«Thorni pulte. Helgi skrev»

Vikingene tagga de også. Den gang i runer. Og Ingigerth var den vakreste.

DET VAR EN ISKALD natt på Orknøyene da en gjeng vikinger var på reise jula 1153.

En forferdelig vinterstorm tvang de hardbarkede mennene til å søke ly. Ifølge Orknøyingenes saga fant de det i et eldgammelt gravkammer fra steinalderen. Her holdt de en gedigen fest eller et norrønt blot her, mens stormen ulte ute.

OM SAGAEN STEMMER, mye tyder på det, havnet gjengen i Maes Howe, i dag 5000 år gammelt, 7 meter høyt og 34 meter i diameter. Antakelig ble det brukt i yngre steinalder til å begrave de døde.

Ifølge Orknøyingenes saga, der stedet kalles Orkhaug, foregikk det slik:

«De var inne i Orkhaug så lenge uværet varte, og der ble to av mennene gale for dem, og det heftet dem veldig», står det i sagaen.

AT VIKINGENE har vært her, det kan vi si med sikkerhet. De tagget nemlig runer på veggen i steinkammeret. Runene stammer fra rundt 1150, nettopp da sagaen forteller om vikigene på tur.

Runene handlet om dem selv, deres bedrifter, deilige damer og seksuelle aktiviteter som foregikk i siderommene i gravkammeret. Som for eksempel:

«Sigrid.»

«Thorni pulte. Helgi skrev.» Denne runen forfines ofte i guidebøkene. Originalen er ufravikelig: ^orn} sarp. Helgi reist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ingigerth er den vakreste av alle kvinner.» (Ingigerpr er kynæna in vænsta. Denne står ved siden av tegningen av en siklende hund.)

«Ingebjørg den fagre enka. Mang en kone har gått bøyd inn her. Veldig hovmodig. Erling»

- Den er litt litt kryptisk

«Disse runer ristet den mann som er den runekyndigste vestenfor havet med den øks som Gaukr Trandills sønn eide syd i landet (Island)».

Vikinger som har vært på korsfarertur har vært her, for en av runene sier at «Jerusalem-farere åpnet dette gravkammeret». Kanskje er runene laget av vikinger som har vært her på litt forskjellig tid.

Jarlen Harald Maddadsson kan det ha vært. Eller kanskje var det nordmannen Erling Skakke og hans lag, de vet vi i alle fall var på korstog.

Orknøyene har den største ansamlingen av runer utenfor Skandinavia. Og det er sjelden man finner runer i så stor tetthet som her.

Og det er ikke fordi runer var en norsk skrivekunst. Runene kan vi tidfeste tilbake til 200 f.Kr. Det var et fellesgermansk skriftspråk som hadde sitt sentrum i Sør-Skandinavia, i gammel tid fremfor alt Danmark og de danske øyer. Men den har bevislig også vært i bruk hos goterne ved Svartehavet, hvor biskop Wulfila på 300-tallet tok opp enkelte runer i sitt gotiske alfabet. Videre har runer vært brukt av frankere, burgundere, langobarder, thyringere, alemannere, frisere, anglere og saksere.

RUNER BLE BRUKT til all slags prosa, det kunne være handelskorrespondanse, kjærlighetsdikt, navnelapper, beskjeder og tagging. Runene som er skrevet inn i Maeshowe karakteriseres gjerne som ren grafitti.

Det var ikke bare i Maeshowe vikingene fikk det for seg å tulle litt. Riktig grove finnes andre steder også:

«Herlig er fitta, måtte pikken skjenke den!» (Bryggen i Bergen).

«Hvordan gikk den med den saken du rista om i Korskirka? Ole er utørka bak og pult i ræva! Det lød bra.» (Oslo).

DA KRISTENDOMMEN BLE INNFØRT ble runene avløst av det latinske alfabetet. Muligens ble kravene til innhold også noe endret.

Runetida sluttet i Norden på 1300-tallet, men runene døde ikke helt ut.

Flere steder førte de en slags skyggetilværelse helt inn på 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige dalkarler, og i Ä lvdalen skal runeskriften ha vært i bruk hos gamle folk med interesse for bygdas historie. På primstaver, hvor runer er tatt i kalenderens tjeneste, holdt runetegnene seg lenge.

http://aevum.neoplex.org/index.php?option=com_content&task=view&id=20&Itemid=29