Svart stemme

Asta Busingye Lydersen (34) er den skarrende sørlendingen fra Uganda som skal lokke TV-seere til radioen.

DER! Skuespilleren, danseren, aktivisten og journalisten kommer slentrende gjennom lokalene til Østlandssendinga der Migrapolis holder hus. Nå skal TV-programmet få sin radioversjon. Hver søndag klokka tre over tolv på P 2 skal Nalubega Asta Busingye Lydersen, av bekvemmelighetshensyn kalt Asta herfra og ut, lede en halv times sending om det flerkulturelle Norge. Med nordmenn og våre nye landsmenn, de fremmedkulturelle, innvandrerne, nynordmennene, utlendingene.

-  Siden det er mitt program, kommer jeg til å se det fra mitt ståsted: En svart kvinne som lever i Norge, sier Asta.

PÅ BEGYNNELSEN AV 1960-tallet ville Norge være med og bygge opp den tredje verden og sendte av gårde fredskorps med idealistiske nordmenn. Norges andre fredskorps gikk til Uganda, og i korpset var en bibliotekar fra Arendal. Mens de andre korpsdeltakerne etter hvert dro hjem, ble hun værende. Hun giftet seg og fikk to døtre. Som Asta sier tørt:

-  Jeg vet ikke akkurat om familien i Norge syntes det var en god idé.

I ti år bodde bibliotekaren der. Så kom Idi Amin. I januar 1971 grep han makten ved et militærkupp og skrev et av de svarteste kapitlene i Afrikas historie. Flere tusen utlendinger flyktet.

-  Mamma måtte dra under dramatiske omstendigheter. Da var jeg nesten fem år, forteller Asta.

-  Hva husker du fra det?

-  Ingenting. Og det er kanskje en grunn til at jeg ikke husker noe. Det må ha vært traumatisk å reise fra en pappa jeg var glad i og komme til Norge midt på vinteren uten å skjønne språket. Jeg tror hjernen til et lite barn bruker utrolig mye energi på å omstille seg.

Det skulle ikke bli siste gangen Asta måtte bruke hjernen på å omstille seg. Gang på gang er hun blitt røsket opp og plantet på ny. Uganda, Flekkefjord, Kenya, Grimstad ...

-  Jeg var 13 år da vi flyttet fra Nairobi til Grimstad. Jeg gråt hele sommeren. Takk Gud for at jeg slipper å være tenåring igjen. Tenåra er en grusom oppfinnelse.

-  Hadde du noen ... eh ... afrikanske venner i Grimstad?

-  Nei, jeg kan ikke huske noen afrikanere fra den tida. Det hendte kanskje at jeg så noen i Kristiansand.

-  Er det sånn at dere hilser på hverandre, da?

Asta trekker pusten dypt.

-  Min eldste datter er fem år og sier stadig vekk at hun skulle ønske hun var hvit. Og når jeg spør hvorfor, svarer hun: «Jeg vil være som de andre». Barns høyeste ønsker er å være som alle andre. Man strever for å skli inn. Og når du plutselig ser en annen afrikaner, minner det deg om din egen annerledeshet. Det er mange som opplever det sånn i barndommen og tenåra, og det er noen som aldri kommer ut av det. Som avviser hele sin bakgrunn.

-  POENGET MED MIGRAPOLIS er å reflektere Norge slik det faktisk er. Da jeg vokste opp, så jeg aldri meg selv på TV. Jeg sultet etter et forbilde. Og selv i dag: Vi ser oss rundt og ser bare hvitt-hvitt-hvitt. Unge innvandrere klarer ikke helt se hvilken rolle de skal ha: «Hvor passer jeg inn?». Det har jo vært ganger da jeg eller en av mine venninner har ringt og tekstet: «Svensk TV4 NÅ!» Og der er det en svart nyhetsoppleser eller noe sånt. Det betyr utrolig mye å se seg selv i media. Det er det Migrapolis prøver: Å vise dem som faktisk bor i Norge og gjøre nordmenn bedre kjent med disse menneskene.

Samboeren til Asta er sprinteren John Ertzgaard. «Djånn» som hun uttaler navnet. Også han er halvt ugandisk, med norsk far.

-  Det er litt sånn «like barn leker best». Vi har begge foreldre som er skilt og har familie på to kontinenter. Vi skjønner hverandre på alle de greiene.

ASTA ER DANSER og skuespiller, og har blant annet jobbet ved Trøndelag Teater. Hun har holdt appell foran 15 000 demonstranter på Youngstorget, hun var med å starte opp African Youth og er ellers engasjert i «en million ting», som hun sier.

-  Kan jeg få lov til å si noe om Queendom?

Hun har nevnt det ordet minst ti ganger allerede. Sånn tilforlatelig og skutt inn i bisetninger har hun namedroppet Queendom. De har allerede hatt en kritikerrost forestilling på Smuget.

-  Queendom er hjertebarnet mitt. Vi er fem sterke personligheter som alle har dritmye vi skulle sagt og gir publikum en mulighet til å se Norge gjennom svarte kvinners øyne. Vi skal ha en ny forestilling i begynnelsen av november der vi skal avsløre en del myter om den sorte kvinne.

Hun sier sorte kvinne med gebrokken uttale.

-  Hvilke ting da?

-  Ting som alle tror vi svarte er gode til, men som vi overhodet ikke kan. At vi kan løpe fort, at vi er veldig bra i senga. Det er vi ikke.

ASTA SNAKKER som en foss og er debattglad. Hun har hatt sine innlegg i den såkalte negerdebatten .

-  Jeg vil forbeholde meg retten til å si noe om hvordan jeg selv vil bli omtalt. Du kan kalle meg neger eller mulatt, men jeg trenger ikke like det. Du vet at mulatt kommer av det latinske mulus som betyr muldyr. Altså, en blanding av hest og esel. Og jeg vil ikke bli kalt et muldyr.

-  Nordmenn flest forbinder ordet mulatt med noe mer positivt ...

-  Det er det mange sier. At de forbinder det med noe positivt. «Hva da?» spør jeg. «Mulatter er så pene,» sier de, «så sexy og eksotiske». Er det egentlig en kompliment?

-  Nja ...

-  Det der handler om å sette mennesker i bås og tillegge dem egenskaper ut fra hvilken bås de er plassert i. Jeg er så dritt lei av å være plassert i en bås der egenskapene er «pen, varm og eksotisk». Hallo, jeg er Asta. Jeg er en person! Vi kan ta en kaffe og diskutere. Og når vi sier at vi ikke liker å bli kalt neger, bruker folk hersketeknikker: «Ja, men hvis ikke du liker det, er det nok du som har et lite problem». Jeg skjønner det ærlig talt ikke: Hvorfor bruker folk så utrolig mye energi på å kjempe for retten til å kalle meg neger? Ord kommer fra et sted, og i dem ligger det innbakte ting. Det avslører et tankegods.

-  Den svarte komikeren Johan Golden omtaler seg selv som neger?

-  Ja. Mange mener at han er ei kokosnøtt.

-  Brun utenpå og hvit inni ..?

-  Ja. Men jeg er ikke noe negerpoliti. Jeg går ikke rundt og sier: «Hei! Du sa neger!». Jeg gidder ikke være i krig hele tida. Huff, jeg kan prate i en million år om dette her. Men det vil jeg si ... sier hun og trekker pusten igjen:

-  Jeg gleder meg sånn utrolig til det Norge som blir til om ti-tjue år. Det har vært så mye stakkarsliggjøring av innvandrerungdommen med undertrykte jenter og gutter i gjenger, men det er så utrolige mye bra, aktiv og ressurssterk ungdom på gang nå. Det er en svær generasjon som kommer til å suse inn i næringsliv, politikk og i media. Gi Norge noen år til, så blir det sååå bra.