Tatt på fersken

Lesotho er et slikt land matskribenter drar på ferie til.

-  DU KAN BESTEMME. Jeg tenkte på Paris, New York, kanskje dra til Italia. Jeg liker Italia skikkelig godt. Spise pizza i Napoli, det kunne jeg godt tenke meg. Men det er opp til deg, altså.

-  Nei, ferie! sa hun bestemt.

-  En matskribent har aldri fri, vet du. Vi må jo spise, innvendte jeg.

-  Nei denne gangen skal vi ikke ha en fiks kombinasjon av arbeid og fri. Ikke restaurantferie, eller vingårder, eller osteprodusenter. La skinkene henge i fred - vi skal til Lesotho!

-  Til Lesotho?

HUN VAR HELT og absolutt seriøs, og viste alvoret i sine intensjoner ved å finne fram en nyinnkjøpt utgave av Lonely Planet for Sørlige Afrika. Hun åpnet boka på seksjonen om Lesotho, der hun hadde understreket et avsnitt. Dette var mer dramatisk enn jeg hadde fryktet.

Lesotho er et eksepsjonelt land på mange måter. Det er et av de ytterst få landene i Afrika som aldri ble skikkelig kolonisert - det ble ikke sett på som verdt å kolonisere. Det er et fjelland, ikke det med de høyeste fjellene, riktignok, men med «det høyeste laveste punktet til noe land». Om vinteren faller det snø, så hvis du vil gå på ski i Afrika, er det hit du bør dra. Det finnes til og med en kort slalåmbakke som er åpen noen måneder i året. På mange måter er Lesotho som en øy, eller en festning, for utenfor grensene, på alle kanter, er landet omringet av Sør-Afrika. For noen år siden var landet gjenstand for litt morostoff i avisene, små notiser om at kong Letise III abdiserte til fordel for sin far. Landet er et av de få der du fortsatt kan se skallet ibis, og skjeggete gribb, to visstnok uhyre sjeldne fugler.

MEN DET VAR IKKE dette hun hadde streket under. I seksjonen om «Food», står det, nå med et selvlysende gult bakteppe som har gjort bokstavene litt utflytende: «Du kommer ikke til å skrive hjem om maten i Lesotho . Den er ikke særskilt dårlig, men ikke noe spesielt god heller.» Det kunne like godt stått: Lesotho er et slikt land matskribenter blir sendt på ferie.

Av alle guidebøker jeg noen gang har sett, er dette første gang jeg har lest noe sånt. Vanligvis prøver guidene å si noe hyggelig eller informativt om maten i fremmede land, en vag omskriving av sannheten, som at maten er «solid», eller at det «hjelper å være glad i salt/boksemat/tørket fisk/glassmaneter», eller «først og fremst basert på kjøtt og kål», og så kan det være opp til leseren å gjette seg til hvor spennende det er. Selv når Lonely Planet skriver om Malawi og Swaziland, knappest noen gourmetdestinasjoner, har de i det minste noen ord om mattradisjonene, pluss lister over en rekke restauranter, fra kinesiske til italienske. I Lesotho er KFC et anbefalt spisested.

Vel inne i Lesotho noen uker seinere er det lett å forstå hvorfor. Det er ikke det at restaurantene i landet er dårlige; De finnes ikke. En besøkende som ikke er god nok venner med lokalbefolkningen til å bli invitert hjem på maismel og durra, har å klare seg med svette sandwicher, importert øl, og vanskelig definerbare gryteretter på landets få overnattingssteder. Med andre ord: Ingen ting å skrive hjem om.

VI RIR INNOVER i fjellene med tunfisksmørbrød i pakksekken. Forbi maisåkrene og gjeterne som går rundt med hordene sine, sjelden mer enn tre-fire kuer. Det er regntid, så fra tid til annen åpner himmelen seg, sender en bøtte vann i hodet på oss, før den slipper til sola igjen. Det er så grønt og vakkert som det bare kan være i Afrika i regntiden. Marken er vasket av regnet.

Hadde det ikke vært for det gule skallet som ligger på stien foran oss, ville man kunne kalt det «rent og uberørt». Noen meter unna ligger det en fruktstein. Så det samme igjen noen meter videre på stien. Og når man begynner å legge merke til det, er det overalt. Gule påminnelser om at her har det vært mennesker som har kost seg med noe søtt. Vi rir innover i fjellene, og det er som i Lucky Luke-albumet der han kan følge Billy the Kid ved å følge etter karamellpapiret. Bare at her er det fersken. Og her gjør alle som Billy the Kid.

Småbarn i skoleuniformer spiser på fersken. Gjeterne spiser på fersken, og når de kaster dem fra seg, spiser kuene på restene. Langt inne i fjellene kommer en gammel dame vandrende med ti brett egg elegant balanserende på hodet. Også hun spiser fersken. Vi møter en mann med lommekniv, som skreller ferskenen sin som om han synes den pusete huden blir for mye for ham.

KANSKJE ER DET bare vi som har havnet midt i den korte ferskensesongen, men akkurat nå er ferskenene overalt. Ferskentrærne vokser utenfor fattige jordhytter, utenfor skolene, kirkene, inni forlatte hus langt inne i landet der taket har kollapset, og ved møllene der folk går for å lage maismel av avlingen sin. Hvert sted vi stopper, blir vi budt gyllengule, søte og akkurat passelig syrlige fersken.

Og på kvelden, når mørket har senket seg over landet og både middag og dessert er fortært, setter jeg meg ned i lyset fra en parafinlampe og skriver postkort. Fingrene mine klistrer seg til pennen, og jeg skriver hjem om folk, fossefall, fattigdom og fjell. Og til slutt skriver jeg hjem om fersken, og at Lesotho trolig er verdens søteste land.

OPP NED FERSKENKAKE

Dette er en ferskenvariant av den franske kakeklassikeren tarte tatin. Jeg lager ikke en skikkelig bunn (eller i dette tilfellet topp), selv om jeg burde. I stedet kjøper jeg mørdeig eller butterdeig i butikken. Men orker du å gi deg i kast med en mørdeig, så er du et bedre menneske for det.

Det er ikke alltid så lett å finne modne fersken i butikken, og selv om du kan få dem til å modne i en papirpose i løpet av et par-tre dager, er ikke alltid det en mulighet. En jukseløsning du ikke må si at du har fra meg, er å bruke de mest modne ferskenene du finner i butikken, og innimellom litt fersken fra boks, for eksempel annenhver skive.

Jeg synes det er bedre å lage denne kaka i ei stekepanne enn i en kakeform, for da slipper jeg å overføre alt fra panne til kakeform. Dette forutsetter at du har en non-stick stekepanne (stekepanne med slippbelegg), med omtrent riktig størrelse (ikke for stor, rundt 20 centimeter) som også tåler å stå i ovnen.

Server med iskrem eller pisket krem.

2 dl sukker

2 ts sirup eller honning

2 ss smør

1 ts sitronsaft

1 feit vaniljestang

5-6 modne fersken, i skiver eller båter

Mørdeig eller butterdeig

Forvarm ovnen til 175 grader.

Bland sukker, sirup og 1/2 desiliter vann i en liten stekepanne. Kok på middels høy varme til smøret begynner å bli brunt. Pass på at det ikke brenner seg. Det kan være lurt å ta panna til side og røre litt, og så heller sette panna over varmen igjen hvis du vil ha karamellen brunere. Rør inn smør og sitronsaft. Hvis du tenker å steke kaka i en kakeform, hell sirupen oppi formen før den stivner. Formen bør være smurt med smør eller bakefett.

Del vaniljestangen i fire på langs og legg i bunnen av panna eller kakeformen. Legg ferskenskivene i ring rundt i panna eller kakeformen inntil hele bunnen er dekket. Bak i ovnen i 20-25 minutter. Ta ut av ovnen. (Du kan godt gjøre kaka klar opp til dette punktet og ferdigstille den like før du skal servere.)

Kjevle ut mørdeigen eller butterdeigen. Det kan være lurt å ta mål av panna eller kakeformen, så du kan få deigen til å passe best mulig. Legg deigen oppå kaka, press ned langs kanten. Prikk bunnen med en gaffel. Skru opp varmen i ovnen til 200 grader. Bak i ovnen i 15 minutter, til deigen er sprø og brun.

La kaka kjølne litt før du tipper den ut. Skjær deigen løs rundt kanten av panna eller formen. Nå kommer det tricky punktet: Legg en tallerken oppå kaka, og snu kaka med en rask bevegelse, slik at ferskenen kommer på topp.

FERSKEN I RØDVIN MED ISKREM

Dette er en deilig og varm krydret dessert som er fin sammen med iskrem. Som alltid vil du ha utbytte av å bruke en god iskrem, helst en du lager selv. Av vanlig kjøpeis synes jeg krokanis er den som funker best.

2 modne fersken

2 dl rødvin

2-3 ss sukker

2-3 kardemommefrø, knust

Del ferskenene i to. Fjern steinene. Kok opp rødvin i ei lita gryte, ha i sukker, kardemomme og fersken. Kok i 5-7 minutter. Skru av plata og la kjølne litt før du serverer. Du kan også gjøre dette i stand på forhånd og bare varme den litt like før servering.

Ha de varme ferskenene i dessertskåler, kok opp rødvinen igjen og kok inn over høy varme i 3-5 minutter, til den begynner å bli litt tyktflytende. Hell sausen over ferskenene, ha på iskrem og server før isen smelter.

FERSKENLYKKE: Har man en kasse fersken kan man lage de deiligste desserter.