Sultekunstneren

Hvorfor forteller sangeren Kari Iveland (39) om ti år med anoreksi i filmen «Vektløs»? Fordi hun fortsatt lever.

DET BEGYNTE Å GÅ dårlig først da det begynte å gå bra: Kari Iveland var 17 år. Ferdig med barndommen sammen med misjonærforeldrene i Bangladesh. Nesten ferdig med skolen. Godt i gang med sangen. Klar til å fly! {ndash}Jeg fikk så mange gode tilbud, og jeg klarte ikke å ha det godt. Jeg følte at jeg lurte folk. Den jeg var, hadde for skarpe kanter. Jeg tenkte jeg skulle rense av meg alt {ndash} se ut på utsiden slik jeg følte meg på innsiden.NESTE UKE kommer filmen «Vektløs» på kino. Den er laget av Sigve Endresen, og handler om innspillingen av Kari Ivelands første solo-CD, og hvorfor hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe mot mat. I kveld er Iveland med i Amanda-TV-showet fra Filmfestivalen i Haugesund. Seinere i høst kommer dagbøkene fra anoreksi-åra ut i bokform. Et temmelig langt skritt for en som lenge holdt seg til parolen: Du skal ikke bekjenne din skam. Du skal ikke vise noen hvem du egentlig er.{ndash}Det som skremmer meg mest er at alle nå får vite om de åra jeg var syk. Jeg har skammet meg sånn over dem, og jeg vil ikke bli Anoreksi-Kari. Kommer jeg til å møte mistenksomheten igjen? Vil folk begynne å se på hva jeg spiser? De har jo hørt at denne sykdommen aldri går over. Men jeg har faktisk den luksusen at jeg har «krysset Atlanteren» og overlevd, for å fortelle historien.Helt siden hun ble gravid med den første av de to sønnene sine, har Kari Iveland vært frisk. Mat sluttet å være et problem. Sykehusoppholdene var langt tilbakelagt. Men hun merket stadig oftere at hun ble hissig når hun så noe om anoreksi i mediene.{ndash}Det fins ikke én årsak, og heller ikke én løsning. Slankeindustrien er fæl, men anoreksi er ikke bare slanking. Jeg begynte å skrive litt, og sendte til slutt et brev til Sigve Endresen. Da han ville lage film, om meg {ndash} noe jeg syntes var helt merkelig {ndash} trodde jeg det skulle bli vanskelig med en dokumentar om noe som skjedde for tjue år siden. Men så ble mamma syk, og det tvang meg til å se på ting på nytt uansett. Jeg møtte mange av mine egne spøkelser. Det har vært et rart år.KARI VAR DET flinke barnet. Hun passet seg selv. Foreldrene var misjonærer: De hadde et kall, kallet gikk foran alt. Og det var så mye mer synd på de andre barna. Noen av dem fikk mat bare annenhver dag. En scene i «Vektløs» viser Kari som sier til psykiateren sin at hun var redd for å oppta en sykehusseng, fordi det var andre som trengte den bedre. Psykiateren lener seg mot henne og spør: Er du så sikker på det?Men hvorfor ble nettopp Kari syk? Valgte hun maten som middel fordi hun så venninnene sine få for lite?{ndash}Jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Mer med følelsen av at de andre barna trengte foreldrene mine mer enn jeg gjorde. Det ble bare litt for mange ting i feil rekkefølge. Kravene fra det kristne miljøet bidro. Jeg trodde at de dårlige sidene mine var forkastelige . At de måtte skrelles bort. Jeg trodde jeg skulle klare å kontrollere mine egne naturlige impulser.For Iveland var sykdommen en protest. «Det var bra du nektet,» sier moren i filmen, «bare så synd det var mat». Stressnivået i kroppen til en anorektiker er å likne med en som går rundt i et brennende hus og leter etter utgangen. Men anorektikeren får aldri noe faren-over-signal.{ndash}Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde løst problemene mine med å gå ei uke på fylla istedenfor å tilbringe to år på sykehus. Men jeg hadde ikke noe verktøy til å uttrykke at jeg ikke hadde det godt. Jeg var så redd hele tida, og fant en angst jeg kunne kontrollere. Det er veldig lett å kontrollere mat.{ndash}Lett?{ndash}Ja, men slitsomt, du er sulten hele tida. Jeg ga mindre og mindre uttrykk for meg selv. Foreldrene mine sa det var så fælt, for de fikk ikke gi meg noe. Jeg ville ikke trenge noe og klarte ikke ta imot. Å få noe føltes som en forpliktelse.PÅ SITT SYKESTE gikk Kari rundt i gangene på Ullevål sykehus med sonde i nesa og trillet stativet med intravenøst {ndash} for å brenne kalorier. Foreldrenes håp svingte med en halv skive brød: I dag har hun spist!{ndash}Anoreksi er en statussykdom. Den forbindes med modeller og skuespillere, askese og viljestyrke. Og det er sant {ndash} du skal være veldig sterk for å klare å sulte. Men å bestemme hva du spiser, er også det eneste du klarer. Du blir så sløv {ndash} det blir slitsomt å blunke. Men det er deilig også, fordi følelsene kommer på avstand. På Gaustad ble Iveland dopet ned.{ndash}De ville bryte ned motstanden i meg, og det lyktes de for så vidt med {ndash} jeg ga opp, orket ikke kjempe mer, ville ikke leve lenger. Veien bort virket kortere enn veien tilbake.{ndash}Trodde du at du kom til å dø?{ndash}Jeg både trodde det, og trodde det ikke. Jeg var redd for å dø, for da ville folk si jeg hadde tatt livet av meg, og i det kristne miljøet var det stor synd. Men jeg bestemte meg for at dersom livet mitt bare skulle handle om å overleve, var det ikke verdt det.TO AVGJØRENDE hendelser bidro til at Kari Iveland ble frisk. Den ene handlet om død, den andre om liv.{ndash}Broren min døde i en flyulykke. Det var så altoppslukende grusomt, det gikk ikke an å slanke seg bort fra det. Like etter ble jeg gravid. Jeg synes livet har en fantastisk måte å balansere på {ndash} det er sjelden det skjer noe dårlig som ikke etterfølges av noe fint. Jeg prøver å se det fra den vinkelen.Graviditeten førte til at Iveland mistet matlysten. {ndash}Jeg måtte minne meg selv på å spise, en frihet som var helt ubeskrivelig. For meg var mat alltid en fristelse. At en anorektiker bruker en halv time på å få i seg en halv skive skyldes ikke bare at noen ser på, men også at det er så godt. {ndash}Hva slags forhold har du til å ha kontroll i dag?{ndash}Jeg måtte konfrontere det jeg var mest redd for: kaos. Jeg lærte meg små triks, slik at hver gang jeg anklaget meg selv for hva jeg hadde spist eller sagt den dagen, løste jeg et kryssord eller så en film. Etter hvert mistet jeg vanen med å holde opptelling. SKULLE DU ØNSKE du hadde sluppet åra med anoreksi?{ndash}Jeg kunne nok ikke funnet ut hvem jeg var hvis jeg ikke hadde tillatt det anorektiske å slippe fram. For meg var det viktig å se at jeg hadde kjempet hele livet, at dette var uttrykksformen, og å akseptere behovet for å slutte å kjempe.{ndash}Så du deg selv som veldig tynn? {ndash}Jeg så meg selv som veldig stygg. Folk ble så redde for meg, de grøsset litt, når de tok i meg. Det gjorde meg veldig alene. Jeg ville jo være en flink anorektiker også: Følte meg mislykket da jeg begynte å spise igjen. Hun klarte ikke engang å være anorektisk . Legene viste meg bilder for å skremme meg: «Hun der veier 29 kilo, vil du bli sånn?» Nei, sa jeg, og tenkte: Jeg skal bli 28.{ndash}Hva tenker du om den stemmen i dag?{ndash}Jeg tenker at det den prøvde, var å passe på meg. Jeg prøver å berolige den stemmen. Det går fint, sier jeg til den, jeg er blitt voksen. Jeg klarer meg nå. hege.duckert@dagbladet.no