Svart ildsjel

Alarmgeneral Svein Bjørge (42) ser ualminnelig skummel ut. Men det er bare utenpå.

-  DEN SKIVA FORANDRET livet mitt. Det var nærmest en religiøs opplevelse, sier Svein Bjørge.

Alarmprisens daglige leder er i ferd med å fortelle historien om jula 1979, da han mistet hjertet sitt til musikken.

-  Jeg fikk «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» i julegave av onkelen min.

Da var det gjort. Så fort butikkene åpnet etter jul, dro den unge Svein rett ut og kjøpte alt av David Bowie. Siden har det vært musikk døgnet rundt. I kveld ønsker han velkommen til den sjette Alarmprisen i rekken.

DET SOM BEGYNTE som en utvidet vennefest, har utviklet seg til å bli landets viktigste musikkpris. Showet sendes direkte på NRK Radio, og er blitt en seriøs utfordrer til den mer trauste Spellemannprisen. Én ting er likevel uforandret siden Svein Bjørge i 1999 fikk ideen til en uavhengig pris som skulle ta rockemusikken på alvor: Alarmprisen er ene og alene bygd opp på dugnadsånd. De ni styremedlemmene jobber døgnet rundt, uten å få ei krone i lønn for strevet. Men det plager ikke Svein Bjørge. Han lagde ikke Alarm for å bli rik.

-  Det er ikke penga som driver meg. Det er kjærligheten til musikken. Det høres ut som en floskel, men det er uansett sant, sier han.

HAN SKILLER SEG godt ut fra omgivelsene i den nyoppussede og lyse kafeen på Sentrum Scene i Oslo. Kledd i svart fra hæl til hode, har han et utseende som sender tankene i retning av mørke kjellere og hard metall-musikk. Så feil kan man ta.

-  Mange kommenterer at jeg bare går i svart, men jeg tar bare på meg det jeg liker å gå i. Så enkelt er det. Jeg hører faktisk veldig lite på metall, sier Bjørge.

-  Men opera, det er saker. Datteren min er til og med oppkalt etter Maria Callas, den eneste virkelige divaen.

Der er Svein Bjørge helt klar. Syngedamer som Mariah Carey kan bare glemme å konkurrere med den gresk-amerikanske skjønnheten om divatronen. Men ellers skal man passe seg for å snakke stygt om Carey i nærheten av Svein Bjørge:

-  Hennes to første plater er klassikere i pophistorien. Det står jeg for, sier han.

Å kunne stå var det siste Mariah selv var i stand til, da hun i 1990 gjorde sin aller første offentlige opptreden noensinne. På Smuget, i Oslo, Norge. Men Svein Bjørge som støtte. Bokstavelig talt.

-  Jeg jobbet i Sony, plateselskapet hennes. Hun var bare 18 år, stakkar, og så nervøs at hun ikke klarte å stå på beina. Jeg måtte støtte henne opp på vei til scenen. Men da hun begynte å synge, skjedde det noe. Folk satt som fjetret. Hun har en fantastisk stemme. Hadde hun bare lagt av seg disse falsettfraseringene, sier han.

FOR FEM ÅR SIDEN fikk Svein Bjørge en datter. Han solgte leiligheten sin i Oslo og flyttet på landet, til Harestua og et roligere liv.

-  Det har jeg ikke angret på. Med konserter flere ganger i uka, blir det fort mange turer ut på byen når du bor i Oslo, sier han.

Bjørge er singel, og deler omsorgen for datteren.

-  Nå er det to fokus i livet mitt: datteren min og jobben. Men jeg ønsker meg mer fri og tid til kompiser. Og så må jeg snart få meg lønnet arbeid.

Med en CV som hans i lomma, burde ikke det være så vanskelig. Etter over 20 år i bransjen, har han gjort det aller meste. Bortsett fra å spille.

-  Da jeg var 18-19 år startet jeg et band med noen kompiser. Jeg skulle spille gitar og synge. Men allerede på første øving var det slutt. «Du er så dårlig at du må være manager», var den klare beskjeden fra de andre. Den svei litt, ja, innrømmer Bjørge.

-  Siden den gang har det å være organisator stort sett vært min jobb.

SVEIN BJØRGE STO bak den legendariske rockeklubben Headache. Han har startet Bylarm og Alarm, og har drevet flere plateselskaper. Det siste året er gått med til beinhard politisk jobbing for å få rockemuseet til Oslo. En kamp han tapte for kulturminister Trond Giske. Men Bjørge har fortsatt store planer om et nytt senter for musikk og kultur på Schous plass i Oslo. Rockemuseum eller ikke.

-  Det blir jo en usannsynlig arbeidsmengde etter hvert. Er du dårlig til å delegere?

-  Jeg er dårlig til å si nei. Og det er ikke nødvendigvis så bra for meg, sier Bjørge.

Den store arbeidsmengden har kostet mye. Både helsen og familielivet har fått seg noen kraftige trøkker.

-  Jeg har vært sliten i noen perioder, sier Bjørge.

Og blakk. Men han har ikke bare jobbet idealistisk. Langt ifra.

-  Som sjef i plateselskapet Playground tjente jeg temmelig bra.

Men da de svenske sjefene bestemte at de skulle satse alt på eurothrash-artisten Scooter, var det nok.

-  Da sluttet jeg. Det ble helt uinteressant. Jeg kan ikke jobbe for noe jeg ikke føler noe for, sier Bjørge.

HAN ER STOLT av prisen han selv skapte for sju år siden, og posisjonen den har blant norske artister. I år spiller blant andre Mira Craig, Ane Brun, DeLillos og Kaizers Orchestra. Uten å kreve en krone i lønn.

-  Hvor lenge kan du og Alarm overleve på rein dugnadsånd?

-  Det veit jeg ikke. Vi lever på smertegrensen nå, det innrømmer jeg. Alarm kan nok ikke leve evig på denne måten, sier Bjørge.

Men når klokka blir to i natt, og lysene slokkes på Sentrum Scene, er nok tonen en annen.

-  Det er jo den gode følelsen når alt går som det skal som driver meg videre. Den ene følelsen jeg har hvert år, når jeg står på scenen og showet er over. Allerede da begynner jeg å glede meg til neste år. I slike øyeblikk kan jeg føle en fornemmelse av lykke, sier Svein Bjørge.