The comeback kids

Årets festivalsommer synger gamle sanger om igjen. Den musikalske nostalgien har feber.

TRO ALDRI PÅ BAND som sier at nå er det slutt. At nok er nok, det var moro så lenge det varte, vi kommer aldri tilbake, thank you and goodbye.

Gamle helter vender alltid tilbake. Igjen og igjen. Men det betyr ikke at gjensynet trenger å være så gledelig. Bare spør alle de som var på konsert med Motley Crüe i Oslo spektrum forrige uke. Å bli en parodi på seg sjøl har aldri vært et vakkert syn.

Bare to kvelder seinere så 15 000 publikummere Ozzy Osbourne (58) loffe ut på Lerkendal Stadion i Trondheim, etter å ha blitt varmet opp av TNT. Nå drømmer arrangøren om AC/DC.

Min fortid er mye softere. Det var på tide å ta et oppgjør med den.

Bandet mitt har nemlig gjort comeback. Jeg bestemte meg for å gå på konsert med The Kids.

TRØNDERPUDLENE VAR MINE første musikalske helter etter jeg vokste fra sangene om dyrene i Hakkebakkeskogen. Mens de to eldre brødrene mine hørte på Uriah Heep og Rainbow, hørte jeg altså på The Kids. Jeg var ni år i 1980 da bandet spilte seg inn i norsk musikkhistorie.

Flere dager brukte jeg på å lage en tegning av bandplakaten der vokalist Dag Ingebrigtsen står breibeint i trange bukser med en hvit fuskepels som omkranser et bleikt fuglebryst. Det var min søknad til å bli med i fanklubben. Jeg fikk aldri svar tilbake, men spilte og spolte så mye på kassetten med «Forelska i lærer’n», at brødrene mine dusja meg i toalettskåla helt til jeg lovte å ta en pause.

Jeg hadde kamerater som heller hørte på Kiss, og klart det var mye tøffere enn The Kids. Men timene på gutterommet med plakater av The Kids, og pugging av tekster er gode minner. Den aller første forelskelsen husker du gjerne med glede, selv om jenta vokser opp til å bli alt annet enn drømmedama.

FØRSTE GANG THE KIDS gjorde comeback var i 1996, av alle ting i regi av Tore på sporet. Det var den første skuffelsen. For hva hadde skjedd med barndomsheltene?

Keyboardisten Arild Samstad var blitt økonomisk rådgiver hos fylkesmannen i Sør-Trøndelag, og så like grå ut som arbeidstittelen. Trommis Ragnar Vigdal jobbet som gravferdskonsulent. Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne? De var blitt Rosenborgs faste låtskrivere og pauseinnslag på Lerkendal. Mine helter fra barndommen var redusert til økonomer, gravferdskonsultener og fotballtrubadurer med høyt hårfeste.

Den gangen i 1996 ga The Kids ut et samlealbum, turnerte landet rundt, og proklamerte at dette var et høyst midlertidig comeback.

– I oktober er det definitivt over. Det var deilig å treffe hverandre igjen, men The Kids er oppløst. Alle medlemmene er opptatt med andre ting. Dessuten er vi blitt for gamle, sa Dag Ingebrigtsen til Dagbladet i august 1996. Yeah, right.

The Kids er i godt selskap. Turboneger, Raga Rockers, a-ha, DumDumBoys, CC Cowboys, Postgirobygget, Seigmen og Dance With a Stranger har alle sagt takk for seg, aldri mer, og hei igjen. Men sjøl om noen opplever ny suksess, fortjent eller ikke, kommer de aldri utenom ropene etter tidligere triumfer. De kan skrive så gode sanger de bare vil, få nye hits og bytte image, men magien forsvinner i de fleste comeback.

Et comeback er alltid fylt med nostalgi, ingenting er som å synge gamle sanger om igjen. Men at russetida var gøy, betyr ikke at det er like moro å ta på seg russedressen ti år etter. Ting vokser seg gjerne større enn de egentlig var. Også musikalske helter fra i går.

Årets festivalsommer er en langvarig mimrestund. Det er ikke bare de alltid like blide hurraguttene i fra «Gyldne tider» på TV2 som har bladd i minneboka. Øyvind Mund & co. skal turnere med Alphaville, Tony Hadley fra Spandau Ballet, Paul Young, Return, Ole I’Dole og Katrina uten the Waves.

Da Rolling Stones i fjor gjestet Bergen, var en overlege ved geriatrisk avdeling på Haraldsplass diakonale sykehus tilgjengelig om noe skulle skje med rockerne. En spesialist på alderdomssykdommer kan bli nødvendig også denne sommeren.

Dette er band og artister som snart kommer til en scene nær deg: Dr. Hook, The Who, Rod Stewart, Status Quo, Gary Moore, Uriah Heep, Waterboys, Lionel Richie, Manfred Mann`s Earth Band, Joe Cocker, og Steely Dan. For ikke å glemme Toto som avslutter sin visitt på Årdalstangen, Frankie Goes To Hollywood på Trænafestivalen, og Nazareth som spiller på Glopperock i Sandane i kveld.

Og Smokie. Selvsagt kommer Smokie. Ikke en sommer uten at norgesvennene synger «Living Next Door to Alice» en gang til.

FOR Å DRA en parallell til filmverdenen, skal Harrison Ford (63) igjen ut i bushen når Steven Spielberg lager «Indiana Jones 4». Sylvester Stallone (63) tygget piller og pumpet seg opp for en runde i ringen som Rocky.

Klart, noe skal en jo leve av, og strømregningen kommer uansett om du er skuespiller, eller medlem i The Kids. Men hvor er motivasjonen bortsett fra penger, og enda flere penger? Er det heder og ære? For moro skyld?

Ta for eksempel Torstein Flakne i The Kids. Han er av mange, særlig trøndere, karakterisert som en av landets beste rockegitarister. Flakne var 19 år da han satt på gutterommet sammen med Dag Ingebrigtsen i 1980 og skrev superhiten «Forelska i Lærer’n». Debutplata solgte svimlende tre hundre tusen eksemplarer, og brannvesenet måtte spyle fansen vekk etter en konsert i Bergen. Men moroa varte ikke lenge, allerede i 1982 ble bandet oppløst.

Mens Dag Ingebrigtsen startet TNT, syslet Torstein Flakne med bandet Stage Dolls som gjorde suksess med albumet «Soldier’s Gun» i 1983. Seks år etter spilte Stage Dolls seg inn på prestisjetunge Billboards singelliste i USA med «Love Cries» (46 plass).

Hva hadde Torstein Flakne sagt, om han den gangen på turne i USA med Stage Dolls, hadde blitt fortalt at han 18 år seinere igjen skulle gjøre comeback med The Kids? At han som 46-åring skulle spille «Forelska i lærer’n» på familiekonsert i Selbu, og i Rissa 16. juni 2007?

THE KIDS SITT comeback reddes av en stor dose sjølironi og humor på egen fortid. Det skal bandet ha. Langt verre er det med band som mangler evnen til å se seg sjøl utenfra. Band som tror de kan gjøre comeback uten å vedkjenne seg sin egen fortid.

Et av de første intervjuene jeg gjorde som journalist var med Per Kristian Indrehus og Geir Olav Bøkestad, bedre kjent som Muffe og Gækki, sommeren 1996.

De tidligere fløtepusene fra Larvik i suksessband som Drama og Creation, skulle gjøre comeback med et nytt prosjekt de kalte for VIBE. Det sto for intet mindre enn Volt Inspired Beat Ejaculation. De furtet da jeg ville ha dem til å fortelle om tida i Drama og Creation. Guttene mente det var uvesentlig. Creation var et tilbakelagt kapittel som vi ikke skulle bry oss om, mens VIBE skulle lage popmusikk nasjonen ikke hadde sett maken til. Månedene gikk, og platen med VIBE ble utsatt. Så bestemte Indrehus og Bøkestad seg for å bli Muffe & Gækki igjen. Creation gjorde comeback, men halvsjugenerasjonen hadde vokst fra duoen. Platen floppet. De hadde ikke draget lenger.

Husk alt dette, dere i Kaizers Orchestra, når dere som middelaldrende menn i 2035 igjen skal ut på veien, slå deres velbrukte kubein mot gamle søppelspann, og synge gamle slagere. Fornekt ikke fortida, og le gjerne litt av at han på orgel alltid spilte med gassmaske på seg. At vokalisten hadde en tendens til å ende i bar overkropp, og at han ene gitaristen ovedreiv dette med øyesminke.

KONSERTEN MED The Kids? Den ble avlyst.

Arrangøren på Strømmen gikk konkurs.

kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

TRØNDERPUDLER: The Kids var på topp i 1981. Denne sommeren gjør de comeback, i likhet med mange andre gamle helter.
TILBAKE: Nå er de her igjen. Men The Kids har gjort comeback en gang tidligere, i 1996.
FERSKE FJES: Åttitallsutgaven av henholdsvis Dag Ingebrigtsen (i hvit pels foran), Torstein Flakne, Arild Samstad, Svein Lunde og Ragnar Vigdal.