Sydneyeffekten

Sydneys operahus er et verdensberømt ikon. Vil den nye operaen i Oslo bli det samme?

- Dessverre for Sydney, så har folk som har vært på besøk her sagt «Move over, Sydney!».

Det er operadirektør Bjørn Simensen som snakker. Det er ei uke igjen nå. Ei uke til Norges nye operahus åpner. Innspurten har, til tross for misfarget marmor, erstatningskrav for snubling på taket og utsettelse av åpningsforestillingen, vært preget av optimisme og høye forventninger. For nå skal Norge få sitt signaturbygg, sin opera. Bjørn Simensen kaller allerede operaen i Bjørvika en suksesshistorie, både som scene og destinasjon. Turistbransjen gleder seg over den internasjonale interessen operahuset vekker. Operaen vil trekke folk fra inn- og utland, sier de. Dette huset vil være en spydspiss for ny byutvikling i Bjørvika. Og de tør faktisk si det: Oslos nye operahus kan få samme effekt for byen som det Sydneys operahus har hatt for byen på den andre siden av jorda.

- Alle nye operahus står i gjeld til Sydney. Der startet trenden med å bygge operahus som landemerker, monumentalbygg. Og ja, jeg tror det er mulig at operaen i Oslo blir et nytt ikonbygg, sier Bjørn Simensen.

Zoom ut, panorér over jordkloden og zoom inn på Australias østkyst. Der, på en odde som strekker seg ut mellom den botaniske hagen på den ene siden og byens skyline på den andre, ligger bygget som ble nominert til kåringen av verdens sju nye underverker. De tre seilformede takene gjenkjennes av folk fra alle verdenshjørner. På samme måte som Eiffeltårnet i Paris og Colosseum i Roma, er Sydneys operahus blitt selve symbolet på en by, på et land.

- Jeg blir kontaktet av folk fra hele verden, alle vil vite hvordan vi har klart det, hvordan vi kan ha flere besøkende enn Tate i London og Empire State Building i New York. Svaret er enkelt …, sier Maria Sykes, turistdirektør ved Sydney Opera House.

Hun sitter på et kontor vendt ut mot Harbour Bridge i den verdensberømte bygningen som har trukket millioner av turister til Sydney siden begynnelsen av 1970-tallet.

- Skaff dere et verdensberømt ikon, sier Sykes.

- De prøvde seg i Bilbao. Oppgaven arkitekten vår fikk var «gi oss Sydneys operahus». Alle vil ha den ikonappellen. Men det er ikke noe som oppnås ved å veive med en tryllestav, sier hun.

Monument: Siden operahuset i Sydney åpnet på begynnelsen av 1970-tallet, har det blitt brukt aktivt i markedsføringen av byen. I dag gjenkjennes bygningen over hele verden, og millioner av turister besøker huset hvert år.
Monument: Siden operahuset i Sydney åpnet på begynnelsen av 1970-tallet, har det blitt brukt aktivt i markedsføringen av byen. I dag gjenkjennes bygningen over hele verden, og millioner av turister besøker huset hvert år. Vis mer

Da konkurransen om å tegne Oslos nye operahus ble utlyst, lå det klart i oppgaven at dette måtte bli et symbolbygg for byen. Et bygg som kunne representere Oslo og være en severdighet i seg selv, i tillegg til å huse forestillinger av internasjonal klasse. Arkitektfirmaet Snøhetta hadde det beste bidraget.

- Et av oppdragene for den nye operaen var å løse det monumentale, samtidig som det tekniske og økonomiske skulle stemme. Derfor vant Snøhetta, sier Bjørn Simensen midt i den hektiske innspurten i Bjørvika - som han beskriver som «galimatias på alle bauger og kanter».

Han mener nyere operabygg i Göteborg og København - og også kunsthuset i Bilbao - har gitt støtet til en tanke om å se det kunstneriske innholdet i kombinasjon med andre faktorer. Nå er han strålende fornøyd med å være ferdig on time og on budget.

- Sydney hadde en overskridelse av budsjettet på 500 prosent, utsettelser og en skandalepreget produksjonstid som får vår gule marmor til å blekne, sier han.

- Men alt startet med Sydney. Jeg har bare vært tre steder i verdens som er like imponerende i virkeligheten som på bilder. Det er Circus Maximus i Roma, pyramidene i Egypt og operaen i Sydney.

Ikke alle er enige om oslooperaens utsøkthet. Kunsthistoriker Tommy Sørbø er en av få som har tatt til orde mot utformingen av det nye bygget.

- Det er som om du skulle kjøpt deg en ny bil til en halv million kroner. Da sier du uansett ikke at det er en dårlig bil. Det er alminnelig psykologi, mener Sørbø.

At operaen skal kunne bli et symbol på Oslo, tror han ikke på. Han understreker at han er glad for at vi har fått en stor og fin opera. Det er selve arkitekturen han ikke er spesielt begeistret for.

Sydneyeffekten

- Operaen i Sydney er en fest, en ekstravaganse, overdrivelse og galskap. Det er et fantastisk byggverk på alle måter, som harmonerer med operaens idé, hvis det er noe som heter det, sier Sørbø.

Bygget i Bjørvika mener han representerer akkurat det motsatte.

- Den er kjølig og diskret, noe som er en selvmotsigelse i forhold til opera. Jeg kjørte forbi det med noen besøkende italienere i bilen, de trodde det var et parkeringshus, sier han.

- Sydney er en scenografi, knyttet til seil, båter og noe konkret. I Oslo tror jeg dette med isflak og muligheter for skating har dukket opp underveis fordi man har sett at førsteutkastet var så abstrakt at det ble helt latterlig, sier han.

Turistdirektør Tor E. Sannerud, derimot, er høyt gira og klar for storinnrykk etter at operaen har fått massiv forhåndsomtale i diverse prestisjefylte publikasjoner. I fjor hadde Oslo 1100 internasjonale pressebesøk, en økning fra 700 besøkende i 2006.

- Journalister fra designmagasiner drar gjerne fram operaen som hovedelement i omtale av design i Norge, sier Sannerud.

Turistdirektøren tror operaen vil kunne bli et nytt symbol for Oslo, på samme måte som den har blitt det i Sydney.

- Men Sydney har ikke Holmenkollen. Her vil operaen bli det ene symbolet og Holmenkollen det andre. Oslos USP, det vi i bransjen kaller unique selling position, er kontraster i kultur og natur. Disse to byggene representerer det som er Oslos unike fortrinn, sier han.

Maria Sykes ved operahuset i Sydney har ikke sett operaen i Oslo.

- Men dere har gode arkitekter i Skandinavia, så jeg er sikker på at dere er i gode hender, sier hun og tenker på danske Jørn Utzon, som er arkitekten bak underverket i Australia.

Den nå 90 år gamle Utzon vant konkurransen om å bygge Sydneys operahus i 1957, og det var starten på en årelang saga der politikk, tidsfrister og pengebruk var nøkkelpunkter. Turister flest er uvitende om historien som ligger i operaens vegger. Men blir de med på en times guidet omvisning, får de innblikk i det som kan likne et drama som kunne vært satt opp på en scene.

Vi møtes hos guiden Sheila for å lære om hvordan bygningen ble til. Sheila forteller om hvordan Utzons fantasifulle bidrag først ble plassert i bunken med «absolutt umulig», men seinere ble reddet av det mektige jurymedlemmet Eero Saarinen, som fisket det opp av søpla og sa: «Her har dere vinneren.»

- Byggingen startet i 1959 uten at noen egentlig visste om det ville la seg gjennomføre. Planen var å bruke 3-4 år og 7 millioner dollar (35 millioner kroner, journ.anm.), sier Sheila og tar en dramatisk pause.

- De var helt på jordet på både tid og budsjett.

Så forteller hun om hvordan Utzon måtte prøve seg fram for å realisere de en fattigere by uten den, sier han.

- Vi promoterer huset som et ikon, men jeg vet at folk på operaen jobber med å få folk inn, få dem til å gå lenger enn til trappa og knipse et bilde. Operaen blir nok ansett som litt elitistisk, men her er alle velkomne, forsikrer han. For faren ved å bygge et ikon, er at folk glemmer det som er på innsida. Millioner av besøkende er fint og flott, men det hjelper ikke mye hvis de ikke legger igjen penger.

Det er de også oppmerksomme på ved operahuset i Oslo.

- Alle motiver er gangbare. Men er de først kommet til huset, tror jeg nok de fleste blir nysgjerrige på å se mer, sier operadirektør Bjørn Simensen.

I Sydney deler operaens turistdirektør Maria Sykes noen gode råd for å trekke folket inn.

- Det er viktig med kjempegode omvisninger og forestillinger. Man må skape en opplevelse for turistene. Vi har for eksempel en glamorøs tilstelning, «High Tea» med champagne og en privat operasanger. Det er en opplevelse du husker resten av livet, sier Sykes.

Det er vanskelig å finne noen ved operahuset i Sydney som har engasjert seg i søsterhuset i Oslo før åpningen.

- Det blir nok litt mer interessant når det først har åpnet, unnskylder Maria Sykes seg.

Men så møter vi danske Camilla Lercke som er på et halvt års utplassering i operaens kommunikasjonsavdeling. Hun har fått i oppgave å studere operahus over hele verden.

- Jeg skjønner godt at man sammenlikner det nye huset i Oslo med Sydney. Det ser veldig flott ut, skryter hun.

- Jeg har også sett på kvalitet og kostnader, og det er fantastisk hva dere har fått til den prisen i Oslo. Bare den renovasjonen vi holder på med her nå koster omtrent det samme som hele deres opera. Vi har lenge vært den eneste hvite operaen i verden, men så kom dere, sier Camilla Lercke og smiler lurt.

- Så ble jo deres gul, ble den ikke? Da er vi vel fortsatt den eneste hvite.

gda@dagbladet.no

Denne saken står på trykk i dagens Søndag. Vil du lese flere søndagsmagasinsaker, trykk på linken under.

Fin form: Operahuset er delt i tre: En del med operascene, en med konsertscene og en restaurant. Alle er bygget opp av de karakteristiske seilformene.
Sceneskifte: På kveldstid blir de besøkende penere i tøyet. Khakishorts er byttet ut med kjole og dress.
Folksomt: Operahuset troner for seg selv ytterst på odden, men bygningen har sørget for at denne kanten av byen er godt besøkt. Det betyr flere restauranter og butikker langs promenaden som fører ut dit. «The Opera Bar» blir stappfull på kveldene, og ikke bare av operaens gjester. - Det er få menneskeskapte ting som gjør verdenen vår vakrere, men operahuset gjør nettopp det, sier turistdirektør Maria Sykes.
Pressebesøk: Den nye operaen i Oslo trekker presse fra hele verden. Her er et kenyansk tv-team på besøk, og får en innføring om bygningen av informasjonsmedarbeider, Maria Børja. - Operaen ser helt fantastisk ut, kommenterer reporter Joe Ageyo og kameramann Robert Gichira.
Operanatt: Huset blir lyssatt om kvelden, og det er ikke bare publikum til forestillingene som tar turen innom. Operaen er fornøyd med å være en turistdestinasjon i seg selv, men ønsker også at flere skal gå lenger enn å stoppe opp og knipse et bilde. Det er en problemstilling de også er oppmerksomme på i Oslo.