Svett moro

Magasinet tilbrakte ei natt med Bjarne Brøndbo (42).

Ei lysegrønn handlevogn fra Kiwi står breddfull av øl på et gårdstun. Det ene hjulet mangler. Bakken er merket av lastebilspor og vindskjeve fotavtrykk. Mellom ei klynge av trailere, lastebiler og loslitte campingvogner ligger ølkorker og spritflasker henslengt i gresset. I en buss som lyder navnet «Ugly Otto» sitter seks gutter og ei jente og spretter de første flaskene. Det oser svidd mikropopcorn. Veggene under bussvinduene er dekorert med rødmalt panel. Et stykke unna er ei scene rigget opp og snart skal festivalgjestene få det de har ventet på, noen opptil ett år: At D.D.E. skal åpne Ungkarsfestivalen 2007 i Suldal i Ryfylke.

– Om du ikke behandler D.D.E. med respekt, kommer æ til å drep dæ.

Vokalist og frontfigur Bjarne Brøndbo (42) dumper ned i en hotellsofa i Oslo. Klokka er rundt ti. Det er fortsatt mange timer til de skal entre scenen i Suldal. Innimellom munnfuller av bagettfrokosten, prater Brøndbo om alt bandet har fått til siden det fikk navnet D.D.E. i 1992. Han ser jovial ut der han sitter, men er egentlig ganske sinna. Han sier de har jobbet hardt for å komme dit de er i dag, og enda hardere for å bli der. – Vi har solgt over 1,1 millioner plater. Men det er ingen aviser eller journalister som skryter av D.D.E.

– Ok. Hvordan har dere klart det?

– Jeg pleier å bruke et spesielt bilde på D.D.E.s utvikling.

– Jaha?

– Da vi solgte 270 000 eksemplarer av «Det går likar no» gikk det ikke an å komme høyere. Du kan sammenlikne det med å klatre til topps på Galdhøpiggen. Når du står der på toppen må du gjøre et valg: Enten kan du slutte, eller så kan du fortsette. Men du kommer ikke høyere opp. Det er helt naturlig at det flater ut, som det har gjort for oss.

Bjarne Brøndbo sier han blir litt fotballtrener når han skal prøve å gi en forklaring på suksessen.

– Det er prestasjoner over lang tid, sier han.

– Mange artister i Norge blir så store at de bare spiller i Bergen, Trondheim og Oslo. Vi drar dit folk bor og lever livene sine. Det er ikke røde løpere, champis og after parties det kommer an på.

To timer og en flytur seinere sitter D.D.E. i en leiebil langs de smale, sauebefengte veiene mellom Stavanger og Haugesund. Bjarne sitter bak rattet. Etter turen med SAS og relansert service med gratis kaffe og ei tørr lefse til 15 kroner, er det godt å kjøre sjøl. Han krenger bilen i svingene, ligger i 90 i 60-sonen, som han sier, og gjør et kort angrep på tuta hver gang en tunnel oppsluker frontruta. Det er den eneste tvangshandlingen han gjør, sier han. D.D.E.s bassist Eivind Berre antyder lattermildt fra baksetet at det kanskje finnes flere.

Bandet fra Namsos er på veien igjen og det suser frisk bris over klimaanlegget.

I en annen bil like bak kjører lillebror Eskil og de andre bandmedlemmene. Semitraileren med 30 tonn instrumenter kjørte til Suldal i ly av mørket. I fjor ble bremsene på traileren sabotert. Det kunne gått veldig galt. Noen hadde blokkert bremseslangen mellom trekkvogna og tralla på traileren med ei tikrone. D.D.E. anmeldte saken, men politiet fant aldri gjerningsmannen.

– Nei, vi er ikke redd for en gjentakelse. Det dreide seg mest sannsynlig om en som visste hva han gjorde, men ikke så de mulige konsekvensene av det fordi han hadde problemer. Det var vel egentlig guttestreker, sier Bjarne.

Suldal er ei lita bygd med snaue 4000 innbyggere, og hvor åtte prosent av den samlede kraftproduksjonen i Norge foregår. Men det er ikke derfor bygda er kjent. Den står på kartet fordi det hvert år arrangeres Ungkarsfestival her. I månedsskiftet juni-juli er det fritt fram for ungkarer og -kvinner mellom 18 og 100 år som søker en make. Det er fritt fram for nyte alkohol i utallige trailere, busser og campingvogner som veltes utover festivalområdet.

– Bare jeg får på dataen min nå, skal jeg nok finne et kart, kommer det fra bassisten i baksetet. Bjarne ringer kona hjemme i Namsos for å fortelle at han og resten av gjengen har fått land under føttene etter flyturen til Haugesund. Han får ikke svar.

– Ho æ e gift me driv butikk, så ho har alldri tid til å prat me mæ, sier Brøndbo idet han finner av-knappen.

I baksetet har Eivind logget inn på Gule sider og trakterer kartet som best han kan. Så får han øye på en trailer med logoen «Suldal Transport».

Den kan de følge hele veien fram. Langs veiene gresser sauene likegyldig.

– Eivind, hvor har dere mest fans?

– Norge.

– Ja, men hvor i Norge?

– Norge.

I vått yr strekker Ryfylkenaturen seg utover når de to leiebilene med D.D.E. farer forbi steder som Ølmedal, Kvaløy og Skipavåg. På en øde Shell-stasjon er det bænzert-stopp. Bensinstasjonstopp, altså. Lensmann i Suldal kommune, Niljan Hustoft, og politibetjent Per Anders Røsjorde slår av en prat med trønderne. De sier de kan vente seg en hyggelig festival. En festival med «mye brunst».

Har du noen gang lurt på hvorfor D.D.E. heter D.D.E., les videre. Opprinnelig het nemlig bandet After Dark, noe du vet hvis du hjemsøkte fester i Trøndelag på åttitallet. Bandet sang coverlåter på engelsk. Det gikk i Springsteen og Status Quo. Folk dansa og drakk, for å si det med Bjarne Brøndbo.

– Åge Aleksandersen sa at vi måtte slutte å synge på engelsk, for det var det ingen som trodde på. I 1990 hadde vi halvparten egne, norske låter og halvparten på engelsk, forteller Bjarne.

Så ble det mer og mer norsk. Mer og mer trøndersk. De hadde bare et problem: Hva i all verden skulle de kalle seg? De var skeptiske til å gi slipp på After dark-assosiasjonene, for de var jo blitt kjent som et band som spilte når mørket senket seg. Derfor holdt de på å ende med navnet «Svarte Natta». De var også inne på tanken å kalle seg «Jeanne d’Arc».

– Vi brukte to år på å fundere. En dag vi satt i rockeverkstedet Eivind hadde bygd, sa jeg til de andre: «Er det ikke egentlig enkelt? Er det ikke det det er?». Jeg skrev tre bokstaver på et ark: DDE.

Bjarne svinger inn i Suldal kommune. Mellom grantrærne runger lyden av høyttalere og den tunge lyden av rusede semitrailere. Det er duket for Ungkarsfestival i bygda. Gutta i bandet er på veien 160-170 dager i året. De har spilt Norge rundt. Det blir mye bortetid fra hjem, koner og barn hjemme ved lakseelva Namsen.

– Det er klart dette livet legger begrensninger på privatlivet og på hva vi kan stille opp på. Når vi er hjemme er vi ganske tungbedte når det er dugnad på fotballaget. Vi blir veldig lite sosiale, sier Eivind.

– Jeg har ingen nære venner igjen, jeg, kommer det fra Bjarne i forsetet. – Nei. Utenom dere i bandet har jeg ingen nære venner som spør: «Hvordan er det med deg, Bjarne?». Det er egentlig litt skummelt.

– D.D.E. likner på et gammelt ektepar, sier fotografen.

– Ja, vi har jo levd sammen i tjue år. Men vi har lite sex med hverandre, altså.

Støyende latter fyller kupeen.

– Så du kan si vi er som et gammelt ektepar også på den måten!

– Her er det haraball, altså! Sjå den lastebilen!

D.D.E.s låtskriver og gitarist Frode Viken har akkurat våknet og er den som først får øye på festivalgjengerne fra maxitaxien. Etter middagen på gamle Lakseslottet Lindum, har D.D.E. vært fullstendig tause. Timene mellom middag og konsert er hellige. Bjarne sier at de ikke har tid til å oppleve stedene de er på. For dem er det tre ting som gjelder: Middag, konsert og hotellrom. Det er ikke noe dautid.

I de to maxitaxiene på vei til Ungkarsfestivalen, synger låtskriver og gitarist Frode med mild røst. Han har nettopp fått spørsmål om han gruer seg. «Det er ingen ting å være redd for,» lyder svaret.

Festivalområdet er festivalgeneral Kjetil Nærheims barndomsgård. En million lastebiler, trailere og campingvogner som hadde sine glansdager tidlig åttitall, står spredt utover. Ølflasker, ruvende høyttalere og ravende ungkarer svinger rundt. Magasinet tar sikte på den lekreste lastebilen som finnes på tunet. Den tilhører Ronny Eidsvåg, er lakket skrikende grønn og i taket blinker det i en irrgrønn plasthimmel. Han er på festivalen for å sjekke opp damer, bli forelsket og finne den rette. På bakkeplan står venninna Marita Breivik.

– Jeg hører ikke på D.D.E. til vanlig, men de lager jævlig mye liv og det er kjekt å være på konsertene deres, sier hun.

I et trailerhus noen campingvogner unna sitter Torbjørn Fjellet, Kathrine Askeland, Robert Kydland og Lillian Østbøvik. De spiller lav techno, det blinker i rød neon og Robert nøler ikke et sekund med å svare på hvorfor han er på festivalen for fjerde gang.

– FFD.

– Hva står det for?

– Fest, fitte og diesel. Hæ-hæ!

I den forseggjorte bussen «Ugly Otto» et halvfullt flaskekast unna sitter gjengen fra Bergen. Sjåføren har falt om kull i en av sengene. Eivind Floen forteller at de skal være her hele helga. De har jo tross alt med seg buss med sengeplass til syv. Rundt om på gårdstunet blir festivalgjengerne fullere og fullere. De sklir rundt bussene, countrymusikk hamrer løs på nattemørket fra trailerhøyttalere overalt. Aktiviteten i baren minner om ei maurtue med for liten plass, ølkrana går varm. Fra scenen høres D.D.E. i det fjerne.

– Dere har bare ei jente med dere i bussen?

– Ja, men det kommer flere.

– Jasså. I løpet av helga?

– Ja, vi er jo på jobb, sier Roger Myking.

– Suuuldal! Ryfylke! Ungkarsfestival! D.D.E.! Går det an å ha det bedre?

Bjarne Brøndbo spør egentlig ikke, for han ser akkurat hvor enig publikummet er. De danser, sitter på skuldrene til hverandre og hoier og skriker. En mann strekker ei ivrig krykke til værs. En annen går på snørra i et par som svinger seg svimmelt rundt sin egen akse. Folketallet i Suldal kommune fordobles under Ungkarsfestivalen.

Bakken bevrer under vekten av ungkarene og ungkvinnene som får akkurat som fortjent. D.D.E. dundrer ut den ene hitlåta etter den andre, de hopper rundt med instrumentene og synger seg varme.

På scenekanten står en svett Bjarne Brøndbo. Bandet har takket for seg, men blitt trampeklappet tilbake. De er kommet til «Rompa mi» og stemningen er mildt sagt ekstatisk. Øl kyles gjennom lufta, publikum tar en rekke usammenhengende bølger og D.D.E. kaster skjorta. Maestro Brøndbo dirigerer intensivt og med stort glis fra scenen. Idet de synger «Rai Rai» som tredje ekstranummer, klapper publikum med to store hender.

– For en lykkefølelse! Yes, det gikk bra i dag også, sier Bjarne etterpå der han står og skifter boxershorts. I solbrun, bar overkropp poserer brødrene Brøndbo glisende for resten av bandet. Bjarne er smal i øynene og sier han nok må ta kvelden. Han skal kjøre grytidlig neste morgen, sier han. Og: «Æ e en pappa på 42 år». Men før de kommer så langt som til døra, blir de avbrutt av en fortvilt festivalgjenger som buser inn. Han har brutt seg forbi sikkerhetsfolka.

– Hør, hør! Jeg har et veldig ærlig motiv, sier han dramatisk mens securitassene sliter i ham.

Bjarne Brøndbo ser an situasjonen.

– Dama mi har akkurat gått fra meg. Kan du, Bjarne, vær så snill bli med å sende en video og overtale henne om at hun har tatt feil?

Bjarne Brøndbo kikker på de andre i bandet. Smiler. Så stiller han seg tålmodig opp ved siden av den fortvilede mannen som drar fram mobilen. Brøndbo taler seg varm inn i videokameraet.

Når overraskelsesgjesten har bukket seg gjennom gulvplankene i det gamle våningshuset, blir han vennlig geleidet ned til festivalen. Der nede på den søndertråkkede gressplenen blinker det i neonlys, musikken dundrer fra lastebilene. Det klirrer i flasker, vræles og klines. Det er ingen tvil om at Ungkarsfestivalen er skikkelig i gang.

Klokka syv morgenen etter kommer Bjarne ut fra hotellrommet med søvn i blikket.

– Trivelige folk i går!

tjrm@dagbladet.no

D.D.E.-konjakk: Gutta i bandet dro til Frankrike for noen år siden og smakte seg i fellesskap fram til en konjakk de godkjente.
Scenegøy: Gitarist Frode Viken gir Bjarne Brøndbo et klaps på rumpa. Så da gjetter du sikkert hvilken sang som ble spilt.
Skiftarbeidere: Mens Bjarne Brøndbo skifter til reine klær på bakrommet, snakker bassist Eivind Berre, gitarist Arnt Egil Rånes og låtskriver og gitarist Frode Viken om høy lyd og høyere lyd.
«Ugly Otto»: Roger Myking tok med seg fem kompiser og ei venninne fra bergensområdet for å nyte fire dager med Ungkarsfestival. Bussen har rødt brystpanel, kjøleskap, mikroovn og karaokeanlegg.
Ungkarswrestling: Under festivalen går folketallet i Suldal i Ryfylke opp fra 4000 mennesker til det dobbelte.
Som fortjent: Publikummet på Ungkarsfestivalen ble mer og mer ekstatisk etter hvert som D.D.E. gravde seg dypere ned i sitt skattkammer av hitlåter. Lista ble lagt for resten av festivalen.
REISEDØGN: I løpet av året D.D.E og frontfigur Bjarne Brøndbo mellom 160 - 170 reisedager.
Skiftarbeidere: Mens Bjarne Brøndbo skifter til reine klær på bakrommet, snakker bassist Eivind Berre, gitarist Arnt Egil Rånes og låtskriver og gitarist Frode Viken om høy lyd og høyere lyd.