Ta det som en mann

Menn og kvinner sørger ulikt, og det skaper konflikt. Da Tor og Bente Sletten mistet sønnen Kristian (20), var de også nær å miste hverandre.

KRISTIAN SLETTEN VAR TJUE ÅR gammel og befalsskoleelev på Kongsvinger. Han kom aldri tilbake til leiren etter en joggetur. Halvannet døgn seinere ble han funnet omkommet i Glomma. Isen hadde ikke båret ham. Da beskjeden om at Kristian var savnet kom, dro foreldrene Bente og Tor og søsknene Jostein, Birgitte og Line Marie fra Ål i Hallingdal for å være til stede under leiteaksjonen. En sammensveiset familie, men noe skulle komme til å forandre seg. Mor og far klarte ikke å støtte hverandre i angsten og sorgen.De håndterte smerten på ulikt vis. Mor var helt tom, kraftløs. Far kunne takle jobb og sosial omgang. Misforståelsene var mange og førte til følelsesmessig avstand mellom de to. En stund virket skilsmisse som den eneste løsningen. BENTE HAR BRUKT SKRIVING for å bearbeide alt det vonde etter sønnens bortgang. Slik husker hun den første natta på Kongsvinger, mens det ennå var et minimalt håp om at Kristian skulle være i live: «Tor og jeg kryper sammen på den smale senga. I hulk og hikst tar gråten oss ned i bunnløs fortvilelse. Natta er lang - vi sover ikke, vi hviler urolig. Når den ene gråter mest, prøver den andre å trøste. Det er da vi oppdager at det går ikke. Det er da vi oppdager hudløsheten. Det er da vi oppdager at vi er alene. Vi trodde det hjalp å holde rundt hverandre. Det hjelper ikke.» I SITT ARBEID SOM PREST har Steinar Ekvik opplevd hvordan mange ektepar drives fra hverandre i etterkant av et barns død. Stikk i strid med hva man skulle tro, er det ikke nødvendigvis lettere å takle tap og livskriser dersom man har en ektefelle å støtte seg til. For menn og kvinner bearbeider sorg på ulikt vis, og dette skaper ofte konflikt. {ndash}Kvinner stenger ikke følelsene inne, de snakker om dem og verdsetter å kunne åpne seg for både familie og venner. Sorgen er gjerne altomfattende {ndash} den fargelegger hele tilværelsen. Menn på sin side sørger naturligvis også, men tar gjerne de vonde følelsene ut i fysiske aktiviteter og konkret problemløsning, forklarer han, og viser til et eksempel i boka hvor et ektepar mistet sønnen sin i ei bilulykke. Moren orket den første tida bare å forholde seg til sorgen og smerten. Faren pratet med bilmekanikere og politi og ble pådriver for å få satt opp autovern på stedet hvor sønnen kjørte ut.Ekvik har samlet sine erfaringer i boka «Ta det som en mann. Når menn og kvinner sørger forskjellig». Han mener konflikter ofte oppstår fordi ektepar ikke er klar over kjønnsforskjellene i sorgarbeid, og fordi kvinners måte å sørge på gjerne blir sett på som den mest «riktige».{ndash}Mange tror kanskje at menn er grunnere i følelsene sine fordi de tilsynelatende gjør seg fort ferdig med ting. En kvinne som opplever at mannen ikke dveler like mye ved sorgen som henne, vil kanskje tenke: Hvis han ikke viser følelser sterkere enn dette, hvordan kan han da være glad i meg? sier han og påpeker:{ndash}Men se på kjønnsforskjellene i språkbruk: Kvinner kan repetere og snakke om ting gjentatte ganger. For menn er det annerledes, unntatt dersom samtalene deres går over i det å ha et mål. Da kan gutta også fortsette lenge. Fordi samtalen har fått en mening.DE ER BEGGE SJUKEPLEIERE, Bente og Tor, så ingen av dem var ukjente med bortgang og sorg da Kristian døde. {ndash}Ikke noe av dette hjalp midt oppi sorgen. Alt ble så annerledes, minnes Bente.Hun kjente seg handlingslammet etter å ha mista eldstesønnen. Orket ikke noen ting.{ndash}Tor klarte å gå på butikken, jogge, spenne på seg skiene og dra ut i marka. Og så ryddet og støvsugde han. Da jeg etter lang tid skulle vaske badet, tok det meg en hel dag. Alle krefter bare forsvant fullstendig.Utad virket det som om paret hadde forståelse for hverandres sorgprosesser, men slik var det ikke.{ndash}Jeg kunne si til venner og bekjente at når Tor drev med utendørsaktiviteter, så var det hans måte å sørge på. Men i hjertet forsto jeg ikke hvor han gjorde av sorgen sin {ndash} eller at han sørget i det hele tatt. Og så begynte den fasen hvor han ville trøste meg, uten at det fungerte noe bedre, forklarer Bente og ser bort på mannen. Han nikker:{ndash}Ja, det var tøft for henne at jeg hadde krefter til å gå ut. Jeg forklarte at skiturene ofte gikk med til å tenke på Kristian, men det hjalp liksom ikke.For Tor ble det også vanskelig at kona trakk seg unna det fysiske samlivet.{ndash}De fleste menn ønsker å være nær den man er glad i, spesielt når livet er vanskelig. Men plutselig opplever den andre parten sånt som en trussel. Plutselig skal man ikke tillate seg å være nær hverandre og ha det godt. Kunne hjelpe hverandre i alt det vonde. Og da var det min tur til å stille spørsmål: Er hun ikke glad i meg?«Jeg visste at Tor hadde sorg på sin måte. Utad kunne vi si at vi sørget forskjellig. At det ikke var noen riktig måte å sørge på og at dette pratet vi om og aksepterte hos hverandre. Men i vår ærlighet overfor hverandre var det knalltøft. Vi gled bare mer og mer fra hverandre. Da Kristian døde var det som om alle følelsene mine for Tor også døde. Dersom vi prøvde å møte hverandre, kjente jeg bare den enorme smerten, det var ikke plass til noe annet i meg. Jeg kunne ikke ta imot kjærtegn eller ømhet. Da følte jeg meg invadert og ønsket bare å krype inn i skallet mitt. Så beskyttet jeg meg selv heller med å bli sint og irritert på ham for små bagateller.» I BOKA SKRIVER EKVIK at sorgprosesser kan resultere i alt fra skilsmisser til at par utvikler et nærere og dypere fellesskap enn de noen gang tidligere har hatt.{ndash}Sorg kan dessuten utløse problemer med gammel datostempling. Slike forhold er mer sårbare i møte med ei krise enn ekteskap som kjennetegnes av god kommunikasjon, trygghet og raushet. Det er nemlig ikke alltid at ekteskapelig kollaps skyldes sorgen alene, forklarer han.Bente og Tor reddet ekteskapet til slutt, men opplevde lenge å stå på randen av skilsmisse.«Vi har mistet Kristian. Jeg føler også at jeg mister han som alltid har vært der og stått meg nærmest. Tor når ikke inn til meg og jeg har ikke krefter til å prøve å møte ham {ndash} jeg har ikke krefter til å se ham. Vi har det begge så vondt. Han vil trøste, stryke meg på kinnet, holde rundt meg, vise medlidenhet {ndash} og jeg ønsker ikke, vil ikke, klarer ikke å ta imot. Hvorfor skal han trøste meg? Han har jo også mistet. Hvorfor er ikke han like følelseflat, ynkelig og utrøstelig? Hvor gjør han av smerten sin?» {ndash}Det var tøft da Bente sa at «nei, dette går ikke, vi trenger hjelp», sier Tor. Paret søkte seg inn på et samlivskurs ved Modum Bad. De hadde med seg minstejenta og bodde tre måneder på behandlingsstedet. Terapien var tøff.{ndash}Vi tok opp problemer knyttet til sorgen og savnet, men også gamle konfliktmønstre. Og ikke minst møtte vi andre mennesker med tapsopplevelser, husker Tor.Både han og kona er personlig kristne. Begge opplevde gudstroen som en styrke i den vanskelige tida. Ingen av dem kjente, som så ofte kan skje, et sinne mot høyere makter fordi sønnen ble tatt fra dem. «Vi fikk hjelp. Vi fikk noen å gå veien sammen med. Noen som på en måte ledet oss videre. Og da jeg følte at nå bryter alt sammen, nå mister vi hverandre, nå sitter vi bare såret og redde og bitre og sinte igjen {ndash} da var det kanskje som om Guds lindrende nærvær la seg svalt rundt følelsene... Og så kunne jeg være i det vonde litt til.» Bente og Tor ser framover. De har lært seg å forstå hverandre på en ny måte, og føler at tida sammen og med barna er blitt enda mer verdifull. Men det er fremdeles slik at små ting i hverdagen kan utløse sorgreaksjoner og såre minner.{ndash}Man kan brått bli minnet om smerten. På skitur, i kirka, på korøvelse. Og så presser tårene på og man er tilbake i den vinterkvelden da Kristian forsvant, forklarer Tor.{ndash}Samtidig begynner vi å akseptere at vi vil leve videre sammen, mener Bente.{ndash}Men som en annen familie. Vi er blitt annerledes. bente.bakken@dagbladet.no

<HLF>Sørget forskjellig:</HLF> Da sønnen Kristian (20) døde, kjente Bente Sletten seg helt tom og kraftløs. Ektemannen Tor kunne derimot takle både jobb og sosial omgang. De ulike sorgprosessene ødela nesten ekteskapet deres.