Synger for maten

Gode drinker i baren, morsomme dekorasjoner, syngende servitører - og middelmådig mat.

-  IT\'S FUN TO STAY at the Y-M-C-A!!!

The Village People dundret ut av høyttalerne, og en servitør med gåsehud på de vinterbleke lårene nedenfor miniskjørtkanten, stønnet oppgitt:

-  Allerede nå?!

Men hun inntok pliktskyldig sin posisjon sammen med de andre syngende servitørene, utførte de innlærte armbevegelsene og sang av full hals - akkurat slik de gjør på gud vet hvor mange andre Hard Rock Cafeer.

-  140, sa Robinson. -  Ifølge menyen er det 140 tilsvarende etablissementer rundt om i verden. Der de spiller den samme musikken og serverer den samme maten.

-  Jeg kan ikke huske å ha sett så innstudert spontan glede siden underholdningsprogrammet «Rondo» på NRK, sa Fredag.

-  Vi kan jo prøve å være litt entusiastiske, vi også. Dekorasjonene er fine. Det er morsomt å studere kjolen til Madonna, platåskoene til Cher, støvlene til Nancy Sinatra og flanellskjorta til Kurt Cobain på nært hold. Og for alt vi vet, kanskje maten er ypperlig?

I LOKALENE der Studenten lå tidligere, på hjørnet av Karl Johans gate og Universitetsgata midt i hjertet av hovedstaden, åpnet siste avlegger av den verdensomspennende Hard Rock-kjeden sine dører i midten av desember.

Denne utgaven har en diger bar i første etasje, restaurant i andre og bowlingbane i kjelleren.

Robinson bestilte Wings Around the World (kr 109), kyllingvinger servert med ymse sauser til forrett, og New York Strip Steak (kr 295), et solid stykke indrefilet, til hovedrett. Fredag valgte Potato Skins (kr 89), halve poteter fylt med ost, bacon og løk, til forrett og Hickory Chicken and Ribs Combo (kr 209), en kombinasjon av grillet kyllingbryst og svineribbe med pommes frites og coleslaw. Vinkartet er magert. Her satses det klart på øl.

DETTE ER FEITE GREIER. Og det er helt greit. Når det er gjort riktig, er mat som dette godt og syndig - og helt suverent etter en fuktig kveld på byen. Men det Robinson og Fredag ble servert denne ettermiddagen, nådde ikke helt opp. Kyllingvingene Robinson fikk var ikke mer enn greie nok, men skulle likevel vise seg å bli måltidets vinner. Robinsons biff fikk også godkjent, men tilbehøret kan ikke beskrives som annet enn kjedelig. Potetstappa grenset mot seig og kom med en pregløs brun saus. Fredags potetforrett svømte i fett og smakte lite annet enn salt. Fredags hovedrett gjorde heller ingen ting for å rette opp inntrykket. Ribba var uvanlig feit, mens kyllingen grenset mot knusktørr.

-  Men chipsen var vel god? undret Robinson.

Fredag rynket på nesa.

-  Den kunne godt vært sprøere.

Mens Robinson satte til livs en Apple Cobbler, en sprø, søt og fyldig eplekake som slett ikke var så verst, ble mistanken bekreftet: Dette er ikke et sted for en tradisjonell treretter.

NOEN DAGER ETTER var de tilbake for å teste hamburgermenyen.

-  Jo da, dette er bestemt et hakk bedre, sa Fredag, som hadde fått en Hickory BBQ Bacon Cheeseburger. -  Men 149 kroner er vel i overkant?

Robinson var heller ikke villig til å gå høyere enn midt på skalaen for sin Stormy Blue Burger, en variant med blåost og pepperrotsaus.

-  Spørsmålet blir om det er verdt å betale så mye for junk food. Da får du mer for pengene på McDonalds eller Burger King. Men der får du ikke syngende servitører, sa Robinson.

Fredag tenkte seg om.

-  Kanskje enda en grunn til å kjøre økonomiklasse.