Styrkeprøven

Monna Tandberg (68) har levd med tre sterke teatermenn. Men rollen hun må spille nå kunne ingenting forberede henne på.

- Det har jo lenge vært en offentlig hemmelighet.

Etter flere års fortielse har skuespiller Monna Tandberg endelig valgt å fortelle åpent om sin samboers skjebne. Lars Andreas Larssen, den folkekjære skuespilleren, er rammet av Alzheimer. Tandberg beskriver det som en sorg, men det er en annerledes sorg enn når noen dør.

- Det er både sårt og vanskelig å oppleve hvordan en som står en nær gradvis forsvinner inn «i skumringslandet», forklarer hun med et sitat fra Jan Vincents Johannessens dikt.

- Hvorfor gjør du dette nå?

- Jeg gjør det fordi det er viktig å fjerne tabuer, men ikke minst av hensyn til ham selv. Jeg synes jeg skylder Lars Andreas å la folk vite hva som er skjedd med ham. Men legenes oppfordring har betydd mest.

Etter at skuespilleren satte ord på sykdommen, har hun fått utrolig mye respons. Både fra helsepersonell og andre pårørende som takker henne for å stikke hull på en verkebyll.

- Jeg kan ikke forstå at det kan være flaut eller skamfullt å bli syk, sier Monna Tandberg.

Vi sitter på Clodion, en nabolagskafé på Frogner, Oslos beste vest.

Duo: Monna Tandberg og Lars Andreas Larssen hadde stor suksess med Ibsen-stykket «Det er sant hvert evig ord».
Duo: Monna Tandberg og Lars Andreas Larssen hadde stor suksess med Ibsen-stykket «Det er sant hvert evig ord». Vis mer

En kopp te er alt hun vil la seg påspandere til lunsj.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Te? Og vi som trodde vi skulle drikke champagne.

«Å møte Monna Tandberg er som å åpne en champagneflaske. Hun bobler og bruser av overskudd og humør», skrev Dagbladets teatermedarbeider Bjørg Vindsetmo da hun intervjuet henne i 1981.

Også kollegaen i ledelsen av Torshovteatret, regissør Runar Hodne, tyr til dyre dråper når han skal beskrive henne:

- Monna er som en dyr, eksklusiv vin, sier han.

- Likevel er hun stadig ung og sulten.

Men vi drikker altså te. Og personalet på Clodion klager ikke.

- Jeg har akkurat spist, sier hun unnskyldende, mens hun dytter på de gyldenblonde krøllene som ligger som en myk krans over luggen og det pikante ansiktet. Hun er blekt sminket, med røde lepper og blått rundt øynene. Frapperende høye kinnben. En ekte, men ujålete primadonna, i ordets beste forstand, har gode venninner sagt om henne.

Styrkeprøven

Den mest langlemmede og tynne primadonnaen på Nationaltheatret, rekker vi å tenke der hun sitter i åletrange jeans, med et sjal over den svarte høyhalseren og et turkis kjede dinglende rundt halsen.

En 68-åring med ungpikekropp søker diskresjon i Clodions mørke kjeller. Monna Tandberg er nemlig sky. Mange skuespillere er det, kan hun fortelle. Men de siste åra er hun blitt flinkere til å snakke til fremmede. Det kommer vi tilbake til.

I toppleiligheten på Frogner, skrått over gata for der vi sitter, bor skuespilleren nå alene og savner både hund og mann. Hund måtte hun slutte med da en hundepassende nabo døde. Og hennes samboer siden 1993, Lars Andreas Larssen, er altså havnet på sykehjem med Alzheimer-diagnose.

- Det er ingen skam å bli syk, sier Tandberg.

- For noen tiår siden var det kreft man ikke skulle snakke om, nå er det demens. Jeg ble veldig rørt da tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen fortalte om sin egen sykdom på tv. Kanskje han og kona turte fordi noen hadde gått foran? Legene ved Hukommelsesklinikken på Ullevål understreker hvor viktig det er med åpenhet, og de vil ha mer av det. Det er i dag 40 000 nordmenn som har Alzheimer og det blir stadig flere, blant annet fordi man er blitt flinkere til å diagnostisere yngre pasienter. Noen frykter vel sykdommen og oppfører seg som redde bikkjer - de biter.

- Du sier du gjør det av hensyn til Lars Andreas. Hvordan da?

- Lars Andreas har alltid vært en enestående åpen person, som gjerne løp til pressen med store og små begivenheter. Han trivdes med oppmerksomhet, og han blir fremdeles gjenkjent. Da er det bedre å forklare hans tilstand framfor å prøve å skjule den, slår Monna Tandberg fast.

- Det å miste sin kjæreste og kollega over tid, er en sår, vanskelig og uvirkelig opplevelse. Han er der, tilsynelatende lik seg selv, men jeg når ikke fram til ham. Mottakerapparatet er ikke der. I første fase av sykdommen var han ofte på besøk hjemme hos meg, men nå mener personalet at han har best av å være i ro på ett sted, med klare rutiner. Så sant jeg kan, besøker jeg ham hver dag.

- Hvorfor gjør du det, hvis han ikke kjenner deg igjen?

- Men han kjenner meg! Han lyser opp når han ser meg, kaller meg kjæresten sin og sier at han elsker meg. Når jeg ser hvilken glede han har av at jeg kommer, vil jeg gjerne fortsette å gi ham den gleden. Han har fremdeles stor kjærlighetsevne, selv om den mentale kontakten er borte. Og han får jevnlig besøk av sine tre sønner og to tidligere koner. Vi som lever nær sykdommen, opplever faktisk også mye humor. Man skal selvsagt ikke le av sykdommen eller av den som er syk, men pussige situasjoner må det være lov å le av.

- Hva da, for eksempel?

- Det kunne for eksempel være at jeg sa til ham at «nå er du blitt glemsk», og han går i forsvar og sier at «nei da, det er du som er glemsk!» En total fornektelse av virkeligheten, som der og da kan virke komisk.

- Hvordan oppdaget du at han ble syk?

- Det begynte med at han fikk problemer med å huske tekst. Så vi måtte avlyse Ibsen-forestillingen vår. Først trodde vi det var stress, men problemene vokste. Du må huske på at han er en dyktig skuespiller og improvisator, han hadde noen knep som fikk meg til å tro at han var mer til stede enn han var. Alzheimer er en snikende sykdom. Da diagnosen endelig forelå, kom den i all sin tristhet som en stor lettelse, sier Tandberg.

Hun tar en slurk av teen.

- Det sies at Alzheimer gjør at folk blir mer av seg selv. Den som er stille og innesluttet, blir mer stille, den rastløse og energiske får mer av det. Men sykdommen utvikler seg, og en må være forberedt på store endringer. Det forskes mye på feltet, og kanskje får vi en dag vite mer om årsak og nye medisiner.

- Hva tenker du om hans framtid? Har han et verdig liv?

- Hvem skal bestemme hva som er et liv? Jeg tror han har glede av å leve og har det bra på hjemmet der han bor. Selv tenker jeg lite framover, men tar en dag av gangen. Jeg har tidligere mistet en mann i kreft, og føler at jeg igjen er i sorg, men på en annen måte.

Kafeen Clodion er kjent som ett av flere tilholdssteder for FF, eller den eksklusive lille klubben «Frognerfitter», sensasjonstittelen på boka som Alexia Bohwim lanserte i januar. Den har også Monna Tandberg lest. Med stor glede, sier hun. Hun synes det er morsomt å lese om et område man kjenner godt. Hun som vokste opp på Skillebekk, og siden er blitt boende på Frogner.

- Det eneste som gjorde meg litt urolig var tanken på at barna mine har vokst opp i dette strøket, for boka skildrer triste tilstander, sier hun.

Monna Tandberg benekter at hun er en fin Frognerfrue, og hun går sannelig ikke av veien for fittepreik, hun heller. Faktisk har hun delvis levd av det siden stykket «Vaginamonologene» først ble satt opp på Torshov for åtte år siden. Nå har hun en ny runde med sitt kritikerroste onewomanshow, der hun framfører ni monologer om kvinners seksualitet, skrevet av amerikanske Eve Ensler, på bakgrunn av intervjuer med forskjellige kvinner.

«Fitte, fitte, fitte, fitte, fitte!» roper hun ut der hun sitter på en høy krakk, med bare et lite, rundt bord mellom seg og publikum.

- Er det helt greit, liksom?

- Nå har jeg rundet 70 forestillinger, men det er like utfordrende og spennende hver gang om jeg treffer og vinner gehør hos publikum. Og like herlig når det skjer. Stykket er nemlig så sløyt bygget opp at folk blir med på ferden. Men man kan ikke rive ut ett ord, én replikk, det blir helt meningsløst.

- Stykket er satt opp av en mann, Toralv Maurstad?

- Yes, det var en klar fordel med en så erfaren regissør. Han har garantert sett mer til den kroppsdelen enn jeg! sier Tandberg og ler så skuldrene rister.

Lars Andreas Larssen ble hun kjent med mens de gikk på teaterskolen, der han var gjesteinstruktør. Da de flyttet sammen over 30 år seinere, hadde de vært gift to ganger på hver sin kant, og hadde spilt sammen på Nationaltheatret. Det største samarbeidsprosjektet de hadde var en forestilling bygd på Ibsens liv og verk, «Det er sant hvert evig ord». Det tok ni måneder å bygge opp forestillingen, og Tandberg omtaler den som «barnet» deres. Ibsen-forestillingen ble en stor suksess som brakte paret ut på en stor turné, blant annet til København, Tel Aviv og Sri Lanka.

- Det var en veldig vellykket forestilling og Lars Andreas tilførte den mye humor. Det er umulig å ta den opp igjen uten ham, sier hun trist.

Det er her vi kommer tilbake til den sky Monna Tandberg. For hun som sitter på en stol og roper «fitte, fitte» på Torshov, sier at hun alltid har vært sjenert. Nettopp dette er typisk for mange skuespillere, inntil de får en rolle de kan opptre med, forklarer hun.

Slik var det ikke med Lars Andreas. Han har alltid vært den framfusne, blide og høylytte erke-nordlændingen som kunne fortelle historier og snakke med alle.

- Han sluttet på National og ble mer og mer entertainer. Entertainere har et stort eksponeringsbehov, de elsker å opptre. Som raus nordlending kom han alltid i snakk med folk og var utrolig populær, især i Nord-Norge. Hans åpenhet har smittet over på meg. Nå snakker jeg med folk overalt og får mange hyggelige samtaler ut av det. Og det har jeg lært av Lars Andreas. Slik har han endret meg.

Få har spilt så mange Ibsen-roller som Monna Tandberg. Hun debuterte som Nora på Det Norske Teatret i 1961. Og selv om hun har spilt «alt» på scenen, fra Sofokles og Shakespeare til absurd, eksperimentelt teater, er det Ibsen som har vært klippen.

- Nora er kvinnenes Hamlet, forsikrer hun.

- En rolle som har alt, fra A til Å. Men Hedda har stått mitt hjerte like nært. En vanskelig rolle, og den eneste jeg faktisk har ønsket meg.

I påsken har hun hatt en leserfest med Astrid Sæthers nye biografi, «Suzannah. Fru Ibsen». En bok på 350 sider som gir et nytt og fyldig bilde av dikterens hustru.

- Endelig! Siden Edith Roger og jeg laget monologen «Kjære Ibsen», har jeg vært grinete på mannlige biografer som har redusert Suzannahs rolle til en kjedelig dame og et hespetre, og forstørret ektemannens små alderdomsforelskelser. Det var jo hun som inspirerte ham! Hun var vokst opp i et broket familiehjem med skjebner nok til å fylle hele forfatterskapet. Mens han var i utlandet sendte hun ham lange brev som beskrev Norge. Det var hun som introduserte ham for John Stuart Mill, som var en ivrig kvinnesaksforkjemper. Den unge Ibsen skjønte hva hun hadde da han sa: Får jeg henne, skal jeg bli noe stort!

Det var Suzannah som ville at Nora skulle forlate hjemmet, mens Ibsen ville at hun skulle bli. «Hvis ikke Nora går, går jeg!» sa Suzannah. Hun visste hva hun var. Hun hadde en forpliktelse oppad, sier Tandberg og peker i taket.

Teen er blitt kald, men Tandberg avslår konsekvent tilbud om mer servering. En baguette? Et glass hvitvin? Nei takk. Og absolutt ikke kjøtt, hun spiser ikke dyr.

- Dessuten skal jeg kjøre bil til trening i kveld. Jeg bruker trening som en slags dop og blir sur uten endorfiner. Man må ha kondisjon i denne jobben. Jeg er låghalt og må trene for å holde skroget på plass. All slags trening er bra, unntatt apparater og jogging. Jeg prøver å sørge for å slippe glede inn i livet mitt. Trening, arbeid, venner og familie gir meg mange gleder, og jeg er helt tussete mormor til lille Mina på fire og et halvt.

Livet har ulike faser, men selv det verste som skjer, har en funksjon, tror Monna Tandberg.

- Da min mann Arild døde i 1986, tok det to år før jeg mente jeg hadde leverett. Jeg hadde mistet underlaget mitt. Jeg satt tilbake med tre barn og konsentrerte meg bare om barna og jobben. Jeg prøvde flere retninger - dynamisk meditasjon, alternativ yoga, søkte forskjellige svar. I grunnen er jeg misunnelig på fanatikerne, de har en overbevisning jeg mangler.

Vennene beskriver henne som sine venners trofaste venn. Alltid parat til å trøste og hjelpe, men, sier de, ytterst dårlig på å signalisere når hun selv trenger hjelp. Hvordan har hun det, selv? Egentlig?

- Jeg sover dårlig om natta, det er mange tanker å bale med i «vargtimen», når natt går mot dag. Ligger mye foran tv-en, ser på CNN eller filmer, eller tar sovemidler. En gang i måneden går jeg til psykolog og er glad for det. Hun er en klok samtalepartner. Om min bakgrunn har hun funnet ut at jeg vokste opp som en slags buffer mellom mor og far, fordi de var så forskjellige. Jeg lærte tidlig å være lydhør og ta hensyn, selv om jeg ikke hadde forutsetning for å forstå hva som foregikk. De hadde for eksempel to sorter poteter på bordet, harde og melne, to slags salater, og to sorter kjøtt til middag. Da jeg var 13 spurte jeg: Hvorfor er dere gift? Jeg er på sett og vis et brent barn som tror at barn har best av åpenhet, forteller Tandberg.

- Seinere i livet, da Lars Andreas flyttet inn her, fortsatte jeg å være en buffer mellom ham og mine barn, slik at de lettere skulle kunne bo under samme tak. Resultatet blir igjen at egne behov skyves bakover i køen. Slikt kan lett bli et mønster.

Teatret har vært Monna Tandbergs liv og suksess. Ikke bare har hun viet sitt yrkesliv til scenen, hun har også vært gift med to anerkjente regissører, Per Bronken og Arild Brinchmann, og hennes samboer Lars Andreas Larssen har vært en framtredende skuespiller, som nevnt. Mange priser har hun fått, blant annet Per Aabels minnepris i 2004. Sist høst ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst.

Men hun har ikke bare pent å si om livet ved teatret.

- Det er mye dritt på teatret. Mye misunnelse og baksnakking på grunn av dårlig teaterpolitisk fordeling av roller. Teatret er det siste absolutte eneveldet.

- Du kjenner vel til det, du som var teatersjef Brinchmanns spillende kone?

- Jeg misunte ham ikke jobben, men han var sterk, for han trivdes i motvind og ikke bare i maksvær, som han sa. Det var noen år jeg ikke gikk så mye i kantina på National.

- Nå er du selv sjef - for en periode?

- Jeg er med i et lederkollegium, Firerbanden, på Torshov. For to år. Arild lærte meg et ordspråk når man tviler på om man tør. Han sa: Gjør det! Den stemmen hører jeg ofte. Jeg har alltid glede av å arbeide sammen med unge, talentfulle mennesker med rare og spennende prosjekter.

Her må vi igjen slippe til Runar Hodne, han som sammenliknet Tandberg med den gode vin, kollega og regissør på Torshov:

- Da vi skulle lage ny ledergruppe, var det naturlig å vende seg til Monna først. Hun er en av våre mest erfarne skuespillere, og likevel den yngste av de unge! Hun er et moderne, sultent menneske, uhyre profesjonell og dessuten Norges beste på tekst, sier han.

- Det var hyggelig sagt, sier Monna Tandberg. - Men jeg måtte gjøre det klart at jeg var for gammel til både å prøve, spille og å gå på møter. Torshovledelsen har hittil egnet seg best for barnløse eller skilte, men jeg vil ha tid til andre ting.

- Du kunne jo vært pensjonist nå?

- Jeg har luktet litt på det. Da kunne man for eksempel si nei til roller man ikke vil ha. Selv har jeg vært heldig med roller, men det står ikke til å nekte at det å være skuespiller kan føles som en form for prostitusjon. Noen kameler må man svelge, andre må man spille. Til gjengjeld er det deilig å være med på noe man tror på, da gir man alt, kropp og sjel. Nei, livet er for kort til å gjøre noe man ikke har lyst til! ■

tgr@dagbladet.no

På to hjul: - Så sant det er tørt i gata, er jeg ute på sykkel! Her fra en bytur i 1989.
Ekteskap nummer to: I 11 år het sjefen på Nationalteatret Arild Brinchmann. Monna var kona til sjefen.
Barndom: Her er Monna Tandberg seks år gammel, ute i gata på Skillebekk på Oslo vest.
Teatertrio: Per Bronken (t.h.) var Monnas første ektemann. Her er paret sammen med kollega Pål Løkkeberg.
Sommerferie: Ektemannen Arild Brinchmann, dattera Nora og hunden Tasha på Bukholmen.
Heder: Wenche Foss overrekker Per Aabel-prisen til Monna Tandberg i 2004.
Jul i Blåfjell: Mest kjent er nok Monna Tandberg som dronning Fjellrose.