Syndens eple

Bak sløret gjemmer det seg søte kyss.

JEG ER EPLEKJEKK. Jeg klarer alt, og jeg er ikke redd for noen ting. Slik forsøker jeg i hvert fall å tenke på meg selv når jeg er på kjøkkenet - som en glad og sulten gutt som stikker en finger opp i den skoleflinke pessimismens nesebor og får den til å nyse. Jeg kaster meg ut i matlagingens malstrøm uten redningsvest. Og stort sett går det bra. Likevel er jeg langt fra på høyden når det gjelder flotte desserter. I møtet med kravene fra en middels avansert dessertoppskrift, selv i en kokebok for «folk flest», blir jeg fylt av en blanding av barnslig trass og voksen frykt, som Karlsson på taket uten propell. Det hjelper lite å være verdens beste i det meste hvis du ikke klarer å få sjokoladefondanten til bli noe mer enn noe uformelig, brunt og klissete, og hvis det som skulle vært en parfait, ender opp så vidt uperfekt at det ikke blir noe dessert i det hele tatt. Jeg greier å lage en helt okay paideig, og hvis jeg skjerper meg, klarer jeg å bake kaker. Men jeg liker det ikke. Det strider mot hele mitt vesen å lage noe som nesten utelukkende styres av disiplin og nøyaktighet, å tre inn i en verden der energi og improvisasjonsevne er graverende lyter, ikke en viktig ressurs. Og ærlig talt ser jeg ikke poenget i å bruke masse tid og energi på å oppnå noe som en konditor eller kokk er villig til å lage for meg i bytte mot en liten økonomisk kompensasjon. Men dessert må det være hvis middagen skal få en søt konklusjon, og når jeg ikke kjøper meg ut av hele problematikken, har jeg en liten håndfull dessertoppskrifter i bakhånd som er så enkle at en eplekjekk slask som meg klarer å lage dem, selv etter et par glass vin. Mer enn halvparten av disse søte redningsplankene er basert på epler. EPLER I SIN OPPRINNELIGE FORM tilhører fruktens mellomsjikt. De er verken spesielt spennende eller direkte kjedelige, og jeg kan ikke tro at noen, selv ikke en sinnatagg av en gud, eller noen rabagaster av noen nyskapte manne- eller kvinnemennesker, har latt seg hisse opp av et eple. (Nå sier visst også forskere at det var fiken eller meloner som vokste i Edens hage{ndash}og det kan jeg tro på.) Men tilsetter du litt sukker og litt varme, blir det fornuftige og allestedsnærværende eplet til en av de søteste og beste tingene jeg vet om. Ta bare den trauste norske desserten tilslørte bondepiker. Det er ikke ofte vi kan smykke oss med å ha tradisjonell norsk mat som både er lett å lage, god å se på og deilig å spise. Men kanskje det er et dårlig eksempel, for selv hvis jeg ikke hadde likt blandingen av eplemos, krem og søte, sprø brødmuler, så er navnet nok for at jeg hadde likt tilslørte bondepiker.Og når jeg ikke har en leveranse av eplemosen til min bestemor i huset, lager jeg en dessert som jeg utstyrer med et like fint navn, forskjellig hver gang, sånn at gjestene mine kan være opptatt av det og ikke spørre meg hvordan jeg har laget den. For selv om retten er så deilig som en dessert kan være{ndash}lett karamelliserte eplebåter med en fantastisk aroma{ndash}ville svaret vært litt kjedelig. Mens andre sliter vettet av seg for å oppnå perfeksjon, gjør jeg det så enkelt at jeg steiker noen eplebåter i litt smør og sukker, sammen med det krydderet jeg måtte ha for hånda{ndash}aller helst vanilje. Like før jeg skal servere, gir jeg eplene en liten dram, og så serverer jeg, med eller uten en klatt rømme. Det kunne sikkert vært gjort på en mer forseggjort måte. Men det hadde ikke blitt noe bedre av den grunn. TILSLØRTE BONDEPIKERFor å lage den søte strøen kan du enten bruke rester av tørt frokostbrød, knuste kavringer eller brødkrum som du får kjøpt i butikken. Hvis eplemosen er veldig søt, trenger du bare halvparten så mye sukker til brødsmulene.Kanel er et veldig følsomt krydder som ikke klarer seg særlig lenge i malt tilstand uten å forringes, derfor bør du aller helst male den selv fra en fin og fersk kanelstang. Du bør i hvert fall ikke bruke den kanelen som står bakerst i skapet, en levning fra julefeiringa i forfjor. Min 97-årige bestemor lager en enkel og god eplemos, og hun lager nesten alltid så mye at jeg får en boks eller to. Hvis du ikke har en 97-årig bestemor som kan lage eplemos for deg, kan du bruke eplemos kjøpt i butikken. Har du valget mellom flere typer bør du velge den som inneholder minst sukker. Nok til seks:3 dl brødsmuler3 ss sukker2 teskjeer nymalt kanel2 ss smør3 dl kremfløte3 dl eplemos1 dl hakkede hasselnøtter Bland brødsmuler, sukker, kanel og smør. Ha blandingen i en teflonpanne og varm opp. Når blandingen er gyllen og det lukter uimotståelig godt, er den ferdig.Pisk krem. Jeg synes det beste er å piske for hånd, aller helst i en kald bolle (jeg setter bollen i fryseren i noen minutter før jeg begynner å piske). Du avgjør selv hvor stivpisket du vil at kremen skal være. Jeg liker at den er litt myk fortsatt. Ha litt av eplemosen i dessertglass, etterfulgt av brødsmuler og krem. Det er fint hvis du har flere lag, men du bør avslutte med et slør av krem og litt hakkede nøtter. TJUKKE, FULLE OG SØTE BYJENTERDette er en ekstremt enkel epledessert som jeg aldri blir lei av. Desserten er lagd på et par minutter: Det er simpelthen epler stekt i smør, sukker og vanilje inntil de er lett karamelliserte - søte og utrolig aromatiske - deretter slår jeg over et lite glass calvados (eplebrennevin) eller konjakk, så de får et lite frisk stikk. Jeg bruker stort sett to typer epler, noen røde litt syrlige som jeg ikke vet hva heter, og vanlige gule dessertepler av typen Golden Delicious. Dermed oppnår jeg at det er to forskjellige eplesmaker uten at jeg må gjøre noe mer. Jeg bruker alltid ekte vaniljestang (du får helt greie vaniljestang for en tier, og en skikkelig god Bourbon-vanilje for tretti), det har en helt annen smak enn vaniljesukkeret på den blå og røde boksen, som er framstilt av vanilin, et biprodukt av celluloseindustrien. Det er også godt å bruke kardemomme (hele frø som du knuser i hånda), kanel, frisk rosmarin eller ingefær. Hvis du har ei flaske akevitt innerst i skapet som du aldri klarer å drikke opp, kan du bruke det i stedet for calvados. Det blir en interessant, krydret smak. Server med rømme eller pisket krem eller is. Nok til fire: 2 gule epler2 røde epler1-2 ss smør4 ss sukker1 vaniljestang1 lite glass calvados Del eplene i seks båter og skjær ut kjerna. Del vaniljestanga i to på langs. Skrap ut frøene med baksiden av en kniv og ta vare på dem. Varm smør i en stor panne. Legg eplebåtene i panna. Det mest fancy er å legge annenhver båt røde og gule epler, men det viktigste er at du ikke legger dem oppå hverandre. Er det ikke plass i panna, får du heller steke eplene i to omganger. Steik eplene i to{ndash}tre minutter på høy varme, til de begynner å bli fine og brune. Strø over sukker og frøene fra vaniljestanga og steik i fire minutter til på middels høy varme. Snu eplebåtene forsiktig når det et to minutter igjen. Slå over et lite glass calvados eller annen altfor god og dyr sprit. Hvis du er i lekent humør, kan du tenne på for å brenne av alkoholen på en stilig måte, men pass på luggen. Jeg liker at litt av alkoholen er igjen.Server enten rett fra panna eller legg dem pent på en tallerken. andreas.viestad@dagbladet.no Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Tilslørte bondepiker:</HLF> Klassiker som blir best med bestemors hjemmelagde eplemos.
<HLF>Tjukke, fulle og søte byjenter:</HLF> Dette er en ekstremt enkel epledessert som jeg aldri blir lei av.