Sylvelin Vatle

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Boka: «Mørket bak Gemini» av Sylvelin Vatle. Utgitt på Cappelens Forlag. Begynnelsen: - Eg elskar Aron. Sant det er sprøtt? Alli sa at ho elska Aron, det er lenge sidan. Ho sa det visst ikkje, forresten, ho kviskra det, røysta let nesten lydlaus i mørket. Eg er ikkje redd for mørket, i natt stod eg opp idet natta var svartast og gjekk mot blindkjellaren. Det var på grunn av draumen, eg hadde drøymt at eg fann eit sår. Inne i kroppen, djupt nede, litt skrått på tvers av underlivet. Egentlig oppdaga eg ein bandasje, ikke akkurat bandasje, kompress. Kompressen var voldsomt gammal, skitten, grå og gjennomtrekt, eg løyste plasteret og kikka. Begrunnelsen: Jeg ville presentere hovedpersonene Aron, Alli og fortellerstemme og Allis tvillingsøster Kriss, tidlig, allerede i de første setningene. Og jeg ville anslå hva historien kommer til å handle om. Setningen «ho kviskra det, røysta let nesten lydlaus i mørket» er med for å forklare at det er noe hemmelig, nifst og sødmefylt over Allis kjærlighet til Aron. Og med setningen «Sant det er sprøtt?» vil jeg vise dobbeltheten i kjærlighetsforholdet mellom Alli og Aron. Drømmene blir presentert fordi de går igjen utover i boka, og «såret» er Kriss\' symbol for savnet av tvillingsøsteren som plutselig ble borte. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! caroline.korsvoll@dagbladet.no