Svart jente, hvite foreldre

Sandra ble født svart selv om foreldrene var hvite. Det skjedde under apartheid-regimet i Sør-Afrika. Og det var en katastrofe.

DET VAR UNDER APARTHEID-REGIMET, Sandra ble født lenge før genteknologien kunne lage pæreepler og klone-sauen Dolly ble født. Hun var ikke et resultat av sammenblanding av celler på et høyteknologisk laboratorium. Det var naturen som spilte foreldrene hennes et puss. Sandra Laing ble født i 1955. Hun var en vakker baby etter alle målestokker, velskapt og gurglende. Hun ble født inn i en ressurssterk og tett sammensveiset familie og burde ha alle forutsetninger for et godt liv. Da hun kom til verden var det ingen som sa noe. Verken jordmora, mor, far eller naboer ville innrømme det åpenbare. Hun var svart. Abraham og Sannie Laing var hvite. Deres foreldre var hvite. Til og med besteforeldre og oldeforeldre på begge sider var hvite. Men deres nyfødte datter var svart. En biologisk spissfindighet gjorde at pigmentene til en ukjent, svart forfar som hadde ligget uvirksom i generasjoner, hadde våknet til liv i Sandra. Fenomenet var ikke ukjent på denne tida heller, den salige munken Mendels tanker var ikke noe nytt. Men dette var helt klart både feil sted og feil tid. Det var under apartheid-regimet i Sør-Afrika. DET ER SOM PÅ FILM, historien til Sandra er utrolig. Hennes liv er en helt spesiell historie om leting etter identitet i et system som var bygget på rase og fordommer. I dette landet var hjem, skole, jobb og sexliv bestemt av hudfarge. Hun ble født inn i en konservativ familie. Sandras skjebne ble en annen enn foreldrene hadde sett for seg. Historien har heldigvis en lykkelig slutt, og den blir snart film. Hollywood har fått tak i historien, og ligger ikke på latsida. Den første biografien er ventet å komme ut en gang i år. Et britisk produksjonsselskap har skrevet under kontrakt med Miramax og skal spille inn filmen. Hun bor fortsatt i Sør-Afrika. 47-åringen har nettopp kjøpt seg et nytt hus i Leachville, øst for Johannesburg. Hun er en omfangsrik kvinne med kort hår, og hun ligner ikke mye på den lille jenta som for tre tiår siden klemte en høy, hvit kvinne på bildene i fotoalbumet. Ifølge vennene har Sandras psykologiske påkjenninger vært enorme. Traumene bærer hun fortsatt med seg. Det er vanskelig for henne å snakke om fortida. - Jeg er mye lykkeligere sammen med svarte mennesker, jeg er det. Jeg var svært beskjeden sammen med hvite. Fortsatt tror jeg hvite mennesker ikke liker svarte, på grunn av måten de behandlet meg på, sier Sandra. HUN BLE UTVIST FRA SKOLEN, mobbet, misbrukt, forfulgt og fortalt hun var mindre verdt. Hun var ikke et likeverdig menneske fordi hun ikke hadde den hvit-rosa karakteristiske huden som en afrikaan skulle ha. Familien var av nederlandsk herkomst. Nesen og leppene var europeisk nok, men hudfargen var beviset på en farlig forbindelse mellom en nybygger og en innfødt kanskje så langt tilbake som på 1700-tallet. - Noen ganger lurer jeg på hvordan livet hadde vært om jeg var født hvit. Men vanligvis forsøker jeg bare å glemme fortida. Hun vokste opp i landlige Piet Retief. De konservative foreldrene var medlemmer av det rasistiske nasjonalistpartiet. De drev en dagligvarehandel. De første åra var Sandra lykkelig. Hun ble behandlet som en hvit av foreldrene og hennes to brødre, Adriaan og Leon. Hun var aktiv i kirka og ble oppdratt som en gudfryktig afrikaan som var overlegen svarte og de av blandet herkomst. Men hun ble stadig mørkere i huden. Hun hadde en svart dagmamma, og de fleste vennene hennes var svarte. De var barna til de som jobbet for familien. - Foreldrene mine var bra folk, og de var veldig glade i meg, sier Sandra. Men hennes mørke hud og det tette, krøllete mørke håret var synlig for alle. Sandra husker at mora sa hun skulle holde seg unna sola. Lærerne så bort da klassekameratene kalte henne en «svarting». Men en dag så de ikke bort lenger. Etter fem år på Deborah Retief internatskole ble hun bedt om å pakke sakene sine. Hun ble utvist. To politimenn eskorterte 10-åringen hjem. SANDRAS FAR GRÅT da han fikk høre nyheten. Han forsøkte å forklare henne hvordan lovene var. De sa hun måtte gå på en skole for svarte og fargede barn. Lokalsamfunnet tok signalet fra staten. De straffet familien ved å ignorere jenta i kirka, i butikker, i iskremkiosken. Hun ble avvist ved ni skoler. Abraham klaget på klassifikasjonen av Sandra som farget, men det var forgjeves. Hun endte opp på en internatskole 90 mil hjemmefra. I 1967 ble hun reklassifisert som hvit. Da var loven forandret. Det het fra da av at barnet til to hvite foreldre ikke kunne tilhøre en annen rase. Blodprøver beviste at Sandra var det biologiske avkommet av Abraham og Sannie. Men nå følte Sandra seg mer hjemme blant de som ikke var hvite. Som 16-åring rømte hun for å gifte seg med en grønnsakselger som snakket zulu, han het Petrus Zwane. - Far var rasende fordi jeg giftet meg med en svart mann. Han truet med å skyte meg først og deretter seg selv om jeg noen gang satte foten der igjen. Det var i 1973. For Sandra var dette et jump over i en helt ukjent og ny verden. Fra den herskende klassens privilegier til undertrykkelsen og fattigdommen i de svarte bydelene. Det fantes ingen fluktrute vekk fra apartheid. Da hun var 18 søkte hun om identifikasjons-papirer. Myndighetene sa hun var hvit, men om de skulle gi henne papirer på det måtte de ta fra henne de to barna fordi de ikke var hvite. Hun kunne søke om identifikasjon som svart, men det krevde godkjennelse fra faren. Han nektet å gi sitt samtykke. Hun var uten papirer, og måtte vente til hun var 21 og myndig. Familien ble kastet ut fra landsbyen for å gjøre plass for de hvite. Petrus begynte å drikke og ble voldelig. Sandra var lutfattig, og måtte plassere barna hos staten. Den vanskeligste beslutningen i hennes liv, sier hun selv. I 1976 søkte hun endelig om papirer. Det tok seks år å få dem. Da fikk hun klassifikasjonen «farget». Inntil da måtte hun overleve på strøjobber, fordi hun ikke kunne bevise hvem hun var. Da apartheidsystemet kom under hardt press på 80-tallet forsøkte Sandra å kontakte familien sin igjen. Men hun lyktes ikke. Abraham var død og Sannie ville ikke se henne. Sandra fant en ny ektemann, hun giftet seg med Johannes Motloung. De fikk tre barn sammen og hun ble gjenforent med de to første. EN MOR GLEMMER IKKE SÅ LETT, Sandra bar på et sterkt ønske om å møte foreldrene igjen. Sist gang de to så hverandre var Sandra 18. Hun dro for å vise foreldrene hennes nyfødte sønn. Sannie ga henne en eske med babyklær og sa at hun ikke skulle komme tilbake. Det var da faren truet med å skyte. Sandras verden falt sammen. I åra som fulgte tenkte hun på det siste møtet igjen og igjen. Hun forsøkte å tro at avvisningen var hennes fars avgjørelse, påtvunget mora. Slik ble den lettere å bære. I 1989 fikk hun det første nye håpet om et nytt møte. Hun sporet opp et søskenbarn i Amsterdam som fortalte at faren hennes var død. Søskenbarnet ga Sandra adressa til mora. Hun skrev, og fikk ett brev tilbake. Mora la ved penger og sa hun var glad i datteren, men hun begynte brevet med «Ek skryf sonder adres», jeg skriver uten adresse. Sannie var på flyttefot til Cape Town, og ønsket ingen videre kontakt. I desember i 1999 besøkte Sandra farens grav for første gang. Hun bestemte seg for å finne mora, isteden for å vente på at hun en dag dukket opp av seg selv. Det ble vanskelig, Sandra hadde ikke telefon, og heller ingen penger å bruke på en telefonkiosk. I desperasjon søkte Sandra hjelp i mediene, og det fikk hun. Etter mye arbeid og med Sunday Times hjelp fant de mora i Pretoria i 2000. Hun var ikke klar over at dattera var i live. Den 80-år gamle kvinnen var overlykkelig denne gangen. Hun var overstrømmende og oppmerksom og ville høre igjen og igjen om barnebarna. Et par måneder etter dette lykkelige møtet døde Sannie. Sandras to brødre, som visstnok skal tilhøre en høyrekonservativ retning, vil fortsatt ikke vedkjenne seg søstera, som har oppsøkt dem flere ganger. OPPMERKSOMHETEN VAR NYTTIG på flere måter. Gjennom avisene ble folk interessert i Sandras historie. Det ble satt igang en kampanje for å finne et hus til henne. I februar i år fikk hun huset med hage som hun bor i nå. En del av huset er innredet som butikk, og på dette skal Sandra overleve. Judy Stone, redaktør i magasinet Oprah skal utgi en biografi om kvinnen neste år. Den britiske produsenten Anthony Fabian har kontrakt med Miramax om å lage filmen. Arbeidstittelen er «Skin.» Kilder: Sunday Times Sunday Times II Guardian astrid.meland@dagbladet.no

BARE FOR SVARTE:</B> Under apartheid var de svarte og hvite holdt helt adskilt.
<B>MED MOR OG FAR:</B> Her ser du Sandra med faren på bildet til venstre og mora til høyre.
<B>BARE FOR HVITE:</B> Benk fra apartheidtida. Denne var bare for hvite.