Tar keisersnitt med lokalbedøvelse

Norske Borghild er sykepleier i Darfur. Hun er imponert over kvinnene, som aldri klager.

Lørdag 4.september LØRDAG ER BEGYNNELSEN på en ny arbeidsuke, som en vanlig mandag hjemme. Utenfor pasientmottaket er det dannet seg en lang kø allerede. Menneskene her er vant til å leve et barskt liv. Det preger dem i alle henseender. De viser sjeldent uttrykk for smerter, knapt nok sorg. Sykdommen som går igjen her i Darfur, som så mange andre steder i Afrika, er selvsagt malaria. Malaria tar livet av mange hundre tusentalls mennesker hvert år. Forårsaket av en liten mygg, men som kan velte den største kjempe! Røde Kors forsyner Kutum Hospital med det de trenger av malariamedisiner. Særlig barna er utsatt, de har ikke mye reserver å tære på når de ligger med høy feber og ikke orker ta til seg vann og næring. Da er det godt å kunne gi intravenøs væske og medisiner direkte i de små kroppene. Også for gravide kvinner er malaria en særlig farlig komplikasjon, og regntiden er høysesong for malariamyggen. Mange av dagens innleggelser skyldes severe malaria. Selv er jeg så privilegert at jeg kan ta profylakse medisiner hver dag. Og jeg slurver ikke! En av mine kolleger i El Fasher er nettopp blitt evakuert på grunn av malaria. Jeg ønsker ikke å bli den neste. Søndag 5.september I LØPET AV NATTEN har Haboub, den kraftige kastevinden, flerret taket av barneskolen, som ligger et steinkast fra huset vårt. Barna vrimler utover sletten om morgenen, glade over å få en uventet fridag. En barbent, liten nabojente på fire - fem år står utenfor skolemuren. Hun strekker ut fingrene mot meg og sier «Wånn, two, tee, faiv, SIX!» mens hun smiler med hele det skitne, lille fjeset. Når jeg snur meg og prater til henne, gjemmer hun seg fort bak hushjørnet. De større guttene er litt tøffere, løper etter meg og skråler «Wats urrr naim?! Haow arr juu?! av full hals. De flirer litt beskjedent når jeg svarer dem på engelsk, men ler seg krokete når jeg prøver å spørre dem om det samme på arabic. Barn er barn, uansett farge og rase, nysgjerrige og uten fordommer. Jeg tenker på min egen lille Andreas på veien til sykehuset, mormors lille hjelper på 4 år, og alt hva han lærer seg om dagen i mitt fravær. Savnet blusser opp og føles som et sug i magen. Både kirurgen og anestesilegen i teamet mitt er for tiden i Karthoum, og de to lokale kirurgene er ansvarlig for operasjonene. Jeg må innrømme at det blir mange kameler å svelge når det gjelder den hygieniske siden av virksomheten, best å ikke gå i detalj. En er en hyggelig ung lege og flink kirurg i lokal målestokk. Selv om metodene hans vanskelig ville blitt godkjent på hjemlige breddegrader, behersker han en god teknikk. Han prater bra engelsk og er lett å samarbeide med. Barn fødes i alle land, enten det er krig eller fred. En kvinne er meldt til keisersnitt, hun skal ha tvillinger. Det er ikke vanlig å gi generell anestesi (narkose) ved Kutum District Hospital. Ingen blant den lokale staben mestrer kunsten å gi riktige doser medikamenter, intubere pasientene og hjelpe dem til å puste. Det er heller ingen som er trent i å sette spinalbedøvelse, og det samme gjelder selvsagt epidural-anestesi. Da gjenstår kun lokal-bedøvelse. Det er hva kvinnene vanligvis blir tilbudt her på stedet når ingen utenlandske doktorer er i nærheten. Så lokalbedøvelse er hva de får, slik at ikke barnet blir bedøvet samtidig med mor. Først når barnet er ute av mors liv kan det gis sterkere medisiner så kvinnen kan bli smertefri under resten av operasjonen. Og slik blir det praktisert i dag også. Kirurgen setter sprøyter med lokalbedøvende middel i mageregionen hvor han skal legge snittet, magen og livmoren åpnes. Barna løftes ut før kvinnen gies et sterkere smertestillende middel direkte i blodåren, og hun kan sove. Som vanlig lar jeg meg imponere over mine svarte medsøstre, nesten ikke en lyd kommer over leppene hennes under operasjonen. Hun stønner gjennom samenbitte tenner, men skriker ikke, klager ikke, bare klemmer meg hardt i hånden. Kvinnene her er helt utrolige, det virker som om de har en skyhøy smerteterskel, en magisk evne til å fortrenge hva som vanligvis må gjøre skrekkelig vondt. Jeg vet ikke hvor de får styrken sin fra, annet en at livet de lever er så forbasket tøft, sammenliknet med hvordan vi har det i vårt eget beskyttede samfunn. De to tvillingene er nydelige, en gutt og en jente på rundt to og en halv kilo hver, etter hva jeg kan bedømme. Jeg får aldri vite det nøyaktig heller. Her er det ingen som bryr seg med å måle og veie på nyfødte, det som er viktig er om de puster, skriker og ser friske ut. Punktum. Mandag 6.september PÅ SYKEHUSOMRÅDET er det full aktivitet på morgenkvisten. Både kvinner og menn bøyer ryggen over et slags hageredskap, en skarp liten skyffel på et håndtak som de bruker til å løsne gressplantene fra den sandete bakken. Jeg spør Sikia, oversykepleieren som leder an i det underlige hagearbeidet, om hvorfor de skraper bort de stakkars grønne plantene som evner å overleve i den karrige jorda. Forklaringen hennes er grei: «snakes!» Det er for å unngå at slangene gjemmer seg i gresset innenfor sykehusmurene. Sikia leder stort sett an i alt som skjer ved Kutum District Hospital. Hun er en myndig dame som holder ett våkent øye med alt og alle, men med et stort hjerte og en vittig tunge. Hun sier det som passer henne til hvem det måtte være. Tolken min Achmed holder ofte hånden foran munnen for å skjule fliret når han oversetter samtalene våre. Min kollega, ward-nurse Kathryn fra Australia, mener at sykehuset ville falle sammen som et korthus uten Sikia. I dag har hun til og med engasjert to politimenn i slange-luke-prosessen. Jeg er tilbøyelig til å tro på Kathryn. Kutum by virker en tanke mer livlig for hver uke som går. Noen organisasjoner rapporterer at innbyggerne er i ferd med å returnere til byen og omegn, og det kan faktisk virke slik når man ser seg rundt på markedsplassen. Kan hende nærværet av utenlandske organisasjoner har en positiv virkning. Samtidig synes jeg å merke en økning i antallet soldater som gjør seg synlig i gatene, ikke minst i selve markedsområdet om mandagene og torsdagene, de to store markedsdagene. Jeg betrakter de pur unge ansiktene over kamuflasjeuniformene. De kan umulig være mer enn 15-16 år mange av dem, utkommandert av regimet i Karthoum. Kanskje de heller burde vært hjemme hos mor. Eller i det minste sittet på skolebenken i en lokal «madrasa» der hvor de kommer fra. I stedet virrer de rundt med svære våpen i de trange markedspassasjene, eller flokker seg rundt serverings-teltene i utkanten av plassen. De blir stort sett ignorert av lokalbefolkningen, og markedet virker tilsynelatende fredelig selv om det er travelt som en maurtue. Tirsdag 7. september JEG HAR LEST ET STED at det bodde rundt 150 000 mennesker i Kutum og omegn, før alt dette startet. Det er vanskelig å vite om det er korrekt, noen formell folketelling har vel knapt funnet sted, og mange stammer lever som semi-nomader i Darfur. Det som imidlertid er sikkert, er at Kutum er det eneste noenlunde velfungerende og velorganiserte bysamfunn som eksisterer i dag i North-Darfur region. Darfur er til sammen på størrelse med Frankrike i areal, og har hatt rundt syv millioner innbyggere før konflikten startet. Ørkenlandskapet er nådeløst mange steder. Der hvor det har vært landsbyer, har det også vært naturlig tilgang på vann og skygge, og det ble dyrket flere sorter korn, grønnsaker og frukt. Mange av disse landsbyene ble bombet, eller ranet og brent, i perioden mellom april til juni i år. Nå er folket på hvileløs flukt med de skrinne dyrene sine og de få eiendelene de greier å få med seg. Men hvor skal de ta veien? De etablerte flyktningeleirene kan være langt unna, altfor lang for trette, små ben å gå i den brennende sanden.. For å kunne sette i gang hjelpetiltak må vi for det første ta rede på nøyaktig hvor disse menneskene oppholder seg, hva slags tilstand de er i, hva de trenger av nødhjelp: Mat, ly, medisiner. På ettermiddagen er et av våre kartleggingsteam tilbake fra sin «field-trip». De returnerer etter fire dager, helt utkjørte, både folk og kjøretøy er oversprøytet med søle. Etter å ha kjørt cirka 180 kilometer i nordgående retning og besøkt sju-åtte navngitte steder på veien, er resultatet nedslående, men ikke uventet: Mange av landsbyene er totalt ødelagte, noen så godt som folketomme. Grupper med mennesker spredt utover i ørkenen, de prøver å livnære seg så godt de kan. De har ingenting. Absolutt ingenting. Videre diskusjoner vil finne sted om hva vi kan gjøre for dem, og hvordan. Onsdag 8. september EN AV DE VIKTIGSTE oppgavene for Røde Kors her i Darfur, som de fleste andre steder hvor helseprosjekter blir satt i gang, er å sørge for at målgruppen for hjelpetiltakene blir forsynt med rent vann. I Kutum by og omegn har våre folk satt i stand tre brønner, og står for drift og vedlikehold av disse. Det pumpes opp ca 260.000 liter vann pr dag for byens befolkning. Flyktningeleiren Kassab har egen brønn, hvor det ligger en «vann blære» over bakkenivå som inneholder 15.000 liter vann. Rundt i leiren er det satt opp vannposter hvor vannet kan tappes fra kraner. 15 liter rent vann regnes som tilstrekkelig til å opprettholde personlig hygiene, drikkevann og matlaging, unngå hudsykdommer og diarè. Roland forteller meg at det blir beregnet rundt 20 liter vann pr person per dag for flyktningene i Kassab. Roland er wat-hab sjefen i Kutum, og har greie på både vann og tekniske innretninger. Etter utallige oppdrag for ICRC rundt i verden, og med et hav av erfaringer fra alle sorters praktiske problemstillinger, er Roland en kar som er grei å ha med på laget. Heldigvis for meg så er vi på samme lag, for i dag har alle operasjonssykepleieres mareritt oppstått i sykehuset: Autoklavene er stoppet opp. Begge to. Det er flotte autoklaver, svenskproduserte og trolig de beste på markedet i sitt slag. De kom som en del av «pakken» i NorHosp feltsykehus donert av Norges Røde Kors til Kutum District Hospital. Men det kalkholdige og iblant grumsete vannet, kombinert med en ustabil strømforsyning fra en dieseldrevet generator, kan ta knekken på det meste av denne sorten innretninger. Og det er nøyaktig hva som har hendt i dag. Dampautoklavene i den lille operasjonsavdelingen vår steriliserer instrumenter og skiftesett for hele sykehuset, så alle er avhengig av oss og maskinene våre. Uten sterilt utstyr, stopper all kirurgisk virksomhet opp. Instrumentene hoper seg opp utover formiddagen, og gode råd begynner å bli dyre. Da er det godt å folk som Roland i nærheten, selv om reparasjoner autoklaver ikke er hans ansvarsområde. Han dumper inn i autoklaverommet med verktøykassen sin og spør med umiskjennelig fransk aksent vat iz thiz bizznizz, werre is the pròblemm?? Etter et par timer er alt fikset, og ikke nok med det, han har instruert Nassir, den lokale elektrikeren, hvordan han skal holde styr på maskineriet i fremtiden. Nassir er forresten et eventyr for seg, han fortjener et eget kapittel... Borghild Strønen vil sende hjem dagboknotater fra Darfur med jevne mellomrom. Alle utdragene vil samles på denne temasiden.

<B>I KØ FOR HJELP:</B> Borghild og kollegene opplever at pasientene stiller seg opp i lang kø foran sykehuset hver dag. Det er malaria som er den største trusselen. <br>Foto: RØDE KORS
HER KLAGER DE IKKE:</B> Borghild og kollegene på operasjonsstua. Borghild er imponert over de afrikanske kvinnenes smerteterskel. <br>Foto: RØDE KORS