Tam tapas

Bakgrunnsmusikken var noe av det beste på Del i Oro.

-  MENYEN SER fristende ut, sa Fredag, sulten som alltid.

-  La oss få noe på bordet fort.

Det var også ekspeditt levering av tapasrettene. Verken Fredag eller Robinson hadde lyst på de store tapastallerknene (fra kr 195 til 295). De ville heller smake på så mye som mulig av «småtteriet».

Først kom godt brød; foccacia i hvitløkmajones (kr 20), ølmarinerte mammutoliven (kr 29) og marinert artiskokk (kr 39).

Ut fra rettenes navn, lovet de godt.

Men de ble en nedtur.

-  Helt uinteressant, lød dommen fra Robinson, som måtte hive bra med salt over artiskokkene før de smakte noe som helst.

Gazpacho shot, kald tomatsuppe (kr 19), var neste rett.

-  Best hittil, mente Robinson.

-  Eneste feil med den at det er for lite av den - suppa kunne fått plass i et romslig drammeglass.

KELNER OG KOKK var stadig rundt dem.

Det er stas når kokken sjøl kommer med maten. Stas når kelneren er velvillig, hjelpsom, blid og kan svare på det meste. Han kunne også ta seg god tid, fordi det foreløpig var glissent med gjester. Uansett var han en utsøkt reklame for yrket sitt.

Og han kunne vin. Kveldens anbefaling ble en østerriksk, som ennå bare er på polets bestillingsliste: Grüner Veltliner Weinrieder 2004. Ikke direkte rimelig, kr 575 kroner, men utmerket til tapas, tvers igjennom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vinen ble etter hvert en trøst, siden rettene som kom på bordet ikke var nevneverdig spennende: Koriandermarinert scampi (kr 75), gratinert klippfisk med tomat- og hvitløksalat (kr 69), lakserull med kaffe- og sennepssaus og potet- og fennikelsalat (kr 65). Videre andeconfit i feuille de brick med sesamfrø, grillet haneskjell (kr 69), Patatas Bravas (kr 29), som skal bety modige poteter eller poteter for de modige, og Pecorini-ost med pimiento piquillo og salat (kr 39).

-  Det er for så vidt godt, men det smaker så lite og alt blir temmelig likt, selv om råvarene er høyst forskjellige. Maten er ikke helt til stede, klaget Fredag.

-  Potetene framstår mer som feige enn modige, mente Robinson, som heller ikke var imponert over den gratinerte klippfisken. Hvor var klippfisken, og smaken av den? Den hadde forsvunnet inn i en puréaktig sak, dandert på en ristet kjeks eller loffskive.

-  Potetene smaker for mye av pommes frites, fastslo Fredag.

-  Jeg savner også mer koriandersmak av scampien. Haneskjellene er ok, men heller ikke mer.

-  Det er vel ikke gitt at tapas skal være sterkt, men de kunne godt ha køla mer smak på alt. Det ser lekkert ut, men passer best for forsiktige spisere og ømtålige mager, meldte Robinson.

-  Både maten og miljøet har potensial som ikke er utnyttet, sa Fredag, som lyste opp da bakgrunnsmusikken plutselig var Stan Getzs saksofon.

-  Med ett får stedet en atmosfære, nynnet Fredag.

MEN JAZZINNSLAGET varte ikke lenge. Musikken ble etterfulgt av kjøligere toner, noe acid-jazz-funkgreier som understreket den noe strenge, tidsriktige og avmålte stilen i lokalet, som i verste fall kan assosieres til kjekke business-typer i 30-40-årsalderen. I et slikt miljø varmer en sjarmerende, utadvendt og muntert fortellende kelner med kunnskap fra mange felt.

-  Nå har jeg nismakt på alt og spist mer enn jeg egentlig hadde tenkt. Dessert er utelukket, sa Robinson.

-  Ikke for meg, svarte Fredag, som valgte husets ostekake.

-  Jeg har smakt bedre ostekaker, var dommen da tallerkenen var tom.

Under hele måltidet hadde blikkene søkt inn til Oro, Del i Oros store mor, som ligger vegg i vegg.

-  Neste gang blåser vi i prisene i gourmetrestauranten og går dit. Jeg er for en stund mett på tapas, mente Fredag.