Sugen på hevn

Har du nettopp spyttet vredens druer i ansiktet på eksen? Da er du NRK-journalist Hege Dahls (33) drømmekvinne.

-  DENNE, sier Hege Dahl, og holder fram en plastbelagt bok med sider som bærer preg av å være lest om igjen og om igjen.

Det står navnet Carina Rydberg på omslaget, og Hege stryker fingrene over plastikken.

-  Hun har bare vært så utrolig modig!

Hege har geleidet oss gjennom NRK-byggets irrganger og låst opp journalistkontoret sitt på avdelingen for radiodokumentar. Nå slenger hun seg ned på skrivebordsstolen, trykker boka mot brystet og nikker megetsigende.

CARINA RYDBERG fra Sverige har hevnet seg. Hun følte seg tråkket på og ydmyket av en kjæreste, og bestemte seg for å la hele verden få vite mannens navn og hva han hadde gjort. Det enkleste var å gi ut ei bok.

Hege synes det er helt fantastisk. Hun har finlest hver linje og latt seg inspirere. Ikke til å skrive personlige hevnhistorier i bokform, men til å sende dem ut på lufta. Først trenger hun bare å komme i kontakt med kvinner i Norge som virkelig har hevnet seg.

-  Jeg lurer så fryktelig mye på dette med hevn. Det er jo en voldsom kraft, forklarer Hege, og begynner å tenke høyt:

-  Hvordan føles det å gjøre det? Hvordan føles det etterpå? Hva skal til for å våge? Og hjalp det på noen måte?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er kvinners kjærlighetshevn Hege er opptatt av. Hun tror den kan si noe om vilkårene damer lever under i dag. Rammene samfunnet setter.

-  Omgivelsene reagerer annerledes på kvinnehevn enn mannehevn, hevder Hege.

-  Kvinner blir med en gang oppfattet som hysteriske. Ta Glenn Close i filmen «Farlig begjær», for eksempel. Sprute gal.

Gjøvikjenta som har bodd de siste 14 åra i Oslo, er absolutt ikke med på at det beste er å være snill og god. Det er det der hun ikke kan fordra ved kvinnerollen - at vi skal lide i stillhet og bite tennene sammen hvis noen er slemme mot oss. Hege vil ha damer som heller satser på en slags «øye for øye og tann for tann»-løsning. I rettferdighetens navn.

-  Jeg leste en gang om ei dame som ble banket av mannen sin. Etter en ny runde med juling tok hun en hammer og gikk ut til bilen hans. Og så slo hun bilen like mange ganger som han hadde slått henne. Det kaller jeg konstruktiv hevn.

For det er forskjell på konstruktiv og destruktiv hevn. Drap og grov vold faller inn under kategorien for det destruktive, mens den hevnaksjonen som får dama til å rette ryggen og kjenne seg som en fri og stolt kvinne, er av det gode, tror Hege.

-  Ekspertene sier at det hjelper på selvfølelsen bare å fantasere om hevn. Det er da jeg lurer: Hjelper det enda mer å omsette fantasien til virkelighet?

SELV HAR HUN aldri våget å ta spranget. Det irriterer henne. En periode samlet Hege mailer fra en type som stadig «glemte» at det var hun han egentlig hadde et forhold til, men det ble ikke noen Rydberg ut av det.

-  Jeg fant liksom ikke en hevn det svingte av.

Etterpå kom selvfølgelig alle de gode ideene strømmende. Som å male ned hele leiligheten hans i en stygg farge, spre et virus på datamaskinen eller tegne stygge tegninger på klærne hans.

Hege fatter ikke hvorfor kvinner bare skal finne seg i alt mulig.

-  Menn på bar, for eksempel. Som tillater seg å tafse på fremmede damer.

Hege vet hva hun snakker om. Hun er single dame på Grünerløkka, og har studert kafélivet inngående i flere år.

-  Altså, menn som snakker ubehøvlet og stryker damen oppetter lårene uten på noen måte å være invitert. Hva gjør damene da? spør Hege, før hun lener seg fram på kontorstolen, og retter pekefingeren ut i lufta.

-  Hva gjør vi, kvinner av vår generasjon som liksom har lært å sette grenser? Hva gjør jeg selv?

Hun venter ikke på svar før hun slår ut med armene.

-  Jeg flytter meg. Jeg bare reiser meg stille og setter meg et annet sted. Ingen ørefik. Ingen skarpe, irettesettende kommentarer eller kjeppjaging fra bardisken.

Hege slenger beina på skrivebordet og sukker oppgitt.

-  Jeg tør ikke. Og det hadde jeg vel ikke trodd om meg selv da jeg var 14 år.

JENTER SKAL IKKE bare flytte seg og late som ingenting. De skal være flinke også. Hele tida. De strever og sliter og tror aldri de er gode nok, uansett hvor gode de er, mener Hege, som kaller det for «flink-pike-syndromet». Hun har nettopp gjort ferdig en radiodokumentar om saken. Siden hun føler seg som et klassisk offer for syndromet, deltar hun selv.

-  Jeg gruer meg alltid skrekkelig når jeg skal i gang med en ny arbeidsoppgave, og tenker som oftest at det kommer til å gå dårlig.

Det gjør det som regel ikke. Hjemme i leiligheten på Grünerløkka har Hege et lite oksehode på en sokkel med årstallet 2003 på. Alle radiofolk vet at det betyr førstepris for Europas beste dokumentar. Det var Heges aller første arbeidsstykke som radiodokumentarist. I år er hun nominert igjen.

Men selv med en håndfull fag fra universitetet, journalistutdanning, ti års erfaring fra Radiorakel, P3\'s Mammarazzi, NRQ, Lørdagsbarnetimen og nå radiodokumentarredaksjonen, samt en sjef som sier hun er kjempedyktig, føler hun presset.

-  Det er et samfunnsproblem. Utbrentdiagnosen ligger bare og venter på sånne som meg.

Hege holder ut prestasjonspresset fordi hun elsker det hun beskriver som radiouniverset; lydrommet der hun kan få tegne bilder av mennesker ved hjelp av stemmer, toneleie og ordene de velger i øyeblikket.

-  Jeg har alltid vært så nysgjerrig på menneskene og alt de tenker på. Ikke kjendisene, men folk som er villig til å dele virkeligheten sin. Og får jeg bare tak i noen kvinner nå, med hevn i blikket, så blir jeg kanskje kvitt «flink-pike-syndromet» jeg også. Det er jeg nemlig møkklei.