Svart fra Fossum

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Bok: «Svarte sekunder». Forfatter: Karin Fossum. Begynnelsen: Dagene gikk så sakte. Ida Joner løftet hånda og tellet alle fingrene. Hun fylte år den tiende september. Ennå var det bare den første. Hun hadde så mange ønsker. Helst et eget kjæledyr. Noe varmt og levende som bare var hennes. Ida hadde et bedårende ansikt med store, brune øyne. Skikkelsen var spinkel og nett, håret tykt og krøllet. Hun var kvikk og lett i humøret. Det var for mye av det gode. Slik tenkte mora ofte, særlig når Ida forlot huset og ryggen hennes forsvant i svingen. For mye, og altfor godt til å vare. Begrunnelsen: Begynnelsen er uhyggelig. Dette er ei bok som handler om en forsvinning. Opprinnelig hadde jeg en annen start - som foregikk nede på politikammeret. Krimromaner begynner ofte med at man finner den døde, men jeg ville gi et tydelig bilde av offeret før hun forsvant ut av boka. At barnet teller på fingrene forteller at hun er liten og yndig. Jeg skriver at dette er for mye av det gode, og leseren forstår at moren kommer til å miste dette barnet.Å skrive det første avsnittet er alltid nervepirrende, det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg begynner som jeg begynner. Jeg skriver som regel kronologisk - så når jeg skriver begynnelsen, er dette den første gangen jeg virkelig lukter på stoffet. alexandra.beverfjord@dagbladet.no