KNEET UTSLITT: - Jeg skulle gjerne kjørt masse på ski, løpt lange turer og drevet med veteran-håndball, men det går bare ikke, sier Susann Goksør Bjerkrheim. Foto: JACQUES HVISTENDAHL
KNEET UTSLITT: - Jeg skulle gjerne kjørt masse på ski, løpt lange turer og drevet med veteran-håndball, men det går bare ikke, sier Susann Goksør Bjerkrheim. Foto: JACQUES HVISTENDAHLVis mer

HÅNDBALL-EM

Susann Goksør Bjerkrheim må kanskje ha protese, men hevder håndballen var verdt smertene

 - Dette er prisen jeg måtte betale for å representere Norge i over 13 år, sier hun. 

- I år er det 16 år siden jeg la opp, men håndballen merkes fortsatt på kroppen. Nå har de vært inne og rydda opp i kneet for siste gang. Legene sier det ikke er så mye mer å gjøre, ler Susann Goksør Bjerkrheim (46) forsiktig.

Det er knapt brusk igjen i det høyre kneet til den tidligere landslagskjempen etter årevis med kjappe pådrag og høyre/venstre-finter.

Etter en lang karriere sitter hun blant annet igjen med 296 landskamper, et uforglemmelig VM-gull på hjemmebane i 1999 - og en kropp som aldri blir den samme.

- Det er nok en fare for protese i kneet etter hvert. Jeg håper jeg kan klare meg lenge uten det, men protese har vært en realistisk konsekvens jeg har visst om lenge, forklarer hun.

- Var karrieren verdt det?

- Det er et betimelig spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger de siste årene, svarer Goksør alvorlig.

Prisen for Norge

Hun ledet Bækkelaget til store triumfer og Norge inn i en håndball-gullalder vi fortsatt ikke aner slutten av.

Kanskje blir det nytt EM-gull på søndag, dersom vi slår Frankrike i semifinalen i kveld.

Likevel er altså Goksør, en av Norges beste spillere noensinne, åpen for at gullmedaljens bakside av og til kan bli for tøff.

TRENER: Studio er enklere enn lengre løpeturer for en tidligere håndballstjerne med dårlig kne.  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
TRENER: Studio er enklere enn lengre løpeturer for en tidligere håndballstjerne med dårlig kne. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET Vis mer

- Dette er prisen jeg måtte betale for å representere Norge i over 13 år. Det er på en måte leit, for jeg skulle gjerne vært mer aktiv enn det jeg kan være i dag. Jeg skulle gjerne kjørt masse på ski, løpt lange turer og drevet med veteran-håndball, men det går bare ikke, sier hun bestemt.

Etter landslagsdebuten i 1987 vant Goksør åtte medaljer med Norge. Den første var OL-sølvet i Seoul i 1988, den siste kom i 2000 i form av en bronse under Sydney-lekene. Da hun la opp kort tid etterpå, var det for å skåne kroppen.

- Jeg mener skadene og smerten håndballen har ført med seg ikke overgår den gleden og de mulighetene jeg har fått i livet. Kneet holder meg ikke våken om natta, selv om det var slik en periode, sier hun.

Tøff idrett

Få idretter kan måle seg med skadefrekvensen i håndball, først og fremst på grunn av den enorme belastningen knærne utsettes for.

Goksør er langt fra alene om å kjenne den sure siden av håndball-eplet, og forteller at enkelte gamle lagvenninner har det langt verre.

De som pinte seg gjennom karrieren og spilte med store smerter allerede den gang - de må leve med desto større plager i dag, mange år etter karrierepunktum.

- Håndball er ikke bra for kroppen?

- Nei, men håndball er så gøy, roper Goksør.

Kapteinen og lederskikkelsen i henne kommer til syne, og med idrettsgleden friskt i minne svarer Goksør enda en gang på spørsmålet hun nettopp fikk, om karrieren var verdt et mulig liv med protese.

- Jeg fikk være med på et eventyr, kom inn etter gjennombruddet og var med helt til de første gullmedaljene. Jeg har traff mannen min og fant jobben min gjennom håndballen og har opplevd utrolig mye spennende. Jeg kan ikke sitte her og si at det ikke var verdt det, sier hun og konkluderer:

TAPTE I FINALEN: Goksør vant VM-finalen, men ble nummer to i finalen av «Skal vi danse». Kristian Ødegård vant. Foto: JOHN T. PEDERSEN / DAGBLADET      
TAPTE I FINALEN: Goksør vant VM-finalen, men ble nummer to i finalen av «Skal vi danse». Kristian Ødegård vant. Foto: JOHN T. PEDERSEN / DAGBLADET       Vis mer

- Det er dette som er mitt liv. Det er dette som har gjort meg til meg.

- Vanskelig å lytte til egen kropp

Av de nåværende landslagsjentene, de som spiller EM i Sverige i disse dager, vil mange trolig oppleve alvorlige skadeproblemer og få kjenne etterdønninger av håndballkarrieren resten av livet. Goksør røk korsbåndet som 28-åring, i kamp borte mot Tertnes i Bergen.

Men å ta pause når kroppen skriker stopp er ikke alltid et alternativ, forklarer Goksør.

- Det er vanskelig når man står i det, er i 20-årene og bare vil trene og spille, å ta hensyn selv. Du må bli kjent med kroppen din og sette grensene selv. Det er en vanskelig balansegang når lagvenninnene vil du skal spille, treneren ønsker å ha deg med og du selv mest av alt ønsker å være på banen. Da er det det ofte vanskelig å lytte til egen kropp og til de som eventuelt råder deg til å bremse.

Den gamle midtbacken, som måler 168,5 centimeter på sokkelesten, følger selvsagt nøye med på håndballjentene i dag.

Kampene fra EM i Sverige ser hun hjemme i stua sammen med ektemannen og de to guttene, som begge spiller håndball - selvfølgelig.

Det hun liker best med dagens gullgenerasjon er høyden deres, eller rettere sagt mangelen på høyde. For også lave jenter kan spille håndball, må vite.

- Folk sa de var for små til å lykkes, og da digger jeg at de har blitt så gode. Nora Mørk er en halv centimeter lavere enn meg, og mange på landslaget spiller sånn som jeg også likte. Det går fort, det er mange finter og mye bevegelse, sier Goksør begeistret.

Ektemannen ble ertet

Da det var hun som stormet ut på banen kunne en helt ordinær uke inneholde mellom 10 og 14 treningsøkter, og i årene etter Goksør debuterte på landslaget i 1987 ble kvinnehåndball en stadig større publikumsattraksjon i Norge. Herrelandslaget, der Goksørs ektemann Svein Erik Bjerkrheim spilte en sentral rolle, var det få som brydde seg særlig mye om.

Og når jentene stjeler oppmerksomhet fra gutta kan det av og til bli bråk.

- Svein Erik ble ertet for at han bare var «mannen til Susann», men han har et veldig avslappet forhold til det der. Jeg husker vi opplevde at enkelte fra herremiljøet tenkte at damehåndball og herrehåndball var to forskjellige idretter. Det var en periode hvor enkelte nektet å innrømme at det var ting de kunne lære av oss jentene, sier hun og slår ut med armene.

TALENT: Marte Eliasson (fra venstre), Susann Goksør, Tonje Skagestad og Hanne Skogum på ungdomssamling med landslaget på 80-tallet. Goksør debuterte på A-landslaget i 1987. Foto: ODD WENTZEL / DAGBLADET
TALENT: Marte Eliasson (fra venstre), Susann Goksør, Tonje Skagestad og Hanne Skogum på ungdomssamling med landslaget på 80-tallet. Goksør debuterte på A-landslaget i 1987. Foto: ODD WENTZEL / DAGBLADET Vis mer

Selv mange år etterpå virker det litt urimelig for Goksør at ikke alle forsto hvor mye arbeid håndballjentene la ned for å bli best.

Enkelte ressurspersoner i miljøet nektet å akseptere at håndballjentene trente mer - og bedre - enn gutta, hevder hun. De var jo bare jenter.

- Det satt nok litt langt inne for enkelte å innrømme at vi gjorde mye riktig. Heldigvis opplevde jeg at de fleste av herrespillerne støttet oss.

Drømmer om å løpe langt

I år er det 30 år siden det norske håndballeventyret fikk sin begynnelse gjennom en overraskende bronse under håndball-VM i Nederland.

Goksør gir Håndballforbundet en solid del av æren for de 24 medaljene som har kommet i årene som fulgte, og sier forbundet var tøffe som våget å satse på kvinnehåndball allerede på 1970-tallet.

- Håndballforbundet satset like hardt på jentene som på gutta allerede på 1970-tallet. Etter det kom også en veldig bra trenerkompetanse der treningen ble profesjonalisert og satt i system. Og så har vi hatt en utrolig bra kultur på damelandslaget som har fått leve videre. Jeg smiler for meg selv når jeg kjenner igjen ting i laget som vi også gjorde på 90-tallet, sier hun og gliser.

HÅNDBALLPAR: Goksørs ektemann, Svein Erik Bjerkrheim, har også lang fartstid på landslaget. Her fra da sistnevnte var med i «Skal vi danse?».
FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET
HÅNDBALLPAR: Goksørs ektemann, Svein Erik Bjerkrheim, har også lang fartstid på landslaget. Her fra da sistnevnte var med i «Skal vi danse?». FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET Vis mer

Lederegenskapene som skaffet Goksør legendestatus i håndballmiljøet, skaffer henne salt til maten i dag.

Hun er konsulent for næringslivet og holder foredrag om vinnervilje. Men om kroppen ikke vil bære deg, spiller det ingen rolle hvor mye man vil ta en løpetur. Goksør tror likevel at hun er fysisk aktiv om 15 år, selv om det blir med en eventuell protese i kneet.

- Ja, jeg kommer til å kreve av kroppen min at den kan være aktiv, og det er mye man kan gjøre. Jeg drømmer om å få lov til å løpe lange turer i skogen, men slik det er nå går det ikke, avslutter hun.

HØYDEPUNKTET: Susann Goksør med tydelig tak på VM-kula etter seieren over Frankrike i finalen. Foto: BJØRN LANGSEM / DAGBLADET 
HØYDEPUNKTET: Susann Goksør med tydelig tak på VM-kula etter seieren over Frankrike i finalen. Foto: BJØRN LANGSEM / DAGBLADET  Vis mer