nå, innser Inge.

Trommis Tom Torjussen er den beherskede mannen imellom de to barndomskompisene.

-  Helt fra vi kom hjem fra Tsjekkia med plata i hånda, har vi tenkt at nå har vi skutt blink. Men det skal bli så deilig å komme i gang nå, det har vært så utrolig mye prat, sier Tom.

Einar møter de andre i garderoben.

-  Det er sprøtt. Bettan kom bort. Bettan.

Klokka blir 21.20.

-  Jim Stärk? spør en dame.

De nikker.

-  Dere er ønsket på scenen.

LENGE TRODDE Einar at det hvite flygelet var hentet inn til ham. Det var ikke slik. Det var for Espen Lind de hadde hentet hvitt flygel. Einar venter bare på introduksjonen nå, jo, nettopp, fra Bettan:

-  Mine damer og herrer. Ta godt imot Jim Stärk!

Oslo Spektrum jubler. Einar synger om det å gå nedover den ensomme gata. At det alltid har vært slik for ham. Ned den ensomme gata. Gråte på en solskinnsdag. Han er Elton John fra Asker. Han synger fint bak det hvite flygelet.

Folk klapper mer. Det går bra.

BACKSTAGE YRER. En smørje av rock og kameraderi og forsøk på glamour. Bjørn Eidsvåg kommer ramlende, med gitar og band. Jim Stärk går tilbake til garderoben, holder igjen følelsene.

-  Nydelig! sier Einar.

-  Fy faen, det var saker, sier Inge.

De gjør seg klar for å reise til Grand Hotel, der prisen for Årets låt skal deles ut. De er nominert for «Morning Song».

-  I et lite sekund driter man litt i det. Jeg vil bare føle en viss glede om vi vinner. Er det forresten noen som kan låne meg penger? spør Einar.

I taxien til Grand sitter en merkelige kvartett i norsk artistliv. Ane Brun, Ravi, Are og Odin og Jim Stärk. De småprater. Det står ingen rundt den røde løperen og venter. De får champagne på bordet.

-  Skål, sier Einar, Inge og Tom, de løfter glassene. I sofaen sitter Inge og sier at alt dette har vært planlagt.

-  Det ligger en strategi bak. Vi er stolte, det er vi selv som har klart det. Man har funksjoner i et band. Om vi ikke holder dem, raser huset vårt sammen. Einar er den som fronter, jeg administrerer butikken, Tom er den som binder oss sammen.

DORTHE SKAPPEL SKRIDER inn, med perler og skinnbukser, Se og Hør kårer det til kveldens beste antrekk.

-  Det er en annen verden, hvisker Inge.

Einar blir tilkalt, han skal sitte i sofaen til Dorthe. Hun har beina i kors, det er litt av en scene. Odd Norstoga, Dorthe Skapell og Einar Stokke Fadnes. Einar ut til de tusen hjem. Dorthe bøyer seg over Norstoga, peker mikrofonen i retning Einar:

-  Jeg som hele tida har trodd at du het Jim. Men så heter du faktisk Einar! sier hun.

Einar får fram et anspent smil.

Kurt vinner prisen. Manager Jan Fredrik Karlsen setter som vanlig i et hyl. Etter sending sier Einar:

-  Jeg klarte ikke se Dorthe i øynene. Jeg syns hun er så fæl. Det er litt digg at det ikke ble noen pris. Det er nok press som det er om dagen.

Det blir fest. Einar må bare først få tak i penger.

MANDAG 28. FEBRUAR, kl. 12.00. De er tilbake på Grand Hotel, nå for presselansering. Det er fortsatt spor etter Spellemann-kalaset, to dager etter.

-  Jeg vet ikke. Disse Spellemann-festene ... Når Aylar og Bjarte Hjelmeland sitter og spiser pølser i et hjørne. Jeg får litt sånn ... jeg kunne godt klart meg uten, sier Einar.

Nå sitter Einar, Inge og Tom i et rom like bak den fasjonable bankettsalen. Der ute tripper norsk presse.

-  Jeg snakka med moder\'n i går. Hun hadde sett meg sammen med Dorthe. «Jeg så det på deg at du ikke trivdes, du vrei deg,» sa hun.

Manager Julie stikker innom.

-  TV 2 vil gjerne filme dere idet dere går inn i salen.

-  Send dem inn, sier Tom.

-  Skulle vi sagt noe til pressen før vi begynner å spille? spør han.

-  Nei, sier Einar.

PÅ KVELDEN, gutta kommer rett fra NRKs «Store Studio». En gutt på 16 år kom flygende ens ærend fra Tromsø for å se dem. Nå er det bare releasekonserten igjen. Backstage, en litt spesiell backstage, for de sitter i de forfalne Vålerenga-klanens kontorer i overetasjen på utestedet Nylon.

-  Snakk om tre karer på feil sted, sier Inge. Askergutten.

-  Jeg var på Hennes & Mauritz og kjøpte meg ei skjorte i sted. Da jeg hadde betalt, snudde jenta i kassa og sa: «Lykke til i kveld.» Jøss, folk følger med.

Der oppe snakker de om den gangen de spilte i Fauske, på «Huset» der folk i lokalet ropte på Christina Aguilera hele konserten, men klappet dem på skuldra og sa «jævlig bra konsert!» etterpå. Den gangen de spilte i en platebutikk i et kjøpesenter Ålesund, ingen kom, folk bare stirret på dem fra utsida. Det er ikke lenge siden. Og nå blir de gjenkjent på Hennes & Mauritz.

Einar får en telefon, han sier han er sliten og happy.

-  Det er rart med releasedager. Du venter, venter, venter. Du har gledet deg til denne dagen så lenge, og så kommer den, og så er det bare enda en dag. Akkurat som bursdager, en dag du ser fram til, når den kommer så tenker du: «Var det så stort? Var det så viktig?»

DE FÅR TERNINGKAST 4 i Dagbladet. 3 i Bergens Tidende. Det var sant, noen skulle ta dem. De er gjester hos Nadia Hasnaoui og Claus Wiese i «Frokost-TV». De er bare koselige.

-  Og jeg som trodde du het Jim Stärk, da, sier Hasnaoui.

-  Altså, Jim Stark var James Deans skikkelse i «Rotløs Ungdom». Der vi har navnet fra, sier Einar.

TIRSDAG 8. MARS: Plata har vært ute i ei uke, og går rett inn på 2. plass på VG-lista. Bak Madrugada, foran Espen Lind. De fikk vite om det på øving kvelden før.

-  For en lettelse, sier Tom.

Trioen skal samles til fotoseanse og intervju med Mag - selv tenåringsbladene vil ha en bit av bandet nå. I et fotostudio venter en stylist, journalist og fotograf. Og så venter alle på Einar, som vanlig forsinket. Frontfiguren feiret litt ekstra kvelden før.

-  Dere slapp plata i går? spør journalisten fra Mag.

-  Nei. For ei uke siden, sier Inge.

Journalisten henter seg inn igjen. Hun har gjort hjemmeleksen, sier hun er stor fan, og forteller at hun fikk sin første naboklage etter hun spilte bandets siste plate altfor høyt. Tom og Inge forteller om bandets siste plate, innspillingen på et slott i Tsjekkia, planen videre.

En halvtime forsinket kommer Einar plystrende. Han beklager forsovelsen, klokka er halv ett.

-  Er dere opptatt av image? spør Mag.

-  Vår styrke er bra låter i et bra band. Vi trenger ikke ta på oss rosa parykk og trikot. Vi snakker aldri om klær, og har aldri hatt noen stylist, sier Einar.

-  Forhåpentligvis framstår vi som ekte, sier Inge.

ONSDAG 16. MARS. I tett snødrev har Jim Stärk kjørt i en liten van fra Oslo til Stavanger. Det blir turnéåpning på Folken i Stavanger.

-  I kveld blir det litt ekstra. Det er første gang en konsert med oss får så mye oppmerksomhet, sier Inge. Han har fått vite at hovedstadspressen kommer. Bandet venter på at noen vil jekke dem ned nå.

Det summer i Stavanger. Fulle folk prater like mye som de lytter. Praten overdøver til tider Einars vare vokal.

Dagen etter kan bandet lese i VG: «Verre er det at Stokke Fadnes sjelden gjør eller sier noe fra sin barkrakk som kan hefte ved publikum - vekke dem, kommunisere med dem, kjefte på dem, hva som helst for å få kontakt. Fadnes blåser i det, enten av skyhet eller uvilje. Dermed blir konserten en høyst ujevn affære. Terningkast 3.» Aftenposten var positiv.

KVELD, LØRDAG 16. APRIL, spiller bandet i Namsos. Det har skjedd store ting siden turnestarten i Stavanger. Utsolgte hus og ekstranummer på ekstranummer. Nå blir det konserter i både Sverige og Danmark. På Samfundet i Trondheim reiste til og med Einar Stokke Fadnes seg fra barkrakken.

-  Jeg likte å sitte, men det blir en helt annen kontakt med publikum når jeg står. Vi har en vanvittig energi i bandet for tida, og jeg føler vi går fra det ene høydepunktet til det andre. Da kjæresten min hørte oss i Sandefjord, lurte hun på om det var noe spesielt, hun hadde aldri sett oss sånn før. Folk kan sangene vår, det er publikum fra 18 til 60 år, og ting er snudd helt på hodet siden siste vi turnerte, forteller Einar.

-  Du føler dere har innfridd?

-  Å, ja. Vi har kvalmende gode dager.  

Førstkommende fredag spiller Jim Stärk på Rockefeller.

-  Det er litt rart, dette her. Inge Sørbrøden ser seg rundt i svære Oslo Spektrum. Bandet skal straks på scenen, det er generalprøven for Spellemannprisen. En tekniker går forbi, bassisten Inge hilser.

Spellemannsprisen: ¨ "Going down that lonely road, I wish I was going home", synger Einar i Spektrum.
Øl og lansering: Knut Schreiner (t.h.) fra Turboneger gratulerer Einar Stokke Fadnes på Jim Stärks lanseringsfest.
Det gode selskap: Reserverte plasser under Spellemannsprisen, tre rader forman Kurt Nilsen.
Grande lansering: Jim Stärks nyeste plate ble lansert på æreverdige Hotel Grand i Oslo, til og med Dagsrevyen møtte opp. Bandet mottok platrina for EP-en "Morning Song".
På vei: Tom Rudi Torjussen, Inge Sørbrøden og Einar Stokke Fadnes. Alle i trion er 29 år.
Et varsla gjennombrudd: Einar Stokke Fadnes i Oslo Spektrum dagen før Spellemannsprisen. Det er nå det skal skje.