Synske løser ikke krimgåter

Det finnes ingen beviser på suksess for synske etterforskere.

FORNEMMELSE FOR MORD er i gang med sin andre sesong på TVNorge, og skaper igjen debatt. Mennesker som kaller seg synske eller klarsynte slippes løs på uoppklarte kriminalsaker. Programmet både fascinerer, irriterer og provoserer. Mest bråk er det blitt rundt programmet som tok opp saken om bildrapet på Marita Ona (26). Den klarsynte Lena Ranehag utpekte en tobarnsmor på Rælingen som den skyldige sjåføren. Kvinnen ble innkalt til vitneavhør og sjekket ut av saken, men vurderer nå søksmål mot TVNorge, skriver Romerikes Blad. Utover denne spesielle saken, har politiet sentralt uttalt seg sterkt kritisk til programmet generelt. Kripos-sjefen er blant de som ikke fester noen lit til det de påstått synske kan bidra med. - DISSE RÅDENE har null verdi for en etterforskning. Det kommer en mengde tips fra synske, men jeg har aldri sett at de har bidratt med noe som helst i en etterforskning, sier Arne Huuse til Dagsavisen. Huuse mener det verste er de falske forventningene de synske kan gi pårørende eller etterlatte. Lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, mener etterforskerne kan føle seg presset til å følge opp «synene» som presenteres i programmene, og dermed ta tid fra mer reelle oppgaver. Programleder Per Asle Rustad i «Fornemmelse for mord» er overbevist om at de klarsynte i programmet har evner utenom det normale. - Jeg gikk til jobben med skepsis og spenning. Jeg har jobbet med krimsaker i TV2-nyhetene i alle år, og vært vant til å forholde meg til harde fakta. Likevel har jeg alltid vært åpen for det alternative, sier Rustad til Dagbladet.no. SKEPSISEN ER BLITT kraftig redusert gjennom erfaringene fra programmet, sier han. - Jeg er ikke i tvil om at de er i stand til å se ting. Som eksempel på en opplysning som har styrket ham i troen, forteller han om arbeidet med programmet om Marianne Rugaas Knudsen, som forsvant i 1981. - Vi hadde med oss svenske Lena, som fulgte et spor ut i skauen. Moren til Marianne, Torunn, var også med. Plutselig sa Lena «Jeg ser at det var bursdag i familien den dagen hun forsvant.» Og så bekrefter Torunn at bestemoren hennes fylte 81 år den dagen. Det var en helt ukjent opplysning som ikke engang var med i boka om saken, sier Per Asle Rustad. Synet av bursdagen var imidlertid til liten hjelp for etterforskningen. Moren fikk gravd opp et område på 25 kvadratmeter der den synske hadde en fornemmelse av at levningene etter Marianne lå - uten resultat. Imidlertid fikk politiet inn omkring 80 tips i etterkant av programmet. DE SYNSKE MENTE forsvinningen involverte en mann tilknyttet kirken i Risør. En navngitt person i nærmiljøet ble på folkemunne utpekt som drapsmann. Til slutt ble han avhørt av politiet, og klarert for all mistanke. Mannen var på et cruiseskip den dagen Marianne forsvant. Tidligere denne måneden ble saken henlagt av politiet i Risør, melder NRK Sørlandet. Per Asle Rustad kan fortelle om flere forbløffende treff fra de synske under arbeidet med sakene. De peker ut leiligheter eller arbeidsplasser til savnede eller drapsofre. Men han kommer ikke på noen konkrete eksempler der tipsene fra de klarsynte har ført etterforskningen videre. - Vi opplyser hva de ser, så må politiet vurdere om dette er noe de kan gjøre seg nytte av. Det er stor forskjell på hvordan politifolk stiller seg til opplysningene. Han forteller at enkelte innen politiet er veldig negative, mens andre, ofte yngre etterforskere, er mer åpne og ser på dette som tipsopplysninger. - JEG ER IKKE dummere enn at jeg forstår at det er tipsene fra publikum som fører til ny etterforskning, sier Rustad. Han har imidlertid lite til overs for politiets argumentasjon om at tips fra synske hefter dem i etterforskningen. - Dette er en undervurdering av folk i egne rekker. Politiet må ha såpass gangsyn at de kan vurdere hva som er nyttige opplysninger eller ikke. Dette faller på sin egen urimelighet, sier Rustad. Det samme sier skeptikerne om bruken av synske etterforskere. Det skal knapt være nødvendig å motbevise at noen har overnaturlige evner som klarsynthet. Bevisbyrden ligger hos de synske. Og det som er gjort av vitenskapelige tester på fenomenet, har ikke endt med noen bevis for at mennesker besitter overnaturlige evner. En av de mest kjente skeptikerne i verden, James Randi, har gjennom sin organsisasjon utlovet en million dollar til den som kan bevise overnaturlige evne eller fenomener. Foreløpig har ingen kommet gjennom de innledende testene. Naturlig nok møter skeptiske Randi selv kraftig skepsis fra alternative miljøer. DEN BRITISKE PROFESSOREN Richard Wiseman har spesialisert seg på å forklare påståtte overnaturlige fenomener. I et forsøk lot han tre synske etterforskere og tre studenter som ikke hevdet å ha synske evner studere objekter som var involvert i oppklarte kriminalsaker. Deretter skulle alle seks beskrive omstendighetene i saken. Uttalelsene ble sammenliknet med fakta som var funnet i etterforskningen. De synske hadde ikke bedre treffposent enn de tre kontrollpersonene. HVORDAN FORKLARER SKEPTIKERNE sammenfallene mellom utsagn fra de synske og faktiske forhold? Hvorfor finnes det etterforskere som faktisk mener å ha fått hjelp av synske? «Retrofitting» er ett nøkkelord. Det vil si at man tilpasser de ofte vage uttalelsene fra klarsynte med fakta etter at saken er oppklart. Skeptikeren Joe Nickell trekker fram en typisk uttalelse som «jeg ser vann og tallet sju». Etter at alle fakta ligger på bordet, skal det mye til at det ikke er mulig å knytte en bekk, en sjø eller vann i andre former til saken. Tallet sju kan inngå i en avstand, en dato eller en adresse. Nickell trekker også fram andre mulige forklaringer i sin artikkel «Police "Psychics": Do they Really Help Solve Crimes?»: 1. En del synske overdriver sin egen suksess, og påberoper seg positive resultater i saker som var fiaskoer eller ikke engang eksisterte. 2. Synske kan tilegne seg kunnskap på naturlige måter, som å studere aviser og kart på forhånd. De kan også benytte seg av en teknikk der de registrerer reaksjonen til motparten i en samtale, og får bekreftelser om de er på rett spor. 3. Feil erindring av hva som faktisk ble sagt av den synske kan forsterke inntrykket av suksess. Historiene blir også gjerne bedre for hver gang de gjenfortelles. 4. Utsagnene er ofte vage og generelle. 5. Andre sosiale og psykologiske faktorer påvirker folk til å godta informasjon fra synske. Det er et spørsmål om hva man ønsker å tro. REDAKSJONEN I FORNEMMELSE for mord har ikke foretatt målbare tester av sine synske etterforskere. - Hvis du tenker på en test med skoesker der de skal gjette hvilken det ligger noe i, for eksempel, er svaret nei. Men hvert program er en test. De klarsynte kommer til Oslo, der vi plukker dem opp. De vet ikke hvor de skal eller hva saken dreier seg om, sier Per Asle Rustad. Ingen av sakene som er tatt opp i «Fornemmelse for mord» har blitt oppklart som følge av synene fra de klarsynte. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: sigbjorn.strand@dagbladet.no

FORUTSÅ IKKE JFK: Astrolog Jeane L. Dixon ble verdenskjent da avisene meldte at hun hadde forutsett president Kennedys død. Ifølge Skepdic var det massemedia som kom opp med den historien, selv ante hun ingenting før skuddene falt.<br> Foto: AP
POPULÆR:</B> Anna Elisabeth Westerlund var en populær kvinne. Hun var sikker på at forskerne ville finne forklaringen på hennes synske evner da de undersøkte hjernen hennes etter at hun døde. De fant ingenting unormalt. <br>Foto: Scanpix
OMVENDT:</B> Programleder Per Asle Rustad i Fornemmelse for mord på TVNorge er overbevist om at de klarsynte i programmet hans har spesielle evner.<br>
MARERITT: Torunn Austdal Rasmussen fikk flere tips fra «synske» personer om hvor hennes savnede datter Tina Jørgensen var. Tipsene var feil og ga henne mareritt selv etter at datteren var funnet død, fortalte hun til <link http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/24/339631.html>Dagbladet i 2002</link>.<br> Foto: Erling Hægeland