SV-politiker gift med masai-kriger

Melissa flyttet fra Kristiansand for to år siden til landsbyen uten veier, strøm og vann. Nå kommer filmen.

- JEG STÅR OPP KLOKKA FEM. Da våkner jeg av dyrene. Jeg melker dem og etterpå drar jeg til skolen og jobber der. Jeg drar rundt og besøker familie og venner. Klokka fem er det hjem, da er det spising og å ha det sosialt med familien.

Kristiansandsjenta Melissa Jocelyn Lesamana (27) har forlatt heltidsjobben som bystyrepolitiker for SV. Hun bor i landsbyen Nairimirimo nord i Kenya, to dagers gange til nærmeste handelssted. Her har hun bodd sammen med ektemannen Augustine (27) i en hytte av kumøkk i over to år. Han er av masaistammen.

Akkurat nå er Melissa på ferie i hjembyen Kristiansand med datteren Noor som snart er to. På lørdag vises nemlig dokumentarfilmen om hennes liv på NRK1. «Fra hver sin verden» delte førsteprisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år sammen med «Ungdommens råskap.»

- Det er en kjærlighetshistorie! Filmskaperne Christine Tobiesen (27) og Susann Østigaard (28) har bakgrunn fra dokumentarlinja ved Høgskolen på Lillehammer. De ble straks fascinert av historien til Melissa og Augustine.

DET VAR PÅ FERIE følelsene slo ut som feber. Melissa vandret på stranden i Mombassa i Kenya da hun traff masaien som skulle bli hennes mann. Han solgte smykker som han hadde laget selv. Det var uunngåelig. De ble kjærester. Melissa dro hjem som planlagt. Etter to uker var hun tilbake.

Nå er det storfamilien og nomadelivet som står sentralt i Melissas liv. Hun har droppet myke madrasser til fordel for kuskinn. Hun deler plassen med dyr og mennesker, så mange det er plass til i en hytte. Kjøleskap og innlagt vann finnes ikke, livet langt ute på landsbygda er annerledes.

- Man blir så vant til det. Når man ser tørken og omfanget av hungeren så blir det bare banalt å tenke på dusjing. Man bruker vannet til matlaging. Primærbehovene blir veldig synlige, sier Melissa.

EN DRØMMEHISTORIE. Nå kommer filmen som Tobiesen og Østigaard har brukt vel to år på å lage, blant annet med en tur til landsbyen i Kenya. Forsatt synes de historien nærmest er utrolig.

- Melissa er helt unik. Hun er åpen og har blitt veldig godt mottatt i stammen, hvor hun gjør mest mulig på deres premisser. Hun er nok en av de få som kan klare dette i Norge - i Europa, sier filmskaperne, som syntes det å bo i landsbyen var svært spesielt, ikke minst det å forlate den materielle tryggheten i Norge.

For matmangelen var godt synlig i landsbyen. Melissa lever som de andre, fra hånd til munn. FN har vært inne med matforsyninger. Biler er sjelden å se. Det finnes ingen veier. På vei til nærmeste by må man over 3500 meter høye fjell, vanligvis til fots.

- Det var møkkete over alt. Masse fluer! Det var veldig spesielt. Når det blir mørkt kommer dyrene fram, vi var helt utenfor sivilisasjonen, sier kvinnene bak filmen.

- Jeg har det så bra der nede. Dette går bra. Jeg er sikker! Jeg må være optimist, sier Melissa.

NÅ HAR HUN OG AUGUSTINE vært sammen i tre og et halvt år. For to år siden fikk de datteren Noor som vokser opp i landsbyen i Kenya. Bryllupet sto i august i 2003. Det var en norsk-masiaisk opplevelse med både stammedans og hardingfele. Flere av Melissas venninner hadde tatt turen for å være med.

- Folk trodde det var et håpløst prosjekt. For oss er det utrolig at hun har klart å holde ut der, men det er klart for at hun trives, sier filmskaperne, som opplevde filminnspilling under svært kummerlige forhold da de dro til Kenya for å være sammen med masaiene.

To dagers kjøring fra Mombassa måtte til for å komme frem til Melissas hjemlandsby. Det finnes ingen veier. Med på det flere hundre kilos tunge lasset måtte filmskaperne blant annet ta med seg et aggregat, mat og medisiner.

- Vi måtte bruke kameralamper på bryllupet, det var bekmørkt. De hadde aldri sett et kamera før. Vi følte at oss brøt oss inn når vi filmet dem mens de danset. Men det var også en fordel. De forsto ikke hva vi drev med, og det ble ikke kunstig, sier filmskaperne.

EN RESSURSSTERK KVINNE. I landsbyen har Melissa stadig ting på gang. Hun er i full gang med skoledriften. Hun har tatt på seg ansvaret for å pusse opp, skaffer penger og utstyr slik at barna kan forsette på skolen. Selv er hun også student, hun leser på egen hånd, og drar til Norge av og til for å ta eksamen. Et av fagene har vært tverrkulturell kommunikasjon.

Melissa forteller at det blir bare vanskeligere og vanskeligere å omstille seg etter hvert.

- Jeg merker at jeg blir mer og mer kenyaner i sinn. Det er veldig frustrerende å tenke på at man har to liv, men samtidig betryggende.

Melissa har derfor uttrykt forståelse for at ektemannen en gang kan komme til å ta en kone nummer to. Melissas svigerfar har fire koner, polygami er helt vanlig hos masaiene. Omskjæring av jenter, som er en utbredt praksis i masaistammen, er hun imot, men hun har også forståelse for praksisen.

- Det er litt vanskelig å svare på hva jeg synes om det. Debatten i Norge har vært så ensidig. Måten norske kvinner har samleie på er helt forskjellig fra i min stamme. Man kan ikke diskutere effekten av det å være omskåret ut fra våre vestlige tradisjoner. I stammen kysser de ikke en gang!

Melissa har vært med på mange omskjæringsseremonier, som er et ritual jentene må igjennom før de kan gifte seg. De er i alderen 12 til 20. Klitoris skjæres bort. Men datteren Noor har Melissa sagt klart ifra om:

- Noor skal ikke omskjæres. Og de har forstått det.

EN GOD VERDEN. Filmskaperne forteller at de var overrasket over omtanken det fattige folket hadde for hverandre og evnen til å dele det lille de hadde. Melissa synes dette er et av de mest positive trekkene i det lille stammesamfunnet. Tidligere har hun sammenlignet sitt liv med slik de lever det i kollektivet i filmen «Tilsammans».

- Ting er mer avslappende. I Norge er det konkurranse på alle mulige hold. Det er så deilig der at alle er med på alt, alt er mer laidback i forhold til det å lykkes, folk er mer like. De tar mye mer vare på hverandre, også er de mye mindre selvhøytidelige.

I landsbyen opplevde filmskaperne at den norske kvinnen sto høyt i kurs i stammen.

- Hun er ressurssterk og gjør svært mye bra for dem, sier Østigaard. Et av problemene de støtte på i sin fortelling om en kjærlighetshistorie, var kenyanere og følelser.

- Par er ikke vant til å vise følelser offentlig. Det er spesielle regler for par, dette var en utfordring. Men vi fikk dem med på noe!

HVA SOM SKJER I FRAMTIDA vet hverken Augustine eller Melissa. Mens Augustine er interessert i vestlig kultur, er Melissa opptatt av å ta hans kultur til seg. Men hun ser ikke bort fra at Augustine kan flytte til Norge.

- Han har lyst til å komme til Norge. Han har vært her tre ganger, og det er frustrerende at han ikke har fått svar på visumsøknaden som han har liggende hos UDI nå. Han ønsker å komme for å besøke familien min, nå har han ventet i nesten to år! Men jeg tror ikke han ser bort fra at vi kan ha et bra liv i Kenya også.

Den endelige avgjørelsen om framtida har ikke paret tatt ennå. Melissa ønsker i alle fall at datteren Noor skal gå på førskole i Kenya. Så får de se. Kanskje blir det Kenya resten av livet, kanskje blir det Norge. Datteren lærer både norsk og stammespråket.

- Hun har det veldig godt der nede. Hun er flink til å gjøre pliktene sine. De henter ved og vann og synes det er gøy. Hun har masse folk som tar vare på seg hele tiden, de er utrolig hengivne der nede.

NOEN LURER. Venner og bekjente har spurt seg om dette kan gå bra. Nå har folk skjønt hvor det bærer hen.

- Jeg er ikke så veldig interessert i å diskutere så veldig mye om hvordan jeg har det der nede, sier Melissa, hun bryr seg ikke om kritikken, så lenge hun har det bra.

Mest spent er hun nok selv på hvordan det vil gå i framtida. Det lurer filmskaperne også på, og de ser ikke bort fra at de kan ta opp tråden senere med Melissa og Augustine. Kanskje kommer det en oppfølger om noen år.

- Hele historien er fantastisk, å se to forskjellige mennesker fra to så ulike kulturer. Det er flott å se at folk som er så ulike komme så godt overens, sier filmskaperne, som trodde de skulle forstå Melissas valg når de fikk se hvordan hun lever i Kenya. De har fått svar på mange spørsmål, men fortsatt er det mye de ikke forstår. Melissa selv er ikke i tvil om at hun har valgt det riktige:

- Jeg har det så bra i den hytta jeg altså, jeg savner ingenting av de norske tingene.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

HAR FASTE OPPGAVER: Melissa melker dyrene, arbeider med skolen i nabolaget og lager mat i landbyen.
DEN FØRSTE KONA:</B> Melissa er Augustines første kone. Hun utelukker ikke at han kan gifte seg på nytt med en annen kone. Men Augustine har sagt at han ikke ønsker det.
ET STOLT KRIGERFOLK: Masaimennene er kjent som gode krigere og dessuten flinke smykkemakere. Smykkene selger de blant annet til turister.
<B>FRA BRYLLUPSDAGEN:</B> Melissa og Augustine giftet seg i Kenya i 2003. Det var både hardingfele og stammedans.
FILMEN OM DERES LIV:</B> Christine Tobiesen og Susann Østigaard har laget film om Augustine og Melissa. Lørdag vises den på NRK1.
STORFAMILIEN: Livet i stammen i Afrika er et godt liv for Melissa, ikke minst fordi alle tar seg av hverandre. Det er de eldste mennene som har det avgjørende ordet i stammen.
BÅDE NORSK OG MASAI: Augustine og Melissa har ikke tatt det endelige valget om hvor de vil bo i framtida. Foreløpig er det Kenya de har valgt.
I FIN SKRUD: Augustine og Melissa på bryllupsdagen.
FØLER SEG MER OG MER KENYANSK:</B> Melissa savner ingenting norsk. Selv er hun helnorsk, med mauritansk far og norsk mor.