FRA TID TIL ANNEN er jeg nødt til å slå meg i trynet og minne meg selv på hva som virkelig er viktig. I gamle dager var en vanlig påminnelse nok, eller til nød en kalddusj, men nå kommer inntrykkene og nyhetene så tett at det må en skikkelig bomstans til for å begynne å puste roligere og se på hva som virkelig betyr noe. I matens verden har det kommet så mange friske, moteriktige og til dels sensasjonelt attraktive nykommere at det er lett å glemme hvor man virkelig har venna sine {ndash} og hvor vi kommer fra. De siste åra har det gått hardest utover poteten. Jeg har lenge prøvd å jazze meg opp over poteten. Og det er vanskelig. Ikke før jeg tok turen opp til Gausdal, en sidedal i Gudbrandsdalen, og spiste poteter i tre dager til ende, klarte jeg å mobilisere noe mer enn en fornuftig, ideologisk fundert entusiasme. POTET. KJENN PÅ ORDET, på det trygge, uforanderlige som ligger på tunga. Den gjennomsnittlige nordmannen {ndash} hvis han eller hun finnes {ndash} spiser ifølge statistikken 70 kilo poteter i året. Poteten er uunnværlig for de fleste {ndash} ikke som mat eller smak , men som det som ligger ved siden av middagen, det som hører med. I løpet av de 200 åra den har tjent som vår viktigste næringskilde, har poteten blitt et symbol på alt som er norsk, traust og vanlig. Og kjedelig. For når ble du sist virkelig glad for å se en kokt potet? Vi spiser poteten når den kommer på tallerkenen, og vi har den som et slags nasjonalsymbol, men vi tenker ikke stort på den, vi bryr oss ikke om den. Tegnet på det finner du både i de kokte potetenes forutsigbarhet og i butikken, der valget står mellom de kjedelige Beate og søstera Laila, den blasse og kjønnsforvirrede Kerrs Pink og noen digre bakepoteter som aldri blir introdusert med navn. Selv i potetdyrkende områder der grønnbrune potetjorder omringer det lokale samvirkelaget, finnes det ikke andre poteter å få {ndash} hvilket for så vidt følger samme logikken som gjør det nesten umulig å få kjøpt fersk fisk i Nord-Norge. Hva er det da å si om poteten, annet enn den fornuftige regla om å ta en potet, ta fire, ta åtte, ja, ta alle sammen? Jarl Goli er ikke all that lenger. Selvfølgelig er historien spennende: Om hvordan poteten kom til Norge, hvordan folk var redde for den fordi den vokste under jorda, om potetprestene som sto på prekestolen og prediket «Haver I et styke jord der vende mot sønden, da siger jeg Eder: Sett potatos. Atter vil jeg sige: Sett potatos», om hvordan folketall og gjennomsnittshøyde eksploderte etter at poteten hadde blitt akseptert, og hvordan folk snart ble lurere enn hva kirka hadde planlagt og begynte å lage sprit av potetene sine, og derfor sov seg fyllesjuke gjennom gudstjenesten. Interessant nok, men en tur innom bøkenes verden er ikke nok til å stable på beina en overbevisende sak for poteten. Sulten og appetitten kan bare kiles av kunnskap, historien har ingen absolutt makt over smaksløkene. FØRST DA JEG KOM til Simen Voldens gård i Gausdal, fikk jeg hjertet mitt til å banke fortere. Shakespeare ba om at himmelen skulle regne poteter. Det har den åpenbart gjort over gården til Simen Volden. På en potetåker som ser ut som alle andre åkrer, dekket med potetris som ser ut som alle andre potetris, ble jeg minnet på at poteten slett ikke bare er potet i entall. Det finnes mange hundre, kanskje så mye som tusen forskjellige typer poteter {ndash} og mer enn to hundre av dem vokser på gården til Simen. De første timene jeg var hos Simen, løp jeg rundt på åkeren og gravde. Det var som en underjordisk utgave av et tropisk korallrev: Stadig var det nye farger, nye former. Mens de potetene det produseres mye av, stort sett er nyere typer som er dyrket fram for å gi stor avling og for å være jevne og runde og pene å se på, er tantene til Beate og Laila poteter som har blitt dyrket fram i forskjellige klima, under forskjellige vekstforhold, med det resultatet at de har rare former og farger, og forskjellig mengde stivelse. Og, det vi ikke tenker på, vi som må nøye oss med Beate og søstera, er at alle disse gamle tantene smaker forskjellig, fra den intense smaken til fjellpotetene fra Andes og Skjåk, til de rare, søtlige konglepotetene, den mystiske nordnorske Gulløye og blålilla kjemper som sjokkerer med sitt utseende, men som har forbløffende lite å si, annet enn «Hei! Se på meg!».POTETSUPPE MED RØYKELAKS Dette er en oppskrift basert på potetsuppa til Rita og Simen Volden. I likhet med de fleste av verdens gode potetsupper, får poteten god hjelp av purre. Når jeg har laget den, har jeg hatt i litt finhakket røykelaks og en skje lakserogn {ndash} litt fordi jeg er en ødeland som ikke klarer å la være å tulle med andres gode oppskrifter, og litt fordi det er veldig godt med en salt røyksmak oppi suppa. Heldigvis ble denne modifikasjonen godtatt av Rita og Simen, og nå hender det til og med at de har litt røykelaks eller noe annet salt og godt som bacon eller skinke i suppa de serverer sine mange besøkende. Vil du ha litt krydder i suppa, kan det være godt med litt finhakket gressløk. Simen lager et fint mønster i suppa si ved å lage en mindre porsjon av samme suppe med blåpotet og helle ei stripe av den blå suppa oppi den hvitgule like før han serverer. Oppskriften er det samme. Her har jeg brukt en nokså vanlig potetsort som heter Troll, men det fungerer i grunnen ganske bra med vanlige poteter, men jo kjedeligere poteter, jo kjedeligere resultat. Mandelpoteter gir en fin søtsmak. Det er fint om du har en stavmikser når du skal kjøre suppa. Nok til 6 - 8 som forrett 1 kg skrelte poteter3 purrer2 dl fløte1{ndash}2 terninger grønnsaks- eller kyllingbuljong2{ndash}3 laurbærblader100{ndash}200 g finhakket røykelaksev. 30{ndash}50 g lakserognFjern de ytterste, grønne delene av purrene, og skjær resten i tre{ndash}fire cm store biter. Kok poteter og purre i halvannen liter vann sammen med fløte, laurbærblad og buljongterninger til potetene er myke. Mos potetene med en stavmikser til du har en helt myk konsistens. Hell suppa opp i dype tallerkener. Ha en dose røykelaks midt i hver tallerken, og topp eventuelt opp med en skje lakserogn. POTETSALAT MED SITRON, URTER OG SILDSild og poteter er antakeligvis det sunneste som finnes: Det potetene ikke har av vitaminer og næringsstoffer, har silda plenty av {ndash} og omvendt. Jeg bruker sild på boks med det tullete navnet Appetittsild. Dette er en av mine favorittpotetsalater. Den syrlige smaken fra sitronen og de friske urtene gjør at den ikke smaker som typisk fornuftsmat. Hvis du får tak i litt forskjellige potetsorter, blir det mer spennende. Det er best å lage potetsalaten mens potetene ennå er varme, da får du mer smak ut av urtene. Nok til 4 1,5 kg nykokte poteter1 bunt persille2 ss fersk salvie1 ss rosmarin1 sitron2 fedd hvitløk, knust1 dl god olivenolje200 g sildSkjær potetene i mindre biter mens de fortsatt er varme og ha dem i en bolle. Hakk urter. Skyll og børst sitronen. Riv skallet på et rivjern eller bruk et juliennejern, hvis du har. Det du trenger er det gule skallet, ikke den hvite huden mellom skall og fruktkjøtt. Press sitronen. Bland poteter, urter, sitronskall, hvitløk, sitronjuice og olje. La stå i en times tid, hvis du har tid. Skjær silda i mindre biter. Krydre med rikelig pepper og server. andreas.viestad@dagbladet.no Meninger om mat? Bli med i debatten!