Suser avgårde

Norwegian-sjef Bjørn Kjos (59) har fløyet inn på lista over Norges rikeste - og fått SAS til å skjelve. Det kan Osama bin Laden ta litt av æren for.

-  DEN STØRSTE BARRIEREN sitter mellom øra. Det handler om å tørre å gjøre ting.

Bjørn Kjos kakker en pekefinger mot pannebrasken. Det var der inne alt begynte. Der ble den elleville ideen om å utfordre SAS på hjemmebane født. Drømmen om å starte opp et lavprisselskap i lille Norge. Lenge trodde folk at Kjos ikke var helt med. De har tørket av seg gliset nå. Etter tre år i motbakke, begynte det å lysne i fjor. I forrige uke kunne Kjos for første gang legge fram et årsregnskap med overskudd. Mot elendige odds, år med røde tall og en konkurrent med killerinstinkt og friske triks.

-  Å drive et flyselskap er akkurat det samme som å starte en Boeing 737. Du må ha full power, altså. Full power!

DET FØRSTE KJOS GJØR når han stenger kontordøra bak seg er å vrenge av seg slipset som om det var en løkke rundt halsen. Han snurrer rundt seg selv på gulvet, henter kaffe, roper oppmuntrende til en ansatt mens han ler. Det er rart med det. Kjos kan snakke om triste ting og fine ting, men han ler nesten hele tida. Uansett. Nå synker han ned i stolen, blottlegger en tanngard som virker svært tilfeldig sammensatt og ler kort en gang til.

-  Hæ hæ. Vi hadde ikke noe valg den gangen i 2002. SAS hadde droppet kontrakten med oss. Enten måtte vi legge ned, eller finne på noe annet. Du kan jo tenke deg, Norge var et svært marked med én operatør og verdens høyeste flypriser.

Kjos kunne ikke holde de butte fingrene fra fatet. Det var galskap. Ingen tvil om det. Det er andre som har forsøkt før ham. En stund så det ut til at Norwegian skulle få samme skjebne. Først den siste tida har det begynt å lysne. For alvor.

-  Har du aldri villet gi opp?

-  Gi opp?

Kjos ser spørrende ut. Det er som om spørsmålet består av fremmedord som ikke er en del av hans naturlige vokabular.

-  Neei, jeg har vel aldri tenkt på å gi opp. Jeg har hatt mine bekymringer. Å ha 550 stykker på lønningslista tynger jo. Men da tar jeg meg en tur i Nordmarka.

-  Hva gjør du der?

-  Går på ski og tenker. Tenker på nye løsninger.

-  Har du bekymringsrynke i panna da?

-  Ja, hæ hæ. Både en og to.

NÅR HAN KOMMER TILBAKE fra turene sine, er han visjonær. Han samler lederteamet sitt og sier de skal gi gass. Full power. Ekspansjon, ekspansjon, ekspansjon er hans mantra. Hvis Norwegian ikke stadig blir større, kan de bare legge seg ned og vente på juling fra SAS.

-  Er SAS som ei bølle som truer med juling i skolegården?

-  Det er ingen tvil om at SAS har jult opp mange underveis. Color Air forsvant jo. Braathens har også fått en del juling.

-  Dere har også fått bank.

-  Jada. Du vet, det er sånn med gamle monopolister. De liker ikke konkurranse. Det er ingen tvil om at SAS ønsker oss dit pepperen gror.

-  Det er blitt antydet at de har drevet med skitne triks?

-  Antydet? Det er offentlig kjent. SAS forsøkte å dumpe prisene, spesielt på Ålesundsruta. En regulær, forferdelig priskrig. De fikk en bot på 30 millioner for det. Og før det, hadde de en bot på 300 millioner for prisfiksing med Maersk. De har sine svin på skogen.

Det er rart med det. Folk som er blide blir ofte avskrevet som naive. Og Kjos, han smiler og smiler. I gode og onde dager. Men konkurrentene har forlengst skjønt at de ikke skal undervurdere mannen, til tross for hans tilforlatelige oppsyn og markante dialekt. Kjos flirte seg kanskje gjennom skolen, men han tok forbredene på to uker, og jussen på tre år. Han er advokat, med møterett for Høyesterett og en strålende karriere bak seg.

-  Tjener dere mye på ditt image som jovial og godslig?

-  Image og image. Jeg kan ikke legge om dialekten eller gå annerledes.

-  Det er nok av folk som gjør det?

-  Ja. Hvis salget hadde stupt, hadde vi nok funnet en annen til å fronte salget.

Irriterende sjarmerende. I alle fall for konkurrenten. I forrige uke gikk SAS-pilotene ut i media og sa de synes ledelsen burde lære av Kjos. Hvis SAS-sjefene har en punchingbag på kontoret, er det ikke utenkelig at noen har tegnet ansiktet til Kjos på den. Han er et hår i suppa. En insisterende plage som aldri gir seg.

SÅ HVA ER OPPSKRIFTEN på et flyselskap med suksess? Vel, her er de beste triksene til Kjos: Først fikk han Stortinget til å forby bonusprogram på innenlandsreiser, etter intens lobbyvirksomhet. Det var konkurransehindrende, mente politikerne. Dermed ble det sånn at alle de som samlet poeng for å kunne ta med kona på sydenferie, ikke lenger følte samme lojalitet til de store selskapene. Da SAS sa opp folk i Braathens, kom Kjos og snappet mange av dem. Og da flytrafikken nærmest gikk på trynet etter terrorangrepene 11. september, gikk Kjos motstrøms og tjente penger der alle andre tapte.

-  Det var en forferdelig ting som skjedde. Plutselig sluttet folk å fly. 500 Boeing 737 stod på bakken. De var lagret i ørkenen og overalt.

Kjos har en pottitnese for forretninger. Han fikk snusen i en uimotståelig deal - bunnpris på leie av fly.

-  Vi tegnet kontrakter for åtte år fram i tid, og tenkte at skitt au. Går vi konkurs, spiller det ingen rolle om vi leier dem i fem eller åtte år. Vi smelte til og leide inn åtte fly.

-  Og fremdeles er de superbillige?

-  Ja, hæ hæ. Folk trodde vi var gæerne. Uten de prisene hadde alt vært mye vanskeligere.

-  Så hvis det ikke hadde vært for Osama bin Laden, hadde du vært bankerott nå?

-  Det er kanskje å ta litt hardt i, men mange gikk konkurs.

-  Er det etisk problematisk for deg at du profitterte på en tragisk hendelse?

-  I kriser og elendige tider får du omveltninger. Det er når alt ligger nede at muligheter byr seg. Du får nye kort. Nye kort og nye muligheter.

-  Og du fikk bedre kort på hånda i andre runde?

-  Ja, ikke sant? Det er det som skjer. Denne gangen var det tilfeldigvis en tragisk hendelse som gjorde det.

KJOS HAR ALLTID HATT TIL salt i grøten. Som advokat og partner i Vogt & Wiig hadde han og kona økonomisk armslag. Men nå, nå har han krøpet opp på 368. plass på Kapitals famøse liste over Norges 400 rikeste personer.

-  Akkurat den type personfokusering kan jeg godt være foruten.

Han vrir seg på stolen.

-  Jeg har det jeg trenger. Kjører bare én bil og har ikke noe behov for å flytte.

-  Er det sant at du har 250 millioner i formue?

-  Ja, det er mulig det. Regnet på børskurs er det enda mer. Men det er på papiret. Jeg har ikke tenkt å selge.

-  Hva bruker du penger på?

-  Nytt langrennsutstyr. Nå har jeg ett sett på hytta og ett i byen.

-  Du flotter deg nå?

-  Ja. Hæ hæ. Jeg har ikke samvittighet til å kjøre rundt i svære Mercedeser. Dessuten gir det meg ikke noe spesielt.

En gang på midten av 70-tallet klarte Kjos å sjekke opp kona Gerd. Til tross for hans kreative hårsveis og utemmede skjegg, falt hun for sjarmen som lurte bak ansiktshåret. Kjos var en tøffing. Han var jagerflyger og fløy Freedomfightere og Starfightere med uvøren presisjon. Kona var mer polert og arbeidet i den glansede delen av businessen. På den tida hadde fremdeles flyvertinner et anstrøk av glamour over seg. Kjos slo til, og siden har de holdt sammen. Flyvertinna og jagerflygeren. Skjønnheten og udyret, blant venner.

-  Det var annerledes den gangen. Flyvertinnene bodde på de flotteste hotellene og shoppet i Paris den ene dagen og i New York den neste.

-  Har dine flyvertinner tid til å shoppe i Paris?

-  Nei, det skal jeg love deg at de ikke har.

-  I Norwegian er det rett inn, rett ut og ingen kaffe?

-  Det er dessverre sånn det er blitt. Skal de reise, får de gjøre det på fritida.

DET VAR VISST KONAS IDÉ at passasjerene verken skulle få vått eller tørt på Norwegians flygninger. Bortsett fra å spare masse penger på det, synes Kjos det gir flyturen et mer avslappet preg. I begynnelsen var passasjerene i opprør. Norwegian måtte bestille egne tv-reklamer for å forklare hvorfor passasjerene ikke fikk en tørr kjeks i hånda på turen. Etter at Kjos avskaffet måltidene, begynte han å fable om billettbestillinger på Internett. Det er ikke mange år siden det virket som en fjern og umulig tanke.

-  I dag har vi 84 prosent bestillinger på nett. Tenk på det! Du skal ikke gjemme bort billigbillettene. Vis dem fram! Vi skal tross alt fylle disse flyene, roper Kjos.

Nå er de så fulle at sjefen sjøl må sitte i cockpit for å komme seg hjem. Men det er ikke sånn at Kjos begynner å surmule hvis han må sitte sammen med pilotene og alle knappene. Er det noe som virkelig setter fart i samtalen, som får øynene hans til å skinne og temperaturen til å stige, så er det å diskutere fly.

-  Fly, det er utroooolig spennende.

Han sier det som en fotballkommentator i ekstase.

-  Jeg kan love deg at det er adrenalinkick når du ligger i 35 000 fot og nesa peker mot sjøen og bak deg har du etterbrenneren...

-  Etterbrenneren?

-  Ja, den ildhalen bak flyet. En enorm akselerasjon! Jeg kan love deg at det er spennende.

Kjos forteller om helvetesuker og treningsøkter. I militæret hendte det at de ble de vekket til salven fra et maskingevær.

-  Til slutt orket vi ikke å kle av oss en gang. Vi bare la oss ned på senga med klærne på og ventet på neste skuddsalve.

I seks år fløy han Starfightere. Det var nesten så han skammet seg for å ta betalt for en jobb som var så morsom.

-  Er det sånn som i filmen Top Gun?

-  Ja, det er faktisk ikke så ulikt. Top Gun er en ganske artig film.

-  Var det mye testosteron og knuffing i garderoben?

-  Det var utrooolig spennende. Adrenalinkick.

KJOS TEGNER I LUFTA og flyr med hånda gjennom lufta. Selv om han nærmer seg seksti, går det fremdeles an å skimte guttungen som en gang fulgte faren med øynene der han raste rundt oppi himmelen, høyt der oppe.

Faren drev sagbruk på Sokna i Buskerud, og trivdes greit med det. Men så fikk han ideen om å starte et selskap som drev med flyfoto. Kjos og tvillingbroren var ekstatiske. Det ble fly til frokost, middag og kvelds. Smårollingene rakk bare å gjøre ugagn inninmellom slagene. Likevel: Det var ikke få ganger faren løp rundt gården, på jakt etter tvillingene, mens moren forsvarte, trøstet og overtalte. Som den gangen guttene bestemte seg for å leke indianere. De kunne ikke så mye om dette folkeslaget, men de visste såpass - de trengte fjær og rødmaling. Først malte de hverandre fra topp til tå. Så snittet de ei dundyne og rullet seg i fjærene. Omtrent på dette tidspunktet oppdager faren dem og starter jakten på guttene. De tar tilflukt på låvetaket og tør ikke komme ned før far har roet seg. Da gikk det mot kveld. Malingen var tørket for lengst. De ble skrubbet og skrubbet i dagevis.

Nå har den eldre broren til Kjos overtatt gårdsdriften.

-  Kunne du tenke deg å drive gården?

-  Nei. Jeg har aldri vært opptatt av ting som spirer eller vokser i jorda.

-  Du lengtet ut?

-  Ut og opp, flirer Kjos og sender armen rett til himmels som en Starfighter med etterbrenner.

Han er ikke en av dem som dveler ved fortida og tenker at ting var bedre før. Kjos er en ukuelig optimist. Han har klokkeklar tro på at vi fremdeles har det beste i vente.

-  Norge har langt bedre forutsetninger nå enn for femti år siden. Vi er mer selvtenkende og har høyere utdanningsnivå. Der ligger vår force. Hvis det bare ikke er for mange manuelle ting inne i bildet, kan vi være utrolig kreative. Det er riktig som Nils Arne Eggen sier; man spiller hverandre god.

-  Du tror ikke på individualismen?

-  Jo, det også. De sterke individene har mer å tilby i et lagspill. Det skjer noe når man spiller på lag. Man blir utrolig sterk.

-  DET RYKTES AT DU ER en god motivator.

-  Jeg er entusiastisk. Jeg brenner for ting, og entusiasme har lett for å smitte.

-  Men detaljene er du ikke så nøye på?

-  Nei, jeg er nok ikke det. Men det som er så fint, sier Kjos og lyser opp som en guttunge mens tannrekka nok en gang kommer frem for å si hei.

-  Det som er fint er at vi har så mange dyktige folk i Norwegian. De er mye dyktigere enn meg. Hæ hæ.

-  Skal du være i Norwegian til du dør?

-  Nei, erru gæern. Jeg trenger egentlig ikke å være sjef, de klarer seg fint uten meg. Men jeg liker å jobbe. Jeg kunne aldri si at nok er nok, og så bare seile eller gå på jakt. Det er for kjedelig, rett og slett.

Drømmen er å kunne gi fra seg roret mens han fremdeles får spøke litt i bakgrunnen og komme med ideer og innspill.

For første gang blir det en pause i snakkingen. Kjos kikker på de små plastflyene som står oppstilt i vinduskarmen. Bak ham ligger en mørk hangar. Der ligger brakkene hvor han vil starte opp Norwegian-skolen. Drømmen er blitt svær og virkelig. Tenke seg til.

-  Egentlig, sier Kjos og drar på det.

-  Egentlig vet jeg ikke hvordan en god sjef skal være. Ikke har jeg lært det, og ikke har jeg arbeidet for noen andre.

-  Hva er din stil?

-  Jeg er sånn som jeg er. Er du middels dårlig, får du bare være middels dårlig.